Vannklosett

I urtiden levde folk i huler. Om dagen plukket de smårips og pådro seg sopp ute i skogen, og var de riktig heldige kunne de nedlegge hårete elefanter bare ved hjelp av en kjepp. Nå klarer vi knapt under paniske omstendigheter å slå i hjel en liten edderkopp, selv om vi måtte ha all slags artilleri til hjelp. Med andre ord er det ikke mange likheter mellom det beinharde, selvforsynte urmennesket og dagens pysete avart. Likevel hadde selv våre mer hårete forfedre en svakhet vi deler med dem: De måtte urinere. De måtte urinere, og de måtte pinadø meg drite akkurat like mye som vi må. Dette løste urmennesket ved å enkelt og greit gå ut av hulen og gjøre sitt fornødne borti den samme skogen hvor matsankingen hadde funnet sted tidligere på dagen.

Slikt gjør vi ikke i dag, og da sikter jeg ikke til «hømm, hvorfor setter vi oss ikke ned på gulvet på Rema 1000 og driter der?», men at vi gjør det inni hulene våre. Vi driter inni husene våre! Det beste er, synes jeg, at for å forhindre svære dunger med drit i dedikerte rom, eller en rimelig tungvint løsning med å bære avfallet ut etter hver gang, har vi kommet opp med noe genialt: Vi har ledet elva inn i huset vårt.

I en spesialdesignet stol inne i huset titter elva opp. Vann. Innendørs! Vi trykker på en knapp, og vosj så dras alt med ut, helt automatisk. Det er sannelig merkelig, alt vi finner på for å gjøre livene våre enklere.

Det samme med dusjen, egentlig. Her får man skjenn og ris hvis man så mye som søler et kjøkkenglass med vann utover gulvteppet, men likevel har vi funnet oss et hjørne hvor det er fullstendig legitimt å sprute vann på gulvet. Masse vann. Hvorfor? Vi vil jo ikke ut og bade i elva lenger heller. Dit har vi jo nettopp adressert driten vår.