Humoristiske artikler siden 2000
Spalter
Tips og triks
Irrasjonell oppførsel
Brev til firmaer
Miljøhjørnet
Anmeldelser
Fascinasjon
Øvrige tekster
Gamle bragder
Under lupen
Hybelens herre
Tegneserien
Spør Kryptor
Roteloftet
Bak siden
Om tragisk.com
Utdatert?
Kontakt oss
I sosiale medier
facebook-logo.png
twitter.png
youtube.png
tragisk.com for 5 år siden: Phooningens arvtagere

Vi fyrer opp en Barbie


En liten underhistorie til Tommy Tester Ting

Gå tilbake til Episode 1: Fantomsmerter

Episode 2: Flammene angriper

barbie05.jpg Jaså, du henger med? Har du ennå ikke fått nok av mishandling av stakkars dukker? Nei vel. Vel, hva kan en stakkarslig tester (Tommy) da gjøre, utenom å stille dukken inntil veggen av esken og fyre på på nytt? ... antagelig en hel del, hvor det meste høyst sannsynlig er mye lurere. Tommy valgte likevel å reise opp Barbie og tenne henne atter en gang.

Denne gangen ville Tommy at dukken skulle få oppleve en følelse av det å være forelsket. Man kjenner seg varm innvendig, og det nærmest bruser langt oppover halsen så man blir helt rød i ansiktet. Det er mulig at Barbie helst ville sett andre simulasjoner av dette enn hva hun fikk, men hva gjør vel det? Om få strakser ville hun ikke være i stand til å se noe som helst.

For halsen og brystet tok like fort fyr som magen gjorde, og kjenner man brannreglene trenger man ikke gruble lenge for å skjønne om den videre utviklingen tok lang eller kort tid. Et hint: Flammer klatrer oppover på sekunder. Med andre ord, rimelig kjapt hadde flammene omsluttet det dådige ansiktet til Barbiedukken og hele hodet stod i brann. Noe som skuffet Tommy litt var hårets reaksjon på ilden. Det smeltet bare bort uten noe mer action enn som så.

barbie06.jpg Så skjedde det vi aldri vil tilgi oss selv for. Vi hadde håpet å kunne skrive "Ingen barbier kom til skade under denne testen", men den gang ei. For når håret på bakhodet (avbildet) hadde smeltet bort, åpenbarte det seg et forferdelig syn for oss. Vi kunne nemlig tydelig se den stakkars dukkens hjerne! Ut av hodet piplet det frastøtende hjernemasse, som boblet og freste i takt med flammene rundt den. Dette er helt klart noe av det hesligste vi har sett, men på grunn av den uutholdelige heten i området kunne vi ikke stikke fingeren bort og hente en prøve, eventuelt smake på det (kunne blitt et fint tillegg til mat-testen; "hjernen til Barbie smakte sånn og sånn").

Fra dette punktet og utover skjedde ting ganske raskt. Det viste seg at ild ikke bare forflytter seg oppover, for (riktignok med flittig hjelp fra stearinlyset) begynte det kjapt å brenne også i nedre regioner av dukken..

barbie07.jpg Kameramannen (Daniel (meg)) begynte å få problemer med lyssettingen. Fordi brannen begynte å ta overhånd innenfor bilderammen, ble de mørkere delene av bildet mørkere, noe vi blant andre ser i dette bildet. Likevel ser man jo konturene og man burde vel få med seg helheten i hva som foregår her. Kort fortalt begynte det å brenne raskere og raskere, mer og mer, og som du jo kanskje ser, falt Barbiedukken sammen etter hvert. Halvveis sittende begynte det også å renne av henne. Flytende plast rant i store strømmer, og hele overkroppen var blitt skikkelig overtent.

Det største problemet vi støtte på nå var ikke selve brannen. Den hadde vi (følte vi i alle fall selv) god kontroll over, med flere liter kaldt vann beredt til å slukke det meste på få sekunder. Neida, problemet nå var lukten. Brennende plast er ikke bare illeluktende, men også giftig. Eller, for å si det på en annen måte; plast som brenner er ikke bare giftig, den er også illeluktende. Sabla illeluktende. Det lukta faktisk så forferdelig at det var nesten ikke måte på. Det var selvfølgelig måte på, men det var altså bare såvidt. Til dags dato har vi fremdeles ikke fått noen varige mén av episoden, hvilket burde tyde på at vi ikke tok skade av de giftige gassene. Likevel var lukten ingen hyggelig affære, og vi var på langt nær ferdige ennå.

barbie08.jpg For de som fremdeles ikke skjønner alvoret i det man foretok seg i dette eksperimentet, ta en nøye titt på dette bildet. I Hakkespettboken stod det i sin tid: "Et tre kan bli til 500 000 fyrstikker. En fyrstikk kan brenne ned 500 000 trær." Det er litt å tenke på. Heldigvis var det ingen trær i nærheten, og det eneste vår fyrstikk hadde gjort skade på, var vårt lille forskningsobjekt, Barbie. Hun var dog nå skadet til gangs. Hele jævla overkroppen stod i lys lue, og ved flere anledninger hadde jeg (Daniel) påpekt til Tommy at nå måtte han faen meg se til å slukke ilden. Tommy på sin side så på det hele og gliste; "faen som det brenner!". Kunne jo ikke nekte på det, selvfølgelig, det brant jo durabelig bra, men med tiden forstod også Tommy at nok var nok, og Barbiedukken måtte slukkes mens det han drev på med enda var forsvarlig.

Vannet ble helt over dukken, og *poffffssssjjjj* så slukket ilden vi hadde sett på med ærefrykt.

barbie09.jpg Så.. som i sekundene rett etter en stor ulykke.. ble det stille. Helt stille. Det freste litt i vannkvelt varm plast og det røk litt av et nyslukket stearinlys, ellers var stemningen til å ta og føle på. Først nå kunne man fatte omfanget av det som var blitt gjort. Med ilden borte var det lettere å se resultatet, å se hva ild kan utrette, og sannheten lyste mot oss: Ild kan gjøre stor skade.

Bare på få minutter hadde hele Barbiedukkens overkropp blitt brent og smeltet sammen til en ekkel, motbydelig, ugjenkjennelig svart klump. Det hele stod i sterk kontrast til de plettfrie, lange bena til det tidligere skjønnhetsidealet. Blanke og fine, og med ørsmå vanndråper til å sette prikken over i-en på pryden, var det mye hovmod som stod for fall der vi satt og så de åpenbare forskjellene mellom over- og underkroppen. Etter å ha filosofert over dette i hva som føltes som mangfoldige sekunder, valgte Tommy å foreta en litt grundigere statusrapport på dukken enn å bare se på henne liggende der og ryke. Selv om objektet var tilgriset med stearin og ekle saker, nølte ikke Tommy et sekund idet han løftet den halvvarme, misdannede (vel, misdannet er kanskje litt feil å si, hun ble ikke akkurat skapt slik vi nå kunne skue henne) kroppen og reiste den opp..

barbie10.jpg Her ser vi resultatet av den lettere forbrenningen Barbiedukken vi brukte i forsøket ble utsatt for. Hodet og mye av hals- og mage-regionen er strategisk plassert som en stor, svart klump foran magen. Hun minner nesten om en hodeløs, gravid Barbie. Bare litt svidd. Legg dessuten merke til at hun bare har én arm igjen. Den andre måtte gi tapt i flammene, og denne siste armen henger dessuten løst på og går skrått ut bakover fra kroppen.

Tommys konklusjon var: "Ja, plast brenner sinnsykt bra, Barbie ble mindre attraktiv og det lukter for jævlig her." Med dette begynte jeg (fremdeles Daniel) å rydde sammen prosjektet, da Tommy plutselig protesterte. Vi kunne da ikke stoppe nå! Føttene var jo fremdeles intakte! Lettere oppgitt ba jeg den vordende pyromanen om å hente nye forsyninger med vann, for denne mannen var tydelig ikke til å stoppe. Hadde han satt seg et mål, måtte det utføres. Om det så var noe så simpelt som å brenne føttene av en stakkars Barbiedukke. Hvordan sagaen slutter får du se i tredje og siste episode.

Episode 3: Pyromanene tar hevn