I sommerjobben min som produksjonsansvarlig for mer kaffe enn du noen gang kunne tro eksisterte, fikk jeg utdelt hørselvern som skulle beskytte min ømme hørselssans fra unådig maskineri. Til min store overraskelse og umiddelbare glede hadde hørselvernet innebygget radio. Et hørselvern som lager lyd var nytt for meg, men jeg nikket og smilte og takket pent. Nå skulle jeg kose meg med nymotens musikk og kaffeemballasje.
Hører du på alle dagtidssendinger på Petre i løpet av en hel uke, vil du få med deg låtene på A-lista cirka 25 ganger, og B-lista omtrent 9. Prøv deg da på en hel sommer. Du begynner å dra kjensel på enkelte melodier etter hvert, vær du trygg.
Her har jeg vurdert noen av de låtene som herjer på eteren for tiden. Hvis du er uenig, så husk at det er jeg som innehar ekspertisen her: Jeg håper for guds skyld at jeg har hørt sangene flere ganger enn deg.
Helt siden Robbie Williams rømte fra Take That har han kjempet med nebb og klør mot boybandimaget. Han vil ikke lenger være fløtepus, og forsøker febrilsk å riste av seg stempelet med halvprovoserende tekster med grisete referanser som i hvert fall ingen boyband ville ha omtalt!
Nå har det kommet herr Williams for øre at Take That i sin tid hadde melodier og faktisk synging, og han har handlet resolutt. I Rudebox finner du ikke engang noe som ligner. Det er bare et spørsmål om tid før han oppdager at også Take That puslet litt med rytme i sangene sine. Det er vel da bare å vente i spenning på neste hit.
Og o lykke, gjett hvem som har gravd den frem! Ravi. Ravi, som kaller seg Ravi fordi det er navnet hans baklengs. Ravi, som med sin skrullete ortografi lar arbeidsdagen bli arbæidsdagn, men likevel får sommer til å bli såmer og ikke såmr.
En allerede utslitt låt med en allerede utslitt rødskjegget boms, altså. De som sier at minus og minus blir pluss, skal få seg en passer i skuldra og en linjal over skinkene. Dere har aldri rett utenfor matematikkens verden, kronidioter.
Idol-jenta som holdt en hel nasjon for narr med å få oss til å forvente en norsk Alanis Morrissette er tilbake med enda et elektronikasprell. Denne gangen heter låta Samantha, som spiller på vår alles barndomsheltinne. Det er kanskje ikke alle som husker Samantha Fox, og med tanke på hvordan det står til med de andre åttitallsheltene er det saktens ikke sikkert hun husker seg selv heller.
Margaret tar opp det evige temaet om å tørre å være seg selv. Jeg kaller dette temaet evig fordi det alltid er en drøss sanger om det overalt. Margaret er kanskje for sent ute. Diskodillet hadde da også utvilsomt gjort seg bedre på Samantha Fox' tid.
Ettersom jeg heter Daniel, føler jeg at denne sangen snakker direkte til meg når den sier «Dannyboy, don't be afraid to shake that ass and misbehave», og som alltid når jeg får direkte ordre på jobb, lystrer jeg etter beste evne. Denne sangen brakte bare med seg trøbbel.
Låten starter med at Chris Martin viser oss hvor godt «part» rimer på «part», og at dette igjen rimer perfekt med «part». I andre vers drister han seg frempå med «start». Litt hjelp til neste gang, Chris: «Part» rimer også på «gokart».
I don't feel like listening.
Den eneste kvaliteten denne låta innehar, er at plateprateren gjerne snøvler bandnavnet når låta introduseres. Dermed blir jeg minnet på den eminente situasjonskomedien Sister, Sister, og da er det bare å more seg kostelig over de beste øyeblikkene med Tia og Tamera mens låten gjør seg ferdig.
Egentlig er det jo en søt liten låt, dette, men når man har hørt henne mase om eksen din for nittiende gang, går man litt lei. Sorry, Marit Larsen, jeg slår opp. Det er ikke meg, det er deg.
«Dra på by'n og bruk opp en mill», sier de innledningsvis. Jøss, tenker du kanskje, har disse norske jyplingene blitt så pengesterke allerede? Neida, det kommer frem senere i pratingen at man er i besittelse av «en krølla femtilapp til å kjøpe hva jeg vil, kompis! (ååhoh yeahyeahyeah) Og det føles akkurat som om det var en mill, kompis!» Fra å henge med virkeligheten hver dag, kanskje på pub eller mer sannsynlig i skateparken, har Karpe Diem tydeligvis sakte vokst fra den, kanskje ble et nært vennskap redusert til sporadisk brevveksling før de nå har mistet fullstendig kontakten med den virkeligheten de jaggu hadde godt av.
For i sangen sytes det samtidig over at kidsa brenner skiva dems, men Karpe, da, det er til deres eget beste! Om en femtilapp føles som en million kroner for dere, vil dere jo få rikmannsnykker bare av å plukke jordbær noen timer. Imidlertid er ikke Piano verdt en tokroners CD-R. Det ville tross alt føltes som førti tusen kroner.
Mens fantasien tar overhånd, er det eneste vi kan gjøre å høre på låta om og om igjen etter subtile hint om hva dette dreier seg om, og for en låt! Maneater er ikke bare hennes beste øyeblikk, og kanskje ikke bare tiårets desidert tøffeste sang, men tidenes beste utsondring av lyd som har forekommet siden tidenes morgen. Noensinne. Siste nytt er at RIAA har anmeldt Furtado fordi låta er så bra at all musikk i overskuelig fremtid vil blekne i forhold til den, og man ser derfor for seg at folk rett og slett vil slutte å høre på musikk.
Isteden vil vi utelukkende holde oss til Maneater. Hamrene og amboltene sitrer ukontrollert av ren og skjær glede, og ørekanalene velter ut ørevoks i et bestialsk rituale som best kan beskrives som auditiv ejakulasjon.
Uenig? Er det låter som er forbigått her, men som du mener fortjener sin dose pepper?