Humoristiske artikler siden 2000
Spalter
Tips og triks
Irrasjonell oppførsel
Brev til firmaer
Miljøhjørnet
Anmeldelser
Fascinasjon
Øvrige tekster
Gamle bragder
Under lupen
Hybelens herre
Tegneserien
Spør Kryptor
Roteloftet
Bak siden
Om tragisk.com
Utdatert?
Kontakt oss
I sosiale medier
facebook-logo.png
twitter.png
youtube.png
tragisk.com for 5 år siden: Phooningens arvtagere

fascinasjon.jpg


Dyrene i Afrika og alt de har å gjøre

Publisert: 11. november 2007

fasclinje.jpg

Vi mennesker er kikkere. Like sterkt som vi tar avstand fra det offentlig, elsker vi å sniktitte. Er det ikke meningen at vi skal se, er det meningen at vi skal ha lyst. Vi sitrer etter å la synsnervene meske seg i det forbudte, enten vi snur oss etter et ulykkessted ved passering, eller vi stirrer inn i nøkkelhullet når de som er på besøk hos oss er på do. Slik har det alltid vært. At Adam ikke kjente begjær for den veldig, veldig nakne Eva, var nok sant bare så lenge det var øyekontakt mellom dem.

I mange tusen år var menneskets kikking begrenset til nøkkelhull, hushjørner og reality-tv. Så kom 1991, året som brakte med seg en oppfinnelse som for alvor skulle ta kikkerne i oss et voldsomt steg videre. Med 1991 kom det første webkameraet. Men om du gjetter at det ble oppfunnet av noen begavede unge menn som gjemte det i en jentegarderobe for å kunne ta del i det deres begavelse hadde frarøvet dem, tar du skammelig feil. Verdens første webkamera overvåket en kaffetrakter, og så slik ut:

fasc003.gif

Riktig nok var det akademikere av ordentlig kaliber som sto bak nyvinningen: Med bare én kaffetrakter i laboratoriet, og mange i kampen om dråpene, kunne det hende at de aspirerende forskerne å måtte gå flere trapper for å komme til en tom trakter. Løsningen ble selvfølgelig ikke å hamstre traktere på januarsalget, eller å snakke med hverandre, men å sette opp et kamera som tre ganger i minuttet avbildet kaffekannen i trakteren og lastet opp bildet på intranettet. Dermed kunne gutta sjekke mulighetene for kaffe uansett hvilken etasje de satt i. Vi kan bare fantasere om hvilken revolusjon dette måtte ha for systemutviklerne. Og fantasere, det må vi, for det stoppet der. De sa seg fornøyde da de fikk kaffen sin.

Det må være lov å spørre seg hvordan de ikke kunne se potensialet i det de drev med. Å overvåke kaffe fra en annen etasje antydet nok i seg selv ingen gullgruve, men veien var kort fra kaffe til mennesker (les: damer) og etasjer til land. Andre skjønte dette, og fulgte opp der hvor innovatørene slapp. I en tid hvor færre og færre dører har kikkbare nøkkelhull fikk lenge etterlengtede kameraer atter åpnet synet inn i gymgarderober verden over.

Og der stagnerte vår bruk av webkameraer, selv om stillbilder skulle bli til video og stillhet lyd. Videosamtaler i MSN tilfredsstiller liksom bare ikke kikkeren i oss slik bildene av en kaffetrakter gjorde i 1991.

Men Internett gir aldri opp. Velkommen til det siste innen smugtitting over Internett. Gjør deg klar:

fasc004.jpg

Det er et vannhull. I Afrika. 24 timer i døgnet gir Africam deg direktesendt video med lyd rett fra Nkorho Pan-savannen inn i din egen stue. Kjedelig, synes du? Følg med nå, når jeg spriter det hele opp til uante høyder:

fasc005.jpg

Ja, jeg vet. En sjiraff. Den bare dukker opp. Ikke fordi filmfolkene i National Geographic har filmet tre hundre timer råmateriale og har strippet vekk dritet. Den dukker opp fordi den skal drikke. Her og nå.

fasc006.jpg

fasc007.jpg

Dette er den moderne tids umoderne Big Brother. Mens jeg tyller i meg colaen min i kalde Norge, kan jeg stirre på alskens dyrearter gjøre det samme samtidig som meg, bare på et helt annet sted. Blant det brede spekteret av fenomener denne sjiraffen ikke skjønner seg på, er en av dem at han blir iakttatt av en pjokk med Grandiosa-ånde på den andre siden av Jorden. Blant alt jeg ikke forstår meg på, er hvorfor det er så forbasket kult.

For som realityserier med mennesker har avslørt om menneskenes liv, avslører webkameraet fra savannen det samme om dyrene: De lever ikke så intrikate og stormfulle liv som i sterkt redigerte dokumentarprogrammer. Isteden går det stort sett i å drikke og i å henge med hverandre. Akkurat som i Big Brother.

Det imponerende narrativet som Animal Planet serverer, er etter alt å dømme velkalkulert oppspinn fra produsentenes side. Skal du finne en historie i denne livefeeden, er du nødt til å skape den selv underveis etter hvert som livet går sin vante gang på dataskjermen:

fasc008.jpg Ved vannhullet dukker også to kenyanske makkvridere opp. For denne rasen makkvridere betyr november hekketid. Ulikt siksyndere og bengalske nebbsprudlere er kenyanske makkvridere monogame. Disse to, Bertine og Mons, holder sammen på fjerde året. Hvert år kommer de tilbake til vannhullet i Nkorho Pan for å hekke. Arbeidet med å bygge reir må i gang, men Bertine og Mons har fått kalde føtter. De burde nok ikke ha stått ute i vannet med dem så lenge. Det er imidlertid ikke et uvanlig syn å se makkvriderpar stå slik i vannhull. Så lidenskapelige fugler som makkvridere er et sjeldent syn, men her ser vi det i fri utfoldelse. For makkvridere er dette nemlig et uttrykk for evig kjærlighet.

fasc009.jpg Så feller Mons hodet.

fasc010.jpg Med eggleggingen bare en uke eller to unna, må Bertine på jakt etter en ny makker. Makkvriderhanner bruker hodestørrelse for å vinne hunnens gunst, og Mons imponerer ingen lenger.

fasc011.jpg På den andre siden av vannhullet utspiller det rene drama seg mellom sandskilpaddene Ronald og Rigmor. Også for disse skilpaddene er det tiden på året for reproduksjon. Rigmor trenger en hann for å befrukte eggene sine, som hun enten legger eller bruker til å føde levende unger, alt ettersom. Som tradisjonen er velger Rigmor den heldige ut fra mønster på skallet, men hun har bare Ronald å velge i. Hun har likevel akseptert kopulasjon med ham, men har vært nøye med å la ham vite at han egentlig har for generisk skall. Dette faller Ronald tungt for hjertet, og han skriker «Kom hit og si det, da!» etter Rigmor, som svarer «Det kan jeg saktens gjøre, men det vil ta meg en drøy halvtime.»

fasc012.jpg Ronald gjør klart uttrykk for at han ikke akter å ha elskov med en kvinne som ikke vil ta ham for den han er, men bare er ute etter en kjapp runde i sengehalmen med hvem som helst fordi hun har lyst på barn. «Hva med mine følelser? Og barnets, glem ikke barnet! Vokse opp uten en far! Nei, tenke seg til!» Med hevet hode snur Ronald ryggen til og forlater sakte men sikkert den ubefruktede hunnskilpadden.

fasc013.jpg Hos sandskilpaddene er det vanlig kutyme at en hunn som har fått avslag må gjøre ende på seg selv ved drukning. Deprimert, men ikke desto mindre determinert, setter Rigmor kursen for vannhullet.

fasc014.jpg

Ingen faktisk voice-over juger deg huden full av livshistorien til hvilke arter det enn er som valser rundt. Ingenting skjer av en grunn, det bare skjer. Derfor er det uforsigbart, og derfor er det spennende. Så hvem trenger spennende historier? Realityserier har vent oss av med slikt. Så lenge noe er direktesendt, trenger det ikke foregå noe ekstraordinært. Det er mer enn nok å bare følge med, noe disse sitatene fra en ivrig seer indikerer:

Tilfeldig sitat its wild, i thought i saw an asteroid, and i was like, oh nevermind, thats just a BIG FREAKIN bug, wow... this is WILD as shit. Tilfeldig sitat
Tilfeldig sitat and shit there was something small, and fast, on the ground that just went around the backside of hte water.... cool as shittttttttttt Tilfeldig sitat
Kom ikke her og si at denne personen ville vært like entusiastisk om han så det samme klippet på Discovery. Utbryter vi i adrenalinrus «åh herregud sjekk han kjøper mye tyggis 'a! Jææævlig kult!» om han i køen foran oss i butikken? Om vi ser på en livefeed og derfor selv er usynlige, derimot, kikker vi, og da er det rivende likegyldig hvor lite tyggis som blir kjøpt eller hvor lite giraffen tar seg til, det er cool as shittttttttttt uansett.

facebook.png

111107