Tannlegebesøket
   |
|
DENTALHJELPA: En tannlege, hans lampe og nederst en 7-8 cm lang matrise. Foto: Daniel. |
På sjekken et par uker før viste det seg at jeg hadde to hull (faen). ...også jeg som bare hadde ett hull fra før. Denne torsdagen skulle jeg få lide for min tydeligvis altfor dårlige tannhygiene.
Et par minutter for sent som alltid kom jeg inn på tannlegekontoret. Jeg ble umiddelbart ført videre inn til «The room of terror» og plassert i stolen. Etter at tannlegen gjorde klar sitt utstyr foran mine ikke så skrekkslagne øyne, satte hun i bedøvelse til høyre i overkjeven min. Timen hadde for alvor startet. Boringen kom raskt i gang, uten at jeg kjente noen verdens ting. Det virket som en helt grei tannlegetime uten komplikasjoner, men det skulle vise seg at skjebnen hadde andre planer for meg.
Det startet med at tannlegen min fortalte at hullet i tanna mi var "vanskelig tilgjengelig". Greit nok, tenkte jeg. Naivt trodde jeg det bare betydde at det ville ta litt lengre tid. Men akk nei. Etter en halv time med boring hadde det begynt å gjøre jævlig vondt. Når du har det jævlig vondt samtidig som at du må svelge annenhvert sekund, fordi spyttsugeren eller hva det nå heter ikke fungerer, så er du ikke akkurat i ditt ess. Tannlegen forklarte at grunnen til smerten jeg kjenner, er det at bedøvelsen bare fungerer i 15-20 minutter. Så hun gir meg resten av bedøvelsen uten at det hjelper i det hele tatt.
Etter ti minutter til med boring, er det ferdigboret eller hva nå tannlegene kaller det. Jeg fikk beskjed om at nå skulle hullet bli fylt med amalgam. For å gjøre dette, eller i hvert fall så fikk jeg inntrykket av at det var grunnen, skrudde de fast noe kalt en matrise i tanna mi. En 6-7 cm lang aluminiumsgreie som ble stående loddrett ut av munnen min, på en måte slik at det ble umulig å lukke den. Det medførte også at min kommunikasjon med omverdenen begrenset seg til et begrenset utvalg vokaler i forskjellig volum. Det gikk for det meste på "ææh".
I smerte, med en hoven overkjeve og en snål aluminiumsgreie stående ut av munnen, hva tror du skjedde? Strømmen gikk, selvfølgelig (FAEN). Dette medførte umiddelbar stopp av behandlingen min. For det første så funket ikke maskinen som skal forberede amalgamet og for det andre så var det for dårlig lys. Jeg ble sittende og vente på at strømmen skulle komme tilbake. Imens hører jeg snakk om at det er første gang at dette har skjedd og annet lignende depressivt prat fra tannlegene. Etter fem minutter kommer lyset/strømen tilbake i ti sekunder, bare for å så forsvinne igjen. Det går så 20 minutter uten at det skjer andre ting enn at det blir skikkelig kaldt og at leppene mine begynner å sprekke av dehydrering. Dette oppdager tannlegen min og påfører en crappy tannlege lypsyl som smaker vondt. Jeg minner om at jeg fortsatt hadde en aluminiumsting stikkende ut av kjeften på dette tidspunktet. Ting begynte å bli skikkelig ille. Jeg begynner nå seriøst å tvile på om denne vente-taktikken har så mye for seg.
Jeg satt så og ventet i et kvarter til uten at det skjedde noen verdens ting. Tannlegen min mekket så en midlertidig løsning og forklarer at all boringen har vært forgjeves (faen). Jeg får tilbud om å komme tilbake dagen etter for å starte på nytt igjen. I iver etter å bli ferdig fortest mulig aksepterer jeg tilbudet. Etter dette føler jeg at jeg kan bruke uttrykket "just my luck" i enhver passende sammenheng...
For denne hjerteskjærende historien om sin tur til tannlegen, vant Ørjan filmen Hotel New Hampshire på DVD, en elendig møkkafilm med Rob Lowe og Jodie Foster i hovedrollene.