Boogeyman

Først publisert: 12. april 2005 i Under Dusken
Alle fotos: Columbia Pictures

Er han redd? Er han glad? Skremt? Lykkelig? Apatisk? Hovedrolleinnehaver Barry Watson skildrer hele følelsesspekteret med kun ett ansiktsuttrykk.

Du vet det monsteret i klesskapet, det som du var kjemperedd for da du var liten? Det finnes faktisk.

Dette er det briljante utgangspunktet for skrekkfilmen Boogeyman, og historiemessig legges altså lista ganske lavt. Med en jevnt over fersk og utrent skuespillerstab, er det bare to ting som kan trekke folk til kinoen:

1) Filmen er produsert av Sam Raimi (regissør bak Spider-Man- og Evil Dead-filmene).

2) Haha, for et latterlig plott, denne må jeg bare se, for den er sikkert så dårlig at den er morsom.

For å ta det første først; Raimi er bare én av i alt tretten produsenter, og gudene vet hvilken rolle Raimi egentlig hadde. Jeg vil gjette at det å få hans navn på plakaten var viktigere enn den jobben han faktisk utførte.

Hva så med kvaliteten? Er den så begredelig at det kan underholde oss som elsker å se elendige filmer? Et kort handlingsresymé gir visse forhåpninger:

En stakkars forvirret pjokk er redd for det som den norske teksteren kaller Boogeymannen, og redselen blir berettiget når lille Tim blir vitne til at faren brutalt tas av dage av monsteret. Gutten vokser opp, mister det lille han hadde av skuespillerferdigheter, og sliter fortsatt med minnene fra barndommen. Tim (Barry Watson) er fortsatt livredd for å åpne dører og især klesskap, og sliter sterkt med hallusinasjoner (egentlig pinlige dagdrømmer) og flashback. At han har klart å få seg både jobb i avisen og fast følge med de sosiale problemene han har, er helt utrolig, nær sagt en logisk brist. Når moren til Tim så dør, «må» Tim dra tilbake til barndomshjemmet. Hans barneterapeut (han avanserte visst aldri videre til voksenterapien) sier at hvis han overnatter der én natt vil han sikkert komme over problemene sine. Og vips er det lagt opp til skrekk og gru!

I desperat forsøk på å skremme, våkner plutselig den døde moren til live. Men vent, det var bare en drøm.

Ja da, vi aksepterer syltynne argumenter bare for å få Tim inn i huset så både han og vi kan bli skremt vannet av, dette er jo en skrekkfilm. Det som er vanskeligere å svelge, er hvilke skrekkmetoder filmen benytter seg av. Man har tidlig forstått at man ikke kan skremme et publikum med noe så teit og barnslig som at alle verdens skap er fylt med skumle monstre, så man vier det meste av skrekkregisteret til Tims dagdrømmer. At gjennomføringen er elendig, er så sin sak. Problemet er at disse dagdrømmene ikke har noe med «handlingen» å gjøre, og hendelsene kunne vært plassert inn i hvilken som helst annen skrekkfilm. Dermed klarer de ikke å holde på spenningen, og som publikum blir man nonsjalant til det som skjer, enkelt nok fordi det ikke skjer. De er jo bare drømmer, og det er ikke Freddy Krueger som er i dem, bare mumifiserte nisser og annet snikksnakk.

Filmen vrir slik hele tiden fokuset vekk fra «boogeymannen», og hvordan skal de da klare å skremme oss når han plutselig dukker opp? Jeg satt og håpte på en «han fantes ikke likevel»-slutt, bare fordi det hadde vært et snev av originalitet i det, og det hadde forevist en slags bevissthet på hvor teit utgangspunkt en barnemyte er for en voksen skrekkfilm.

Slik går det dessverre ikke. Monsteret er så klart reelt, men filmen besvarer ikke de utallige spørsmålene den åpenbarer. Hva pokker gjør det monsteret inni skap? Hva er dets motiv? Hvorfor sier Tim at alle andre er trygge for monsteret, hvordan vet han det? Om han har rett, hva har monsteret imot akkurat Tim? Og hvor i heiteste får det alle kreftene fra?

I et skap inne i huset til høyre har boogeymannen stått i over 15 år. Kan det tenkes at han kjeder seg enda mer enn publikum?

Legg til en slutt med spesialeffekter som får Tetris til å virke imponerende, hvor kamera kastes sånn rundt at det er vanskelig å skjønne hva som skjer, og du får en skrekkfilm som er en eneste stor skuffelse. Handlingen er usammenhengende og skuespillet er makabert dårlig (unntagen unge Skye McCole Bartusiak, hvis evner og selvtillit effektivt brytes ned), og når det aller meste av skremselen bare er juks (jeg blir ikke skremt av folks dagdrømmer!) og dårlig utført, sitter vi igjen med lite.

Boogeyman er den dårligste filmen jeg har sett på kino. Den er slett ikke skummel, og sammenheng og logikk finnes ikke. Hvis du vil se en film med beslektet tematikk og mye bedre gjennomføring, kan jeg anbefale Monsters Inc. Den er dessuten mye skumlere.

120405
020408