Tekst: Thomas Foto: Daniel Først publisert: 8. november 2001 Konsekvens: Besøk på rektors kontor
Skole kan, som så vi alle hver eneste dag så smertelig erfarer, ta knekken på enhver og en av oss, uansett bakgrunn, nasjonalitet, religion og kriminell bakgrunn. Derfor var det noen som i et øyeblikks kreativitet og lykke fant på ting som for eksempel flammer og eksplosjoner. Dette har i senere tid ført til en eksploderende økning i tilfeller der ufaglærte har lekt seg med ild og dens konsekvenser. For å gjøre det klart med en gang; ild er farlig. For ytterligere beviser for dette anbefales en kjapp lesning på «Vi fyrer opp en Barbie». Med andre ord er hva som er utført i følgende forsøk ikke å anbefale for din og andres sikkerhet. Vi gjorde dette fordi vi som alltid er dumme.
DEMONTERING: Sigarett-tenneren må trimmes litt.
Av tidligere publikasjoner her på siden kan man lures til å tro at det Tommy og Daniel som er de største pyromanene av tragisk.com-mannskapet. Vel, så feil kan man ta. Plassen som verste pyroman skal ingen få ta fra meg. Jeg, Thomas, liker ild bedre enn alle. Bare så det er avklart.
Denne gang har vi vært så heldig å få med oss Andreas (avbildet øverst til høyre) på laget. I denne artikkelen fungerer ham som tragisk.com-mannskap-innbytter, men det ikke Andreas vet, er at når du først har kommet inn, er det ingen vei ut ... Vel, uansett; gjeste-tragisk.commeren er tatt inn i varmen grunnet sin ekspertise på lightere, og gutten har også utført dette forsøket med hell tidligere.
Det vi har for hånden når alt vi trenger er kjøpt inn, er tre sigarettennere, limbånd, to stykk kulepenner og en syk fantasi. Hva gjorde vi da, mon tro ...?
MONTERING: Her foregår montering av rørsystem.
Det første vi må gjøre er å finne oss et ledig klasserom. Vi vil jo ikke ha unødig mange tilskuere til dette. Å finne tomme klasserom til formålet viser seg å ikke være særlig vanskelig på en skole som denne hvor alle rom står åpent uansett. Vi bestemmer oss for å basere vår taktiske stridsoperasjon på det beryktede Rom 11 hvor mange av skolens personlige datamaskiner står pent på rekke, klar til bruk av ivrige pornosurfere, eh, skoleelever.
Vi finner oss en pult midt i rommet og setter oss ned for å tenke over det vi snart skal gjøre. Vil skyldfølelsen og frykten sørge for at vi slipper å muligens lemleste undertegnede ved å avlyse prosjektet? Tror ikke det, nei! Vi krafser til oss det eneste verktøyet som er å få tak i, og siden både Daniel (Ja, fotograf og nettmester Daniel) og Andreas er så morderiske og onde til sinns at de bærer våpen, skranter det ikke på lommekniver.
Vi begynner det møysomme og tidkrevende arbeidet med å operere tennerne uten at noe går alvorlig galt. Riktignok begynner en av tennerne å lekke gass under en av operasjonene, så den blir ubrukelig og Andreas sendes til å kjøpe en ny. Når han kommer tilbake, kan jobben endelig fortsette.
Det første som blir gjort er en effektiv trimming av tennerne. Dette er, som mange andre også vet, en lærdom de fleste av det rette kjønn lærer gjennom årene de henger i små grupper og tenner på ting. Vi begynner med å ta av det svarte dekselet som dekker dysen til gassuttaket på tenneren. Dette skal fungere på andre tennere, men vi har valgt å bruke den som er mest brukt; nemlig 1-tenneren, som føres av de fleste dagligvareforhandlere over vårt videnstrakte land.
TEIPING: To sigarett-tennere teipes sammen til en flammekaster.
Etter møysommelig, men hardhendt fjerning av beskyttelsen, begynner vi å løfte sånn smått på det hjulet som en vrir på for å endre mengden gass som blir sluppet ut idet du tenner den. Dette er ofte indikert på tenneren, så hvilken retning du skal vri er ikke så vanskelig å komme fram til. Ved å føre en skarp gjenstand eller tilsvarende under hjulet og løfte opp, kan en passere de normale grensene og vri hjulet flere ganger rundt. Dette fører da, med øyeblikkelig virkning, til en massiv økning av mengde med gass som slipper ut av dysen på en gang. Dette kan best identifiseres ved den store spruten med kald flytende gass som kommer ut etter et par snurr på hjulet. Etter en viss tidsperiode (dog en god del over hva som egentlig er forsvarlig) føler vi at vi har trimmet nok for i dag (lighterne, selvfølgelig, ikke oss selv, nei bevares!), og bestemmer oss for å gå videre til neste fase.
En ellers så velhavende Andreas hadde forleden pønsket ut at ved å påføre den forreste delen av en kulepenn til tuppen av dysen, kan man lage et slags rørsystem som skal hindre at tenneren og personen bak den tar fyr ved å lede gass-spruten lengst mulig unna utløseren. Vi bestemte oss for å fikse dette med en unormalt stor rull limbånd (eller teip om du vil) som vi hadde "lånt" av skolen.
Jeg blir selvfølgelig litt betatt av denne teiprullen; det er utrolig fascinerende med noe som greier å teipe fast ting til andre ting, og så får man kjøpt det på rull! Billig er det også! Farsken, bedre får du det jo ikke. Etter å ha filosofert en god stund over dette og stirret en del på teiprullen som ligger så fint i hånda mi, begynner vi som smått å tenke videre i forsøket. Det gjør vi praktisk sett også ved å bruke limbåndet til å først feste lighterne fast til hverandre.
For å hindre separasjon under selve utførelsen, velger vi å surre teipen en god del ganger ekstra rundt lighterne så vi skal være sikre på at lighterne vil henge sammen. En liten bivirkning av dette er at ved en eventuell eksplosjon vil lighterne sitte ekstremt godt sammen og forsterke en sådan reaksjon. Dette vil ikke gjøre seg særlig godt, men av den grunn at vi ikke tenker på slikt føles det likevel rett.
Deretter monterer vi igjen på én pennedel på hver lighter, fordi disse ble plukket av før teiping av sigarett-tennerne. I tillegg fester vi en annen del av penna mellom de to "gassrørene" som en forsterkning. I det hele tatt gikk det med abnormale mengder med teip, og hele prosessen førte til en del seriøse blikk fra våre sider siden dette var pirkearbeid uten like. Etter å ha teipet til den store kjedsomhet føler vi at vår lille flammekaster har fått en viss integritet og sier oss fornøyd med resultatet.
Som ordentlige realister og forskere går vi systematisk til verks. Vi tester derfor en liten sprut for å sjekke om alt fungerer som det skal, og gassen kommer i delvis flytende form fykende ut av hvert rør, så man får vel nesten kalle det vellykket hittil. Da bærer det over til selve forsøket...
JODA: Dette må vel kunne kalles vellykket.
Av hensyn til de lettantennelige lokalene vi befinner oss i, bestemmer vi oss for å ta denne delen ute til tross for at underskrevne mente det ville være mindre slit innendørs. Likevel, vi vil jo ikke bli stilt ansvarlig for tap av datautstyr for sikkert flere hundre kroner. Vi beveger oss dermed utendørs hvor det er bitende kaldt og det blåser og alt suger som bare faen. Vi kommer ut til snøen og kulda og stiller oss klar med den tredje tenneren foran de to dysene.
Et par pjokker som var fordypet i arbeid ved datamaskinene på Rom 11 før vi ankom, har blitt temmelig interesserte i forsøket og kan ikke annet enn å følge etter oss ut. Spente og forventningsfulle som små barn på julaften står de der og tripper. De er da heller ikke de eneste som vil se ild...
Sitrende og med ild i blikket tar vi det store steget ut i uvissheten: Jeg trykker ned de svarte knappene på lighterne som nå utgjør flammekasteren! Samtidig har Andreas holdt en flamme gående foran rørene, så her ligger alt an til en real varmekilde.
Og sannelig tar det ikk fyr også. Noe så sinnsykt. Flammene står ut fra de to rørene, og slikkende ild fyker veggis. De to rørene viser seg å ikke fungere helt, for selv om flammene i første omgang ledes bort fra antenneren (meg), har de en tendens til etter hvert å trekke nærmere og nærmer hendene mine. Flammen er faktisk faretruende nær å kveste fyrbøteren for livet, men hva gjør man ikke for tragisk.com, dere?
Akkurat det som skjer når flammene føler for å omslutte hendene mine, har vi på en liten filmsnutt som Daniel tok opp med fotokameraet sitt. På grunn av stor diskplass har vi utelatt denne med det første, men blir det stor pågang og ønsker, kan vi sikkert slenge ut denne også. På den videoen ser man virkelig (bilde for bilde) at en stor del ild slår innover mot hendene mine, og det er jo litt kjipt for meg, selv om det unektelig så skikkelig tøft ut.
Når ens hud raskt blir overopphetet av illsint ild, resulterer dette i et instinktivt kast av tenneren mot bakkenivå og snø i et desperat forsøk på å slokke ilden i håndregionen. Latteren ljomer i vinden, mest fra tilskuerne, Andreas og Daniel, men bortsett fra den ekstreme varmen og smerten må det jo sies å være durabelig festlig. Flammekasteren fungerer jo som bare faen. Dermed plukker vi opp tenneren for å gjøre samme forsøk flere ganger. Hobbypyromane som vi jo er blir det flere og flere forsøk helt til gassen blir brukt opp. Tunge til sinns må vi konstatere at begge sigarett-tennerne som nå utgjør hver sin livsviktige del av flammekasteren er så godt som tomme for gass. Ikke så rart, forbruket av gass på denne måten er uhorvelig stort.
Nå trodde kanskje alle at moroa er over for denne gang, men selvfølgelig vet jeg råd, jada, vi har flere lure triks på lager, og som en liten avslutning på forsøket (som hittil har vært meget tilfredsstillende) går vi videre til flinten...
FLINTEN: Det gnistret bra.
Flinten
Vi trekker oss inn i varmen igjen, hvor vi skjærer opp isolasjonen utenpå tennerne og fjerner gnisthjulet med kniven. Under der, rett ovenfor en spent fjær (NB!), befinner det seg nemlig noe så mystisk som en flint. Denne flinten kan en gjøre mye moro med såfremt en vet hvordan. Du kan jo gjette selv om jeg vet hvordan. Nei, der tok du feil. Jeg vet hvordan.
Jeg tar nemlig vare på fjæren og strekker den litt ut på enden. Jeg plasserer så flinten pent og pyntelig inn i mellom buktene i den tynne ståltråden og vikler den en gang rundt flinten så den sitter ekstra godt fast (jamfør det øverste bildet av billedrekken til høyre). Det er alt som skal til i denne omgang, så vi forflytter oss nok en gang ut i skolegården.
Ute i skolegården er det viktig å finne en passende plass å fullføre prosjektet. Et sted med ren og tørr asfalt hadde vært ideelt, men det på vei til å bli vinter, så det er total mangel på bar asfalt. Heldigvis kommer en klok hjerne på at vi har jo en trapp ned til herretoalettet utendørs, og der nede er det tørr og fin asfalt som passer til formålet. Følgelig flytter vi oss ned i trappa.
Her begynner vi å varme opp flinten. Trappenedgangen har i tillegg den fine sideeffekten at vinden er meget liten i forhold til verdenen ovenfor, så jeg kan uten problemer varme opp flinten til den grad at den blir rød og ligner mer og mer på en tørr kvist. Det er ingen bekymringer om temperaturen på tråden jeg holder i, siden den aldri pleier å bli varm uansett.
Når glødepunktet er nådd kaster jeg flinten og fjæra mot nærmeste mørke, harde flate, i dette tilfellet altså platået nederst i trappa inn til toalettet. Flinten treffer overflaten og spres i hundrevis av forskjellige gnister som, hvis kastet rett, kan spre seg langt. Dette gjøres best om sommeren (varmest i lufta, og man slipper å fryse) når det er mørkt (lettere å se om flinten gløder, kulere å se på gnistene). Likevel er virkningen stor og meget tydelig. Se bare det nederste bildet til høyre, og tenk dessuten på at fotografen kun fikk med ettervirkningene av gnistringen. Det vi ser på bildet er med andre ord tatt i et øyeblikk hvor gnistrene holdt på å dø ut. Dette hadde såpass høy underholdningsverdi at vi jobbet flittig og motivert resten av skoledagen.
Konklusjon
Med dette konkluderer vi med at ting som innebærer billig bruk av flammer og eksplosiver er knasende festlige, men dog så farlige. Derfor stiller vi oss ikke til ansvar hvis noe av det som er skrevet om på denne siden blir brukt til annet enn gøyal lesning.