Døgnets hus

Dagen begynte som en dag skal begynne, nemlig med en morgen. Iført ikke mer enn en brukt boxershorts, to brystvorter og resten av det nødvendige utstyret, lå jeg i min lite attraktive seng. Lei. Trøtt. Lei. Hvorfor er menneskenes skjebne å kaste bort sine edle dråper av ungdomsår med å få svar på spørsmål man aldri stiller? tenkte jeg mens jeg motvillig begynte å huske gårsdagens lignede situasjon og morgendagens mulige og meget sannsynlige repetisjon. En ny skoledag var i anmarsj. En stemme langt bak hjernebarken min fortalte meg at min plikt var å komme meg opp og starte dagen som alle andre vanlige mennesker. Denne uttalelsen ble fort konfrontert med et motangrep fra en annen ukjent talsmann for mine indre viljer, som igjen måtte se seg tapt av en sterkere stemme som allierte seg med sin tidligere motsagte kompanjong, en allianse bygget opp uten andre mål enn å motbevise og langsomt overdøve sine motstandere. Alliansen vant til slutt. Frihetskjemperen dypt inne i min sjel tømte sin siste flaske og la seg ned til sin siste søvn. Våre lenker er smidd i våre sjeler, og nøkkelen er kastet.

Etter å ha dusjet vekk seks overflødige tanker, pusset vekk fire ekle følselser og pakket én matpakke var grunnmuren muret, og stilaset var på vei opp. Døgnets hus skulle reises på nytt. Same procedure as last time? Ja, tenkte jeg ikke. Skolen ble ferdig. Snekkerarbeidet var ferdig.

Bussen hadde gjort sin jobb og sluppet meg - den evige sistemann av bussen - av, og mens den fortsatte sin søken på sin endelige horisont stod jeg og bevitnet at bussens nummer og destinasjon forandret til noe som kilte ved tankene mine, nemlig «Ikke i rute». For et vidunderlig sted det må være. Synd ingen er andre er invitert. Et sted utelukket bestående av hyggelige bussjåfører uten noen andre destinasjoner enn de som de selv gir seg selv og deres liv. Et liv uten våre lenker, uten våre sår. Alle lenker lager sår når man prøver å slite seg fra dem, så hva er mest fornuftig å gjøre? Kjempe imot i håp om at en dag vil lenken ryke, eller gi opp og være for alltid fanget?

Jævla hestedrit! Jeg stod fremdeles på busstoppet, og var ganske forbannet på meg selv over at jeg bare stod der og frøs mens jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg hadde noe å bidra med i en krig som ikke fantes. Problemer er ikke problemer før man selv gjør de til det. Jeg ga faen i å tenke mer på ting i den mentale verden og gikk hjem å spiste middag. Det var ikke verdt å fryse for.

Middagen var spiselig. Den gjorde sin jobb, og var fornøyd med det. Jeg forlot det ensomme bordet, uten å tenke særlig over alle minnene det gamle bordets arr bar på. Jeg ville leke bussjåfør. Jeg ville tegne mitt eget hus. Klarer jeg ikke å holde kjeft selv om jeg ikke snakker? Jeg ville banke meg selv. Hvorfor skal du bøye deg etter andre menneskers ønsker? Fordi. Hvis du fortsetter å gjemme deg i andres verdener og gå i andres sko, kommer du en dag til å bli oppdaget og snuble, er det dette du vil? Kjeft, hvorfor skulle jeg bry meg, jeg har faen alt jeg trenger, så slutt med å mase. Diskusjonen endte der, ingen av partene var i særlig humør til en krangel og unngikk dermed unødvendig håndgemeng. Jeg dro meg ned til datamaskinen min, en gammel traver som var lei av tastingen min. Omgivelsene var kjedelige og fylt med umarkerte, blanke CD-er. Isoleringen av vegger og tak var for lengst ferdig. Den slitne og slitsomme lyden datamaskinen gav fra seg bærte preget av ... gammel datamaskin. Jeg så hvor jeg ville hen. Raskt fikk jeg avsluttet min snikende skildring som alltid kommer krypende akkurat når jeg har glemt dens tilstedeværelse, langt vekke i et gjemt og låst sted bak alle mine nødvendige tanker. Jeg ville være en handlingens mann, en som gjorde noe, en arbeider kanskje.

Forbannade mongoape, tenkte jeg høyt inni meg. Isteden ble jeg en surfer. Uten langt hår, «dude» i slutten av hver setning og et langt ovalt brett under armen. Jeg prøvde meg frem, www.jævlahestekuk.com. Faen, funker ikke med Æ. www.klatrenisse.no. Faen! Tragisk at det ikke finnes en slik side. Hmm ... «tragisk» ... www.tragisk.com. Dataen var enig, dette var tragisk. Og tragisk.com var der vi havnet opp. Tragisk nok.

Handlingens mann ropte. Jeg satt meg ned, selv om jeg allerede var sittende. Flere folk skulle få høre min historie. Jeg rev fem bærebjelker og kalte det mislykkede huset kunst. Snekkerne, murerene, arkitektene, malere og interiører fikk sparken. Ingen skulle bo der uansett. Min historie var på vei ned, opp eller rett frem. Til og med kanskje bakover.

Dagen begynte som en dag skal begynne ...

Dette er dømt til å være den mest ... avvikende historien vi har fått hittil. Interessant, på sin måte. Velskrevet. Vegar gjorde seg med dette fortjent til spillefilmen «Spesialisten» med Sylvester Stallone og Sharon Stone i et «sexplosivt spill», som VHS-coveret sier. Juha.