Å bo sammen med andre

Hybelen min deler fellesareal med tre andre hybler. Det dreier seg her om 19 m² med kombinert stue og kjøkken, samt sanitæranlegg (bedre kjent som dass og selvspylingshøl). Dette hadde jo gått helt greit, hadde det ikke vært for at det faktisk bor folk i de tre andre hyblene også. Jepp, tre virkelige folk med sine egne behov og ønsker. Dette hybelkomplekset er bare ett av veldig mange i nærområdet, og ut fra statistikken er det helt utrolig at det bare er en av oss fire som har utenlandsk avstamning. Det vil si, jeg er 1/16 utlending, hun ene som bor her har et festlig navn og han andre som bor her har en festlig dialekt, men jeg teller bare hun tyske bæra som bor her som egentlig utlending. Å bo sammen med folk man i utgangspunktet ikke kjenner kan jo by på problemer i seg selv, og det blir ikke akkurat bedre av at enkelte helst vil styre de få påtvungne samtalene på eget morsmål. Denne teksten skal handle om nettopp problematikken i det å bo sammen med andre, forstått som «dele fellesareal med folk du verken kjenner eller bryr deg om å kjenne».

ADVARSEL!

Hvis du faktisk er en av de tre som jeg bor sammen med, så ber jeg deg om å ikke lese resten. Om du leser resten, så ber jeg deg om å late som at jeg overdriver eller finner på alt sammen. Jeg tuller da bare, vet du, du kjenner da meg, hehe ... eh .. eh-heh ...

Toalett og dusj

LÅST DØR: Kjipt om du må.

Et problem jeg stort sett har sluppet unna, er å møte en låst dør når jeg skal på do eller føler for å dusje. Grunnen til at jeg ikke har opplevd dette så ofte er ikke at jeg har så vill forbrenning at kroppen min ikke etterlater seg noe, eller at jeg ikke føler for å dusje og heller trives med et stadig voksende fettlag utenpå huden. Nei, grunnen er snarere den at jeg står opp såpass sent at de tre andre har gjort seg ferdig med morgenrutinene innen jeg får dratt meg opp, og at de for lengst har pusset tennene om kvelden når jeg først gjør det utpå natten. I alle fall får jeg gå ut fra dette. Muligheten er jo der for at de slettes ikke pusser tennene, dusjer seg eller gjør sitt fornødne ... men jeg tviler. Jeg har gjort min andel av rundvask her, og la oss si det slik: Jeg tviler.

En annen ting ... «stort sett sluppet unna», sa jeg. Stort sett. Det har hendt. Det har hendt at jeg har følt et kraftig behov for å sette meg ned på ei lekker, klam, kroppstemperaturvarm ramme, men så møter jeg den låste døra du ser avbildet her. Dette har vel for så vidt skjedd de fleste, så dere vet nok hvor utrolig kjipt det er både fysisk og psykisk å la slikt vente på seg. Forskjellen her er at andre gjerne har et annet toalett i en annen etasje i huset sitt å besøke. Jeg har ikke det, jeg. Jeg har bare én mulighet (med mindre jeg vil bryte meg inn i noen andre sitt hybelkompleks, selv om doene sannsynligvis er like opptatte der). Det kjipe er at det blir sjeldent ledig med de første. Gjerne hører jeg dusjen (jepp, dusj og do er på samme rom, så skal man det ene, låser man også ut den som skal det andre), og da er det bare å legge seg, for det tar erfaringsmessig eviglang tid.

Jeg snakker kanskje imot meg selv nå, når jeg påpeker at de trolig ikke dusjer, og at jeg hører dusjen renne av og til. Vel ... øh ... kanskje de bare skrur på dusjen og setter seg på do og leser nasjonalistisk litteratur. Hva vet vel jeg om sære, tyske skikker?

Kjøleskapet

Jeg har som nevnt en tysk nabo av det kvinnelige slaget. Eller ... ja, hun er i alle fall kvinne, for å si det på en mer korrekt måte. Denne ... kvinnen, hvis alder er umulig å bedømme (25-45?), er den første tysker bosatt i Norge jeg har vært borti siden krigen (og da levde jeg ikke), og på sett og vis blir jeg usikker på om de gamle tyske følelsene ikke har roet seg fullstendig. Vi kommer nå til kjøleskapet, hvor kampen mellom det gode og det onde kommer til å ende galt om det ikke snart kommer noen allierte hybelboere fra USA eller England og ordner opp ...

KJØLESKAPET: Hast du Angst für mein großen Salami?

Før tyskeren flyttet inn, delte jeg det ene av to kjøleskap på kjøkkenet med hennes tomme hybel, med det resultat at jeg hadde et helt kjøleskap for meg selv. Det er for så vidt en sannhet med modifikasjoner siden det var mat og en drøss Fun Light-saft i kjøleskapet fra en som bodde i min hybel tidligere. Til dags dato har jeg ikke tatt mot til meg å kaste all maten til Banani (ja, det er hans/hennes navn). Plutselig kan jo hun/han dukke opp og gjøre krav på Fun Light-en og mat som i skrivende stund får lengre og lengre hår og snart er i stand til å ta seg ut av kjøleskapet og følge etter Banani til varmere strøk på egen hånd.

Jeg levde uansett herrens glade dager så lenge jeg hadde kjøleskapet for meg selv. Jeg kunne etter eget skjønn plassere maten litt spredt i kjøleskapet så det så fullere ut. Alt var fryd og gammen, men så! Plutselig en dag ble kjøleskapet uforvarende invadert av mannssterke styrker sørfra. For hver gang jeg åpnet kjøleskapet hadde mer og mer mat med rare tegn som Ö og ß dukket opp, og sakte, men sikkert ble min helnorske mat som brunosten (folkesjela! tradisjonene! halling!) og eh ... Heineken, presset lengre og lengre opp mot nord i kjøleskapet, på færre og færre hyller.

I dag har mine styrker omtrent kapitulert og overgitt seg. Én hylle er satt av til mine matvarer, mens de tyske (ikke la deg lure av Soft Light, sannsynligvis er det hatt tysk margarin oppi pakningen, eller kanskje det er hyklersk Quisling-margarin) har vokst og spredt seg til alle de andre hyllene og hele kjøleskapsdøra.

Fryseskapet

Situasjonen er slettes ikke bedre i fryseskapet. Det er som om tyskerne fortsatt tror de bare kan komme og karre til seg alt fra stakkars bindersbærende, rødluekledde nordmenn. Hvor jeg tidligere hadde begge de to hyllene for meg selv, ble dette etter invasjonen raskt redusert til én, men det stoppet ikke der ...

FRYSESKAPET: Noen trenger seg på også her.

Bildet til høyre viser stillingen i fryseskapet så sent som i dag. Nå skal vi ha en liten gjettelek. Hva av det du ser her er det som er mitt? Hm ... kan det være alle de førti tusen posene med Wok som fyller den nederste og halve øverste hyllen? Feil. Ikke vet jeg hvilke utrolige wokbehov tyskere har, men det begrenser seg åpenbart til normalen. Så ... er kanskje de fire pakkene med Pizza Toast mine, da? Ja, det må de jo være, jeg har sikkert en halv hylFEIL! De tilhører nok også min tyske venninne. Om hun kjøper såpass norsk mat bare for gleden av å legge noe norsk i klem og svi det skal jeg ikke spekulere i, selv om jeg nå utvilsomt har gjort det. Hva gjenstår så? Jo da, ser du kanskje en liten hvit pose mellom Pizza Toast-en og woken i øverste hylle? Det er de beskjedne restene av en en gang så kraftig helnorsk armé av fryst mat (her representert ved italiensk fjellbrød). For hver gang jeg har turt å smyge hendene inn i det som er blitt fiendens territorium og hente ut en matbit til en sulten sjel, har tomrommet blitt fylt før jeg rekker å fylle det selv. Muligens har tyskerinnen tolket den hvite brødposen som overgivelsens hvite flagg, og på den måten rettferdiggjort dette brutale overtrampet. Eller kanskje ikke. Kanskje hun bare ga faen.

Inngangspartiet

SKI: Jeg visste ikke at jeg var blitt glad i å stå på ski?

Bildet til høyre viser døra inn til rommet mitt fra fellesarealet. Som du nok ser, står det et par ski og staver foran døra mi. Nå tenker du kanskje «oi, jeg visste ikke at Daniel var en sånn som likte å stå på ski og sånn, jeg trodde han var lat og sånn», og det er omtrent det samme jeg tenkte da jeg kom hjem den dagen disse stod foran døra mi.

Jeg skal være ærlig og si at jeg ikke vet hvem sine ski det er. Det blir urettferdig å anklage min tyske nabo for dette, så jeg vil bare begrave stridsøksa (slik de begravde millioner av jøder) og si at nei, de skiene der kan jo tilhøre hvem som helst, det er jo ingenting som tilsier at det er hennes skiutstyr. I alle fall ikke om vi ser bort fra at navnet hennes er skrevet på dem.

Nå lurer jeg på hva som kan få folk til å stenge for andre folks dører med ski og staver. Er dette et forsøk på å stenge meg ute fra hybelen min, et forsøk på å ta over også den? Hvor skal grensa gå?

Menneskeheten har gjort mye rart opp gjennom tidene, og visse folkegrupper slutter tilsynelatende ikke med å terrorisere andre i sin søken etter makt og land. Hvor går egentlig grensen mellom integrering og invadering? Kan et par ski og noen matvarer være et forvarsel på at radioene våre snart blir konfiskerte nok en gang?

... eller betyr det kanskje IKKE NOE SOM HELST?

Etter å ha lest gjennom min egen tekst, vil jeg få be folk med tysk avstamning om å ikke lese den, da de kanskje vil føle seg litt støtt av den. Jeg vet at dere ikke er sånn lenger, men at dere er snille folk, og det er sikkert hun jeg bor sammen med også. Jeg vil jo ikke at dere skal bli sinte av teksten min heller, hvem vet vel hva dere finner på da? Forresten, hvis dere ble fly forbannet over harseleringen og har planer om å gå bananas som hevn: Norge er det landet til høyre. Jepp, det som det står Sverige på.

211203