Vi oppholder oss i en heis
Tekst: TommyFoto: Alle tre
Publisert: 5. august 2002
 To av oss klar til å heises. |
Kort tid etter at denne spalten ble unnfanget, satte vi oss ned og diskuterte hvilke irrasjonelle ting vi kunne gjennomføre. Noen ideer ble raskt forkastet («Halfdan springer naken rundt i byen»), mens andre blir godkjent («Halfdan springer ut av byen med klær på»). På listen over ting vi kan gjøre, står det blant annet «Vi oppholder oss i en heis over lengre tid». Ideen var ganske enkel: vi skulle velge en heis, gå inn i den og bli der helt til vi måtte forlate den.
Mandag 5. august ble valgt som gjennomføringsdato. Det viste seg at Thomas ikke kunne komme grunnet sitt geistlige arbeid i Kirkelig Fellesråd. Derfor var det tre fjerdedeler av mannskapet som møtte opp, opplagte og klare, utenfor Byhaven klokken kvart på elleve.
Alle var vi ganske spente. De fleste heisturene våre hadde vanligvis dreid seg om å gå på i en etasje og gå av i en annen. Dette skulle bli en helt annen opplevelse, og vi skulle aldri igjen se på en heis på samme måten. Fulle av pepp og struttende av selvtillit bevegde vi oss derfor rolig, men bestemt mot heisdørene. Sannhetens time var kommet. Var vi menn nok til å gjennomføre dette irrasjonelle prosjektet? Selvfølgelig! Uten frykt skred vi inn i en av de to tilgjengelige heisene. Dørene lukket seg sakte. Den dårlige luften som man finner i heiser åpenbarte seg. Nå var det ingen vei tilbake. Prosjekt «Vi oppholder oss i en heis» hadde begynt.
Det første vi gjorde, var selvfølgelig å innrette oss i heisen i form av å finne oss plasser. Halfdan fant seg fort til rette i et hjørne hvor han kunne se på seg selv i et speil. Grunnet Halfdans kroppsodør, stilte Daniel og jeg oss ved motsatt vegg. Vi begynte å snakke om litt av hvert, men følte oss ikke komfortable nok til å sette oss ned riktig ennå. Dette var jo, tross alt, en helt ny situasjon for oss. Vi var i en heis, og vi skulle ikke av. Klokken var 11:01, og plutselig steg en mann inn i heisen.
Mannen trykket på en knapp i veggen. Heisen bevegde seg oppover. Dagens første heistur rykket og dro i både kroppene og sjelene våre. Alle visste vi at det kom til å bli mange, mange flere. Vi så på hverandre. Var denne mistenkelige mannen en Securitas-vakt i sivile klær, eller var mannen en helt vanlig mann? Uroen spredte seg. Da mannen gikk av i tredje etasje, pustet vi unisont lettet ut. Gleden ble likevel ikke langvarig. Da vi pustet inn igjen, kjente vi den tunge og ekle lukten fra heisen (og Halfdan) krype inn i lungene. Vi så på hverandre. Vi visste hva vi hadde gått til, og å feige ut nå var jo ... feigt. Vi måtte fortsette. Vi fortsatte.
 Daniel blir sløvet av den tyngede lufta der inne. |
I et par minutter skjedde det ingenting. Vi stod og snakket om Skauen, hvem som skulle ta med hva og så videre. Daniel kommenterte at det begynte å bli ganske varmt i heisen. Halfdan og jeg nikket, mumlet og var generelt enig. Klokken 11:05 kom det en dame inn i heisen, og sannelig var det ikke den samme dama som var der for fire minutter siden. På disse fire minuttene hadde dialekten hennes ikke forandret seg så særlig, og den var fremdeles ganske teit.
Den lille gruppen av modige menn (altså vi, for de som måtte tvile på det) forstod fort hva som var på ferde. Dama var kåt på Halfdan. Ingen tvil (Kåete mmmærra). Hvem ville ellers ta en heis ned til første etasje for så, fire minutter senere, ta den opp igjen? Hvorfor ville hun velge akkurat samme heis? Etter at dama (hvis dialekt var teit) hadde gått ut, diskuterte vi situasjonen for å få klarhet i et par ting. Det ble raskt kommet fram til at Halfdan skulle holde seg unna ripset denne gangen. Det var to ting som avgjorde dette: 1) Hun hadde en unge og 2) Hun hadde en teit dialekt. Blandingen kul dialekt (Halfdan) og teit dialekt (dama med teit dialekt) er, som vi alle vet, en dårlig kombinasjon.
Det ble varmere, lufta ble dårligere og vi ble svettere. Den tredje barnevognen (med medfølgende mor) trillet inn klokken 11:07. Det er uvisst om moren var telepatisk, men hun spurte: "Har dere vært her lenge?". En sped latter spredte seg, og Halfdan svarte at vi ikke hadde vært der så lenge, bare en to-tre minutter (host, host) (haaarrk, øfsj).
Klokken nærmet seg fort 11:08. Klokken ble 11:08. Jeg kommenterte at "det er dritvarmt". Halfdan la til at han nå svettet mer enn vanlig. Vi av oss som kjenner Halfdan vet at dette er ille. En teori dannet seg i mitt hode. Selv om det var varmt i hode-høyde, var det like varmt hvis man satt? Jeg satte meg sakte ned på bakken. Etter et par sekunder fortalte jeg de andre at det var faktisk kaldere nede på heisgulvet. Følgelig satte de seg ned. Vi håpet på fred og ro inne i vårt lille prisme. Det fikk vi ikke.
Noen minutter senere (11:10) rullet den fjerde barnevognen inn. Vi så oss tvunget til å reise oss, og alle innså at å reise seg fort ikke var så særlig lurt. Etter at barnevognen hadde forlatt heisen, innrømmet Daniel at han hadde blitt nokså svimmel av å reise seg. Halfdan og jeg, som hadde opplevd det samme, fortalte at vi hadde opplevd det samme. Dette skapte en hyggelig atmosfære i heisen. Denne atmosfæren forsvant fort etterpå da Halfdan uttalte "Faen, så varmt det er". Da oppdaget vi andre to til vår forskrekkelse at her var det jaggu varmt.
 Jeg noterer alt det viktige som skjer. En ikke særlig krevende jobb. |
De tapre menn i tragisk.com - vi - fortsatte utføringen av vår irrasjonelle oppførsel. Vi husket på mottoet vårt, "alt for tragisk", men måtte likevel bare godta at en dame kom inn i heisen (11:13). Grunnet vårt uforglemmelige utseende og hennes egen hukommelse, spurte hun: "Har dere ikke gått ut ennå?". Daniel måtte innrømme at nei, det hadde vi ikke.
Klokken 11:14 hadde Daniel fortsatt ikke gitt seg med all sytinga. Tvert imot fortsatte maset om hvor varmt det var. Han og Halfdan følte seg dessuten temmelig sjabre i magene sine av all heisfarten, opp og ned, akselerasjon og deakselerasjon. Alle ubehageligheter bare prellet av min mage av stein, såklart.
På grunn av den enorme mengden med barnevogner, foreslo jeg at hvis vi forflyttet seg til den andre heisen, kunne det hende at mengden minsket. Denne ideen ble i midlertidig avslått, fordi 1) Daniel mente at man burde holde seg i heisen og 2) Jeg mente at heisen vi befant oss i var den andre heisen, siden vi aldri hadde gått inn i den første (selv etter en lang forklaring forstod verken Daniel eller Halfdan særlig mye av mine innfløkte teorier).
Et minutt etterpå (11:15) var det "TRANGT som faen" (Kong Ari ville vært stolt). Tre damer syntes det tydeligvis var lurt å bruke samme heis, samtidig som en av dem trillet på en barnevogn (med skrikende unge oppi). Ingen tanke ble skjenket til stakkarene som måtte presse seg opp mot hvert sitt hjørne for å forhindre død grunnet fæte damer.
Av en eller annen merkelig grunn skjedde det absolutt ingenting mellom klokken 11:17 (11:17) og 11:22 (11:22). Det eneste som muligens kan være av interesse er at jeg oppdaget at klokka mi gikk fem minutter for sent, og stilte den til rett tid. Bortsett fra det, ingenting. Ingen fæte damer, ingen barnevogner og ingen kåte mødre med teite dialekter.
Det hadde tidligere blitt kjent at Halfdan hadde "døgnet" (vært våken hele natta) under natta til mandagen. Siden døgning innebærer å, tro det eller ei, være våken, var Halfdan våken da dagens episode av Pokémon (med sånn der Pokémon-e) ble sendt. Han fortalte (11:24) at den tingen Charmander hadde utviklet seg til, hadde utviklet seg til noe annet igjen. Siden Daniel og jeg ikke hadde sett så utrolig mange Pokémon-episoder (med sånn der Pokémon-e), var historien ikke altfor underholdende. Likevel gikk tiden, og det var vel egentlig det som var poenget.
Halfdan ble avbrutt i fortellingen sin da dørene åpnet seg og dama med teit dialekt kom inn i heisen med sin lille i vogn. Hun smilte og spurte (med sin teite dialekt): "Eth there ikke feddthi snart?" Daniel svarte nok en gang at nei, det var vi ikke. Irritasjonen over damas teite dialekt steg nå ytterligere, siden vi hadde hørt den tre ganger (det er sinnsykt mye for en dialekt så teit som denne). Likevel fattet vi mot og overvant lysten til å være frekke. Vi var jo tragisk.coms ansikt utad, og det ansiktet bør jo ikke være altfor frekt (Ja-jaja, hoste kremte grynte).
Vi fortsatte å snakke (11:29), siden det ikke var så mye annet å gjøre. Daniel fortalte om Miiiib (også kjent som MIIB, også kjent som Men In Black 2 (faen, for et pes det blir å uttale navnet på treeren, hvis den kommer (MIIIB))), og at den egentlig ikke var noe bra. Praten gikk så over til oppfølgere, og Halfdan sa at "Oppfølgere er aldri så bra som originalen". Jeg svarte, som forsvar til oppfølgere, at Star Wars Episode 2 Klonene Angriper (SwEp2KA, Svepp-to-ka) var bedre enn Star Wars Episode 1 Den Skjulte Trussel. Halfdan uttalte bestemt at Star Wars Episode 1 var mye bedre enn Svepp-to-ka, siden Jar-Jar Binks (Krukkekrukke) hadde en mye større rolle. Halfdan innrømmet at han var en fan av Krukkekrukke. Dette økte ikke respekten for Halfdan blant resten av oss.
Daniel spurte Halfdan hva klokken var, og Halfdan svarte (11:30) at klokken var 11:30. Etter å ha sett på Halfdans klokke, spurte Daniel om Halfdans klokke var en ny klokke. Halfdan svarte at klokken var ikke ny, og at den ikke hadde vært ny for tre måneder siden da Daniel hadde spurt forrige gang, og ikke tre måneder før det, da Daniel hadde spurt enda en gang. Praten gikk da naturligvis over på Halfdans forrige klokke, som blant annet kunne måle væsketap og mengde urin utspylt på en dag (eller noe sånt). Det var en slik 12-åring-klokke med all verdens funksjoner, ikke særlig mye å skilte med når man har passert myndighetsdatoen, med andre ord. Svært så myndige diskuterte vi videre urinrørssykdommer, og hvor ekkelt det måtte være når legene stikker røret oppi ... og vi hopper raskt videre.
Klokken 11:32 klaget Daniel igjen. Direkte sitat: "Æææ, så jævli dårlig luft det er her." Vi fleste var enige om at både luften og lukten inne i heisen var ganske ille.
 Halfdan er enda sløvere, men tenker på ikke så sløve ting. |
V fnzzr zvahgg fbz qrggr oyr fntg, orsnag iv bff cå thyirg. Unysqna fngg v ra fåxnyg zrqvgnfwbaf-fgvyyvat (xaæear hgbire, oran vaabire), zrq wnxxra bire fxevggrg. Una sbexynegr ng una ine sbeaølq zrq qraar fgvyyvatra (bt wnxxrcbfvfwba), fvqra una xhaar fxwhyr ng una unqqr ra fåxnyg "orvaawne" (revtreg cravf). Qnavry bt wrt få cå uirenaqer, bt gbeqr vxxr yrr cå ra zhfxry, ynatg zvaqer fv abr gvy Unysqnaf hgfnta, søe iv ortlagr å fanxxrg bz abr uryg naarg.
En drøy halvtime var gått. Prosjektet var godt i gang. Vi visste at det vi var med på, var noe som kom til å bli husket i årtusener framover, sånn som Jesus (bare egentlig ikke sånn i det hele tatt), eller kanskje bare husket i ett tusen år, sånn som Bill den Lilla, som døde rett før årstallet rundet firesifret.
Flere folk gikk både inn og (som den allmenne oppfatning av heisbruk innebærer) ut av heisen i forskjellige etasjer. Heisen bevegde seg opp og ned og ned og opp igjen. Klokken 11:36 krevde Halfdan besøk. Han mente at noen burde komme og bevitne dette historiske prosjektet. Bortsett fra folk, frisk luft og damer med barnevogner, kom det ingenting inn i heisen.
Et minutt etterpå (11.37) bestemte jeg meg for å gå ut av heisen og kjøpe seg et tegneseriemagasin. Jeg (og de andre som hadde lite annet valg enn å følge etter) tok heisen ned til første etasje, og jeg steg ut av badstuen. Mens jeg gikk rundt og lette infernalsk etter en tøff tegneserie, kom en mor inn i heisen. Hun hadde med sitt handikappede barn i rullestol. Kommentaren hennes: "Her var det varmt." (Daniel tenkte sannsynligvis "Nei, sier du det? Åååå, så lam vitthi! Einnj!") Vi hadde ved flere anledninger brukt samme uttrykk (men med flere banneord).
Klokken 11:38 (Jeg var fremdeles fraværende) bestemte Halfdan og Daniel seg for å prøve den andre heisen. De hadde håp om en heis med mindre dårlig lukt og dunst, og det fant de. Alt var vel og bra til de oppdaget masse high-tech Securitas-utstyr montert fast i heisveggen. Dette skremte dem såpass mye at de forflyttet seg tilbake til den første heisen (som egentlig var heis nummer to, men som jo egentlig var ... nei, drit i det). Jeg kom tilbake straks etterpå uten tegneserier. Drittutvalg.
Minuttene gikk (11:45). Folk gikk på og folk gikk av og folk luktet vondt (fremdeles). Diskusjonen om Skauen pågikk også fremdeles, denne gangen omhandlet samtalen drikkevann. Halfdan, som praktisk talt bor i skogen, brukte sine kunnskaper om miljøet (Vidar er taper) til å fortelle oss uvitende om drikkevann. Han forklarte at Skauen-mannskapet (som tilfeldigvis også er oss) må drikke av bekken som renner inn i tjernet og sløye fisk i bekken som renner ut. Halfdan forklarte videre at å springe rundt naken i skogen er en viktig del av sløying. Vi ser frem til Skauen, gjør vi ikke?
11:45: Den millionte mor med barnevogn tok heis. "Dæven steike, hvor folk får unger for tida," sa jeg. Halfdan og Daniel sa seg enig. Mora sa ingenting, siden hun allerede hadde forlatt vår mobile hybel (med barnevogna si).
 I tillegg til å svette som en særdeles kraftig svettende hest, får Daniel småvondt i hodet. |
Klokken 11:50 hørte vi lyden av rulling. Skulle vi få oppleve enda en barnevogn? Enda en gang der vi måtte trenge oss opp mot veggene? Hjertene våre slo raskere enn vanlig (og med den hvilepulsen vi har til vanlig, betyr det at hjertene gikk for full maskin, skikkelig smerte). Dørene åpnet seg. Vi pustet lettet ut (igjen). En mann av den veldig maskuline sorten gikk inn. Han rullet på en ting med tre og greier oppå. Med andre ord var dette et leveringsbud med noe skit han skulle levere til en eller annen butikkfaen.
Et minutt senere (11:51) skjedde det igjen. Vi hadde helt glemt henne, men hun hadde tydeligvis ikke noe annet å gjøre enn å bruke heisen en hel dag (Herregud, altså). Vi tvang fram tre smil når dama med den teite dialekten steg inn i heisen. Av en eller annen grunn så hun seg nødt til å forklare hvorfor hun gjorde det hun gjorde (selv om vi visste den virkelige grunnen). Hun sa et eller annet med linser og optiker og øyesjekk, og vi nikket og smilte og tenkte "Oi, for en teit dialekt", alt på en gang.
Siden det tok et par sekunder før dørene på heisen lukket seg, fikk vi klokken 11:54 glimt av en mann kledd utrolig feminint. Han hadde på seg en skjorte, som han var åpen og knytt sammen ved magen. Vi lo litt av denne mannen, og hans klesstil. Vi husket på at "mennesker egentlig ikke burde dømme andre mennesker, især ikke etter klærne". Vi lo litt mer.
Vi hadde nå (11:55) oppholdt seg i en heis i snart en time. Heisoppholdet begynte å tære på oss og våre sarte sjeler. En diskusjon oppstod, angående frisk luft. Jeg ville ut og puste inn frisk luft, Daniel ville ikke det ("Faen, juksefaen!"). Halfdan holdt seg nøytral ("Jeg gir da faen, for faen."). Etter et kvart minutts diskusjon dret jeg i det, og ting fortsatte som før (barnevogner som bare faen. Faen).
Klokken 12:02 kom hun inn igjen. Hun bablet ivei om at nå var det siste gangen vi fikk se henne. Vi ignorerte henne (merra).
 Vi fikk ikke være mer i heisen, så jeg er sur og Halfdan er nedbrutt. |
Vekter: "Hva gjør dere her?"
Jeg: "Vi står i heisen".
Vekter: "Hvorfor det?"
Jeg: "Prosjekt."
Det viste seg at noen hadde gått til ledelsen av Byhaven og klaget på "de tre personene som stod i heisen og skrev ned det folk sa". Det forekom oss som underlig at vedkommende ikke gikk direkte til Datatilsynet.
Et minutt senere befant vi oss atter ute på gata utenfor Byhaven. Målet var nådd. Vi hadde klart det vi hadde prøvd på. Vi hadde oppholdt oss i en heis til det ikke lenger lot seg gjøre. Når man blir kasta ut av et kjøpesenter, er det ikke lenger mulig.
Deretter gikk vi hjem for å feire.