Humoristiske artikler siden 2000
Spalter
Tips og triks
Irrasjonell oppførsel
Brev til firmaer
Miljøhjørnet
Anmeldelser
Fascinasjon
Øvrige tekster
Gamle bragder
Under lupen
Hybelens herre
Tegneserien
Spør Kryptor
Roteloftet
Bak siden
Om tragisk.com
Utdatert?
Kontakt oss
I sosiale medier
facebook-logo.png
twitter.png
youtube.png
tragisk.com for 5 år siden: Phooningens arvtagere

anmlogofilm.jpg

Nasjonalskatten

anm008.jpg
FILMPLAKATEN: Hele 25 kroner ble satt av til å lage plakaten.
Tekst: Daniel og Tommy
Foto: Berit og Junction Entertainment
Først publisert: 11. januar 2005

Etter et sterkt år for norsk film, er vi tilbake til en audiovisuell tørke i norsk kultur. Hvor Hollywood før så mot Norge for å lett gjenskape suksesser (som for eksempel Insomnia), går norske filmskapere for første gang motsatt vei. Etter at Nicolas Cage-filmen National Treasure tjente gode penger også her til lands, bestemte nemlig Norsk Filmfond at en norsk versjon av storfilmen skulle produseres. tragisk.com har fått være med på testvisning av Nasjonalskatten.

Regissør Berit Nesheim, kjent fra sine knallsuksesser som Søndagsengler og Frida - med hjertet i hånden, har fått rutte med et budsjett himmelhøyt for en norsk film å være. Bransjerykter vil ha det til at pengesekken holder et femsifret beløp! Dette har gjort det mulig å få med kremen av norske skuespillere på laget, alle selvfølgelig trent opp gjennom teater.

7121-15.jpg
anm007.jpg
HINTENE: I den norske versjonen finner Bjørn Sundquist hint på femtilappen, mens Maria Bonnevie titter intenst på.
I den norske nyinnspillingen har Bjørn Sundquist tatt den fornorskede rollen som Benjamin Frank Porter, og han har fått sitt kvinnelige motstykke i Maria Bonnevie som gjør en god figur (trapes) som Agnete Jag. Hvor man i originalen finner hint om en skatt på en dollarseddel og videre på uavhengigheterklæringen, lar Bjørn Sundquist seg fascinere av noen vannliljer på femtilappen. Etter et besøk til en vilkårlig innsjø, hvor han møter, voldtar og dreper en kvinne i Wenche Foss' skikkelse, med en påfølgende halvtimes teatralsk monolog, blir han inspirert til å lese André Bjerkes De Dødes Tjern.

Boka leder Sundquist til biblioteket hvor den skal leveres, og på veien dit blir han løpt ned av en hastig Aksel Hennie, noe som gjør dette til den attende filmen det siste året hvor Hennie løper rundt i Oslos gater uten annet mål enn å bli personen som har løpt rundt i Oslos gater på film flest ganger i løpet av ett år (den nåværende rekorden holdes av Bjørn Sunquist selv, som i 1987 spilte i over tre tusen filmer, hvor 174 inneholdt scener hvor Sundquist løp rundt i Oslo). Hennie, andpusten etter å ha løpt gjennom «Hawaii, Oslo» «Uno» og «Frognerparken», får ikke levert replikkene, noe som filmskaperne har medgitt førte til at resten av filmen måtte improviseres.

Improvisasjonene fører historien ut på et villspor velkjent i norske filmkretser: Sundquist forelsker seg i den døvblinde seterjenta Agnete, og de har et langt, pinlig samleie i en fiskebåt. Regissør Nesheim har i intervjuer forsvart scenen ved å peke på at den er spekket med karakterutvikling og et drama som alle kan kjenne seg igjen i og sånn. Ha! Det eneste spekket vi er vitne til her, er Maria Bonnevies sideflesk. Og er egentlig Sundquists omgang med døvblinde bondepiker representativt for ens sexliv? Nesheim får snakke for seg selv.

I åpenbar mangel av penger, måtte man avlyse en planlagt avslutningsscene hvor en helikopterflyvende Sundquist i bullet-time fisker et diamantbelagt septer ut fra et eksploderende slott (Slottet) mens tyve datagenererte versjoner av Aksel Hennie løper for livet (livene) i alle retninger gjennom et inferno av flammer; restene av Oslo. Vi skal ikke avsløre slutten her, men kan si såpass at Sundquist finner skatten i form av et flaxlodd, som han i en skjebnens ironi vinner femti kroner på. Regissør Nesheim har ymtet frempå at dette faktisk er den samme femtilappen som Sundquist titter på i starten av filmen, og at det derfor er lagt opp til en oppfølger hvis Nasjonalskatten skulle spille inn det den kostet. Den faktiske femtilappen skal etter sigende ha forsvunnet rett etter opptakene, mens en blid Aksel Hennie ble observert dagen etter med nye joggesko, klar for hans nye maratondokumentar «Hawaii - Oslo».

Nasjonalskatten er i skrivende stund på 25 %, så den har en lang vei å gå før den når toppen. Forholdene er bedre i USA, så vi gir den norske de granatene den burde hatt for å ha blitt så eksplosiv som intendert.



271204
110105