![]() |
SPAGHETTI: Det verste med å flytte. |
Som den materialisten jeg er, var det en hel del skrot som skulle pakkes, men det verste av det verste var å demontere anlegget. Jeg skal ikke skryte på meg å ha peiling på denslags, så jeg gruet meg stort til jeg skulle montere sammen dette berget av komponenter med tilhørende kabler. Det var da jaggu meg også tidenes største pes å løse opp spaghettien av kabler bak forsterkeren. Bildet til høyre er tatt etter at en betydelig del allerede er fjernet.
Å ta seg turen bak anlegget, et sted hvor intet menneske har satt sin fot på et par år, brakte med seg andre spennende åpenbaringer. Blant og rundt kabelspaghettien hadde det samlet seg en imponerende mengde hybelkaniner. Noe sier meg at jeg blir godt vant med slikt etter hvert.
![]() ![]() |
FLYTTELASS: Varebilen fylles og tunge ting bæres. |
Dessverre har jeg en drøss med ting som kontrollerer meg. Alle disse tingene som kontrollerer meg måtte bæres ned trapper og inn i en varebil som sikkert også kontrollerer meg (i så fall kan jeg legge skylden på min særdeles vakre utforkjøring i mars på den, bilfaen).
Da alle kontrollfreakene ubønnhørlig hadde fått plass baki varebilen, begynte jeg å kjøre mot mitt nye bosted. Så spoler vi litt i tid, siden det egentlig ikke skjedde så jævlig mye interessant (å lese om at jeg bar ting fra rommet mitt og ut i bilen, derimot, det var interessant, det, eller hva?).
Jeg tror min første lærdom i hybeleventyret må være at det er én ting som er kjipere enn å bære masse skit ned fra rommet mitt. Det er å bære det opp til hybelen min. Hadde jeg vært religiøs, hadde jeg takket en gud for at jeg ikke bor i sjette etasje, men i behagelige andre etasje. Når jeg tenker meg om, er det kanskje dumt hvis jeg dør, og det faktisk finnes en gud, å ikke ha gjort det.
Gud: Jaså, Daniel, du vil inn hit, du?
Daniel: Ja, men du står liksom litt i veien, da.
Gud: Ja ... du husker kanskje hybelen du bodde i før bilen kontrollerte deg inn i den murveggen?
Daniel: Den huskes, ja.
Gud: Du takket meg aldri for at du fikk den i andre etasje.
Daniel: Nei, jeg tenkte på det, men så takket jeg hybelverten isteden.
Gud: Hybelverten? Den jæver'n! Til helvete med deg!
Så nå kunne jeg påpekt at «det der er jo ikke spesielt sannsynlig», men for alle som er religiøse så er det jo det, og det er jo ikke snilt å rakke ned på religion og si at det er usannsynlig, så da lar jeg det være.
![]() |
HYBELEN: Dette er stort sett det. |
Hybel: Neimenheisann, jeg er Hybel, hvem er du?
Daniel: Daniel.
Hybel: Fy faen, det var skikkelig erotisk da du låste opp døra mi.
Nå har jeg ikke peiling nok på hybler til å vite om dørene teknisk sett hadde vært en følsom del av dem om de hadde vært levende, men det var i alle fall slik du kan se det på bildet at hybelen så ut når jeg åpnet døra inn dit (og satte skjerm og tastatur på bordet).
Jeg vet egentlig ikke hvor sykt mye mer spennende det er å si om denne første dagen. Jeg ble i alle fall sjokkert over hvor utrolig stort ti kvadratmeter (heretter henvist til som «kvaddis») er. Selv når jeg hadde hivd inn alle tingene mine var det liksom (eller ikke bare liksom, men faktisk) en kjempestor flate på gulvet som det ikke var noe på. Hva er det liksom (... æh ...) jeg skal med all den plassen midt på gulvet der, da?
![]() |
REMA POWER! Butikken min. |
Sinnsykt kult var det uansett å faktisk gå til butikken. Jeg bør si det nå, mens det ennå er oppholdsvær og ikke så dævla kaldt.
På kvelden gikk jeg og la meg. I en sofa. Jepp. Sengen min er en sofa. Her er trikset. Du tar bort putene, og vips, så er det en seng. Det sier seg selv hvor jævlig godt dette er å sove i.
Det er ikke det.