Spalter

Tips og triks
Irrasjonell oppførsel
Brev til firmaer
Miljøhjørnet
Anmeldelser
Fascinasjon
Øvrige tekster

Gamle bragder

Under lupen
Hybelens herre
Tegneserien
Spør Kryptor
Roteloftet

Bak siden

Om tragisk.com
Utdatert?
Kontakt oss

I sosiale medier

tragisk.com for 5 år siden: Phooningens arvtagere

PERMMANN: «Døh, skarreværra et fadderbarn, eller?»

Daniel menger seg med permfolket

Tekst: Daniel
Publisert: 3. september 2003

Relatert artikkel: Tips og triks: «Hvordan unngå permfolket».
Dette er anbefalt lesning for de som trenger bakgrunnstoff om hva permfolket er. Egentlig bør du lese den teksten uansett. Den er ganske morsom. Innholdet utspant seg dessuten samtidig som bildene i denne teksten.

---

De som har lest «Hvordan unngå permfolket» vet at jeg misliker permfolket, men i researcharbeidet for den teksten ble jeg pøkke nødt til å utgi meg som dem for å se om det var en gyllen mulighet for å unnslippe deres klamme hender og faste grep (det der hang ikke helt sammen). Uansett, det fungerte flott, og jeg kan egentlig skjønne hvorfor permfolkene fortsetter å perme folk. Det er faktisk ganske morsomt. Å plage folk på gata med skit, ikledd teite klær, altså.

OFRE FOR PERMPRAT: «Er ikke jeg skikkelig plagsom nå? Jeg er det, ikke sant? Perm-perm-perm!»

Disse to på bildene over fikk virkelig erfare hvor hardt det er å bare ta en rolig spasertur oppover Nordre gate i Trondheim. Jeg huket tak i dem ganske langt nede i gaten, og spurte om de hadde tid til å stoppe for en liten prat. De skremmende likt kledde mennene sa at det hadde de slettes ikke, og gud vet jeg kjente meg igjen i deres posisjon. Så klart har de tid, de bare vil ikke. Jeg klandrer dem ikke.

Lot jeg dem gå? Ikke pokker.

Daniel: Siden dere ikke vil stoppe, så følger jeg etter dere. Okei?
Mann #1: Egentlig ikke.

Hvor hardt må det ikke være å permanent ha et yrke som baserer seg på avvisning som dette? Akk. Vel, hvor moro må det ikke være å ha et yrke hvor man kan plage ræva av så mange på så kort tid?

Daniel: Vel, jeg lurte egentlig på om dere ofte blir stoppet av sånne idiotiske permfolk som meg?
Mann #2: *brydd* Det hender litt for ofte, ja.
Daniel: Og det er plagsomt, ikke sant? Er ikke jeg skikkelig plagsom nå? Forstyrrer dere og allting! Jeg er det, ikke sant? Perm-perm-perm!
Mann #1: Det skulle stemme, det.

Innen jeg lot dem slippe, hadde vi kommet langt oppi gata. Der stod det en annen, ung, mann, som knuste min teori om at alle hater permfolket.

«IKKE plagsomt? Nå er du jo HER, du kunne vært langt OPPI der! Jeg kaster bort tida di!»

Daniel: Unnskyld, har du tid et øyeblikk?
Pjokk: Ja.
Daniel: «Ja»? Hvorfor det?
Pjokk: Hvorfor ikke?
Daniel: Fordi jeg kaster bort tiden din!
Pjokk: Å?
Daniel: Ja, nå blir du jo holdt igjen HER nede, mens du kunne vært langt oppi der om jeg ikke hadde stoppet deg. Så JA, jeg kaster bort tida di! Føler du ikke sånt plagsomt?
Pjokk: Ehmm ... nei?
Daniel: Si meg, har du aldri blitt stoppet av permfolk før?
Pjokk: Av hva for noe?
Daniel: Sånne som meg. Tapere med permer.
Pjokk: Nei, ikke som jeg kan huske.
Daniel: Vel, da er du velsignet. Kom deg videre.

:(

«This is my turf, bro'! Beat it!»

De fleste så ikke til å bry seg med at jeg invaderte territoriet til permfolket og gjorde det mitt eget. De eneste som faktisk leet unaturlig mye på øyenbrynene var permfolkene selv. De likte dette ganske dårlig, især når de fikk overhøre fotograf Tommys lange monologer om hvor teite de er.

Tommy: ... de er jo så jævlig tapere, suller bare rundt og plager folk med skit. De har jo ikke engang peiling på det de snakker om, bare lirer av seg en sånn innøvd regle med dritt for å overtale idioter om å bruke penger på hva slags skit det egentlig er de selger. Faen, de ---
Permmann: Jeg hører faktisk hva du sier, da.
Tommy: Og så? *ta bilde av mannen (til høyre)*

Samtidig stopper jeg en liten gruppe mennesker som går samlet, peker på nevnte permmann og spør dem om de ikke synes sånne som ham er noe forbasket skit som ødelegger bybildet. Det må de si seg enig i, og så går de videre. Nå er ikke permmannen videre blid.

Permmann: Nå synes jeg dere kan gå herfra.
Daniel: Hvorfor det? Vi har like stor rett til å plage folk her som du har.
Permmann: Vi gjør det i det minste for en god sak!
Tommy: Aha! Så du innrømmer at du plager folk?
Permmann: A... hv... kan ikke dere bare dra nå?

«Ja, det er vel en god sak å kjempe for, det ...»

Egentlig hadde vi tenkt å pakke sammen og dra videre på bussturen vår, men da hadde vi jo omtrent fulgt oppfordringen til permmannen, så vi valgte å bli et lite kvarter til. I dette kvarteret tok jeg aktivt i bruk permen min, som var fylt med blanke, linjerte ark (hvorvidt et linjert ark egentlig er blankt kan vel diskuteres). Jeg gikk rundt og stoppet sladdede folk (merkelig, de virket ikke så sladdede da jeg traff dem) og lot som jeg var miljøaktivist i desperat higen etter deres navnetrekk på mine blanke, ustemplede ark. Med min merkelige jakke, hvis logo ikke har sammenheng med noen miljøorganisasjon jeg har hørt om. Uten noen ID fra noen organisasjon. Egentlig uten alt. Utenom en helt idiotisk oppfordring. Det hadde jeg.

Daniel: Unnskyld, jeg kommer fra en eller annen miljøorganisasjon, og vi trenger din signatur i kampen mot den enorme andelen dihydrogenoksid i verdenshavene.

Utenom noen få, opplyste mennesker som vet hva H₂O er (og som således bare lo og gikk videre), var det overraskende mange kvasi-miljøbevisste mennesker der ute som trengte liten overbevisning utover min åpningsreplikk for å rable ned navnet sitt på arkene mine.

Dame: Ja ... det er vel en god sak å kjempe for, det ...

Gammel dame: Uff, all denne forurensningen. Det er alle bilene som gjør det.

Eldre herre: Hva er det du nevnte?
Daniel: Eh, noe veldig farlig noe. Seriøst.
Eldre herre: Ja, da må dere få gjort noe med det.

Da vi bestemte oss for å si oss ferdig med permopplegget, brukte jeg tiden det tok å komme oss vekk fra de permfolkinfiserte gågatene til å småplage folk med høflige spørsmål som de, uten å kny, fulgte.

Daniel: Unnskyld, kan du gå rett forbi meg?
Daniel: Vi trenger deg til å overse meg totalt!
Daniel: Kan du vennligst bare fortsette å gå?

Ja ... hva skal man egentlig konkludere med her? Å leke permfolk og plage folk på den måten var skikkelig barnslig, men nødvendig.

Bare ikke så nødvendig, egentlig. Mer morsomt.