![]() |
PÅ BUSS: Noen av oss på en eller annen buss. |
Dette er del 1 i en altfor lang tekst.
Gå til Del 2 - 11:05-12:44
Gå til Del 3 - 12:45-15:04
Gå til Del 4 - 15:05-17:30
Det nærmer seg et helt år siden vi forrige gang offisielt oppførte oss irrasjonelt (vi husker vel alle Skauen?), og Daniel og Tommy bruker noen få minutter til å se gjennom egne og andres forslag til hva vi kan ta oss til. Vi utelater alt som er fysisk krevende, og velger å gjøre noe hvor vi kan sitte mest mulig. Valget faller på å ta buss. Mange busser. Lenge.
Til slutt får vi endelig avtalt en dato, og i tillegg melder en del groupies seg på opplegget. Juhu! Til bussene!
![]() ![]() |
START: Tommy og Daniel tar buss ned til byen (men hvor er Halfdan?). |
Tommy: Jeg er så jævlig skuffet over Halfdan. Han har jo hele uka sagt at han vil r31d 73h bu5 f460r75, og nå dette! Faen! Hvordan skal vi nå kunne nå ut til den kvinnelige delen av befolkningen?
Daniel: Vel, vi har jo alltids oss, da.
Tommy: Jo, stemmer det.
Daniel: Jeg er mer urolig for den mannlige delen, nå som Halfdan ikke er her.
Når vi endelig etter noen minutter får roet nervene, tikker en lite hyggelig melding inn fra Thomas.
SMS-Thomas: FAEN! Jeg spyr som en gris og lukter dertil! Kjipe greier. Blir jeg frisk, så kommer jeg uansett! Jeg ringer utpå dagen, i så fall.
Daniel: Jaså, han spyr i tillegg til å lukte nå.
Videre på bussturen viser det seg at lithium-ion-batteriet i kameraet til Daniel er blitt overladet, og er blitt desillusjonert og klager over lav kapasitet. Vi har muligens et batteriproblem. Hurra, for en start på dagen.
![]() |
TOMMY OG THUY VU: Et stk. tragisk.com-medlem, en stk. groupie. |
Tommy gir ikke opp Halfdan ennå, og ringer mannen på hjemmetelefonen, ettersom han ikke svarer på mobiltelefonen. Han blir møtt av bestemorens hyggelige stemme, og hun kan fortelle at Halfdan ikke er hjemme. Dette gir ikke særlig mening, og hennes fjerne stemme gjør at Tommy ikke helt stoler på den gamle damens uttalelser, men heller velger å utvikle sine egne teorier:
Tommy: En mulig forklaring kan være at Halfdan dro hjemmefra i går kveld mens bestemora fremdeles var våken, men kom hjem først etter at hun hadde lagt seg, slik at hun tror at han fortsatt er borte, selv om han egentlig ikke er det.
Daniel: Eller så har hun bare ikke peiling, og Halfdan, den jæver'n, ligger og sover ennå.
![]() |
KNUT MAGNUS: Groupie #2 dukker opp med sin elektriske gledesstav. |
Knut Magnus: Nei, jeg er bare 15 år, jeg. Tji-hi.
Tommy: Hæ? Seriøst? Faen, da er du jævlig mye yngre enn meg, da! Da kan jeg se ned på deg! Hahaha!
Tommy peker på Knut Magnus og ler rått, og latteren tiltar da vi får høre at den svartkledde har gått gaten opp og ned og ventet på oss, også lenge etter at vi ankom.
Alle: Hahahahaha!
Knut Magnus har for øvrig med seg sin PDA som han lover å benytte i lugubre hensikter utover dagen.
![]() |
PLAKATOPPHENGING: «Har du glemt lommeboken hjemme?» danker anti-imperialisme-demonstrasjon. |
Rett før vi skal starte å ta selve bussene, dukker den tredje groupien opp. Bjarke. Jepp, han heter Bjarke. Ikke noe eget bilde av ham her, men det blir sikkert noen videre i teksten. Det er han med alt håret. Og ja, han heter faktisk Bjarke. Og mellomnavnet? ... Knizek. Mmmmmmandig.
![]() |
MANNSKAPET: 3 av 5 representert. Mandig nok. |
Til slutt ender vi opp på Linje 9, bussen som er kjent for å bruke lengre tid på ruta si enn romfergene til Mars bruker. Det viser seg fort at vi må planlegge bussturene mer enn vi hadde planlagt å planlegge dem. Etter en kort runde med krangling og kjeftslenging, bestemmer vi oss for å gå av «ved Munkvoll et sted». Det er en halv person som er helt sikker på hvor det er, så vi bestemmer oss for å avvente situasjonen og bare gå av et sted. Tommy kommer i hug at vinneren av den nyeste konkurransen vi holdte bor i nærheten, så han kan få overlevert premien sin med det samme. Vi ser en bussholdeplass, og med resten av gjengen i hælene kaster Tommy seg modig ut av bussen og ut i ukjent terreng.
![]() |
OVER VEIEN: Hvorfor gikk tragisk.com-mannskapet over veien? For å henge opp plakater og ta bussen, vel. |
![]() |
PREMIEOVERREKKELSE: Denne heldige «mannen» får sin velfortjente premie. |
Over veien bærer det, og mot nærmeste bussholdeplass. Vi har tydeligvis allerede ringt på vinneren av konkurransen, for han kommer gående, åpenbart full av beundring og ærefrykt.
Martin: Faen, jeg var så klar for dusjen da dere ringte.
Tommy: Vel, med Viagra-pennen blir du sikkert enda klarere ...
Martin mottar pennen og springer raskt hjem for å teste sin nye Viagra-penn.
Vi har selvfølgelig ikke noen som helst kontroll over når bussene kommer og går, men vi satser på å kunne rekke å henge opp en plakat likevel. Plakatopphenging på buss-skuret er forbudt, men det står ingenting på det hvite gjerdet bak skuret. Andreas og Tommy hopper over skurtaket (i slow-motion) og når de lander, er allerede teipen og plakaten hentet frem. En annen mulighet er at de subbet rundt skuret, men den teorien er ikke fullt så tøff og gir et mindre imponerende bilde av tragisk.com-mannskapet. Resultatet er det samme: Nok en plakat blir opphengt. Midt i den hellige plakatopphengingsakten, oppdager resten en buss på vei. Panikken tar overhånd, men Andreas og Tommy er kalde som Vanilla Ice Ice Baby og teiper plakaten på plass før de går inn i bussen. Det går riktignok bare så vidt.
![]() |
BUSS IGJEN: Se så feit Andreas ser ut. Øffh ... |
Daniel.påforrigebuss: Nei, hva faen er det med å sette seg helt bakerst, da? Helvete, det er jo så jævlig å sitte og riste oppå motoren. Faen, jeg blir sjaber.
Det er ikke særlig populært verken blant Daniel eller medpassasjerene at man blir halvdårlig allerede på andre bussen, så derfor har vi nå lært av våre feil og setter oss sånn passe langt bak, langt nok til å slippe å hjelpe de liksom så hjelpesløse mødrene på og av med de evinnelige barnevognene sine. Seriøst, hvorfor legger de ut på lange turer med ungene sine hvis de er totalt avhengige av medmenneskelighet hos andre for å komme seg noen vei? Hvor kommer deres plutselige tro på menneskeheten fra? Det blir lite hjelpings fra oss, i alle fall.
Vi er på vei tilbake til byen. Daniel annonserer lyst å dra til NTNU Dragvoll, hans fremtidige studiested (Ja, vi søker oss inn på linjer med åpent inntak når vi er så sinnsykt smarte at vi får 5,44 i snitt på avgangskarakterene på VK2! (Eventuelt: Ja, vi skryter av karakterer vi ikke fortjener! (Eventuelt: Jepp, vi er bare sååååå modne og gamle, da, blir studenter, vøttø))). Resten kommer med få innvendinger om Daniels forslag, og vi bestemmer oss for å dra til Dragvoll. Om ikke med en gang, så i løpet av dagen.
Vi ankommer byen igjen, og henger med en gang opp et par plakater. Det føles godt, og i tillegg økes den generelle stemningen i gruppa. Dette er virkelig noe å skrive hjem om. Ingen gjør det, sannsynligvis fordi vi raskere vil komme oss hjem (med buss, så klart) enn Postverket ville ha rukket å levere eventuelle brev fra oss hvor vi skriver om ... plakatopphenging, var det?
Til slutt ender vi opp utenfor Radio 1 sine lokaler. En del busser står der og trygler om påstigelse. Vi diskuterer saken, og bestemmer oss for å ta linje 36 til Jakobsli.
Tommy: Hvor er Jakobsli?
Andreas: Hva har det å si?
![]() |
GRATISREKLAME PÅ RADIO 1: Bokstavelig talt. |
Plutselig dukker en idé opp i Tommys hode. Ja, det skjer av og til. Ideen forteller Tommy hvor kult det hadde vært å henge opp en plakat inn mot Radio 1s studio. Tommy deler ideen med resten av gruppen, og den blir godt mottatt. Det kreves en god del mot for å henge opp plakaten (det er jo litt på kanten å henge opp slikt på vinduer), og den alltid tøffe Andreas tar på seg den store oppgaven.
Heltemodig tar Andreas plakat og teip med seg og valser bort til vinduet. I en stil som gir oss inntrykk av at Andreas har helt ville plakatklistringsskills teiper han vakkert fast plakaten på vinduet, og vi kan tydelig se at plateprateren som tydeligvis er på lufta i studioet innenfor begynner å glane uhemmet og, skal vi være ærlig, uhøflig på plakaten. Vi begynner å leke med tanken om at han nevner sida på lufta og med magiske overtalelsesevner og myke radiostemme hypnotiserer massene til å ha seg inn på siden vår for å trykke manisk på reklamen. Når vi har lekt nok og innser at det å leke er for barn og vi er ordentlige menn og alt det der (kanskje med unntak av Thuy Vu og Knut Magnus), finner vi det for godt å gjøre det vi er kommet hit for å gjøre. Nei, ikke frelse verden. Nei, ikke gjøre noe stort for å hjelpe menneskeheten eller bare en bitteliten brøkdel av den. Bare ta buss. Enkelt og greit.