Tekst: Daniel
Illustrasjon: Halfdan
Først publisert: 17. november 2004

Du og du, de folkene i Hollywood, altså. Hva skjer når de går tomme for nye konsepter? Jo, de slår enkelt sammen to som har tidligere vært suksesser hver for seg. Denne gangen har turen kommet til to ulike typer monstre, som her får sjansen til å utfolde seg fritt mot hverandre på det store lerretet. Ishockeyspillere og løsemiddelskadde blir ingen match mot disse heslige krypene. tragisk.com har vært og sett den nye påkostede filmen Alien vs. Powerpuff Girls og anmeldelsen, ja, den får du her.

Et forskerteam har dratt til Atlantis i letingen etter Titanic, og merker noen blinkende lys nede i mudderet. Disse viser seg ved nærmere undersøkelse å være morsesignaler fra en innesperret aliendronning, og uredde kravler menneskene ned sjakten hvor signalene kom fra. Dette er derimot en felle, og de har ramlet rett inn i helvetes forgård, i filmen referert til som «en pyramide». Her har The Powerpuff Girls (i den norske oversettelsen kalt kraftpufftøsene) sett seg leie på å redde Townsville. Isteden har de beleiret seg her nede, hvor de bruker alle superkreftene sine på å pine og torturere aliendronningen etter alle kunstens regler. Huhei hvor det går!

Drøye tre av filmens fire timer lange spilletid brukes til å skildre forskerteamets fåfengte hopping i forsøk på å nå opp til sjakten. Denne konflikten er spennende i starten, men etter et par timer begynner det å føles litt gjentagende. En sjelden gang skimter vi kraftpuff-alien-vold i bakgrunnen, gjerne ute av fokus og med billige effekter, for eksempel marionettedukken som skal forestille aliendronningen. Makan til dårlig sydde sømmer! Lipsyncen hennes er også beklagelig dårlig, især under hennes tre kvarter lange forsvarstale/-sang mot slutten av filmen.

En av få scener som klarer å røre ved en hardhudet kinopublikummer, er den hvor negerforskerbæra gir opp hoppingen og finner Titanic borte i et hjørne i nevnte forgård. Gleden hennes er til å ta og føle på i de få sekundene det varer. Dessverre velger regissør Paul W.S. Anderson å ødelegge stemningen med å la filmens hovedskurk, kraftpufftøsen Blomst, lasersmadre skipet på pur faen, for så å rive hodene av alle i forskerteamet. Til filmens forsvar ser scenen utrolig realistisk ut, hovedsakelig takket være et CGI-team som med for lavt budsjett fikk trumfet gjennom at sekvensen skulle gjøres på ordentlig.

Avslutningsscenen, hvor kraftpuffene og dronningen skværer opp og spiller fotball med hodene mens de ler og morer seg, avslører filmens dypere budskap: Uansett hvor uvenner man er, er det ingenting som hindrer en i å bli venner igjen, så lenge en bare har menneskehoder til rådighet.

Alien vs. Powerpuff Girls er et hjerteskjærende drama om hvordan man legger gammelt fiendskap bak seg. Den er allerede blitt en kassasuksess, noe som gjør den planlagte oppfølgeren Alien and Powerpuff Girls vs. Ole Brumm særdeles sannsynlig. Den ligger an til å bli om mulig enda bedre, da den etter alt å dømme vil få ny skuespillerstab som ikke er så hodeløst dårlig som den foregående.

AvP fungerer som drama, men forstyrres av de mer voldelige elementene. Den får derfor karakteren tre granater av et maksimum på noen flere.