Haiketuren
Begge våknet av ungdommer. Jepp, ungdommer hadde flokket seg rundt de to stakkars mennene som lå der på betongtrappa. Begge vurderte at det var greiest å bare ligge stille i soveposene til de forsvant, grunnet skolebuss, men da vi overhørte en samtale der de planla å ta alt stæsjet vårt, pisse på oss og liknende, valgte Halfdan, som lå ytterst på trappa, å gløtte opp av soveposen, blüche (stirre intenst på) dem, for så å grynte til med et mandig «morn!...». De trakk seg litt tilbake, og snakket om annet enn oss de få minuttene før bussen til barnehagen kom.
Da først krøp H&H ut av soveposene for frisk luft, og ikke minst for å strekke på de kraftig blødende liggesårene man hadde pådratt seg i løpet av natten. Regnet hadde opphørt i løpet av de fire-fem timene som var tilbragt på trappa. Etter en drøy halvtimes haiking på bussholdeplassen like ved stoppet ei bær i slutten av 20-årene for å plukke opp de søte, små. Med seg hadde hun bestemoren, og sammen skulle disse tilbringe et par døgn på ei hytte. Vi kunne bli kjørt til Støren.
Fremme på Støren passerte vi lydveggen av Sputnik-like musikk som møtte oss utenfor Støren Senter. Med skrikende trommehinner kjøpte vi et engangskamera. Vel uvitende om at vi var i ferd med å komme oss forbanna langt, stilte vi oss tappert opp på E6. En Ford Transit fra 1980, tidligere brukt som militærbil, nærmer seg oss i sakte film. Den kjører forbi oss, men stopper et stykke bortenfor. Etter å ha åpnet døren, følger følgende samtale:
Jeg: Heisann! Hvor skal du?
Arild: Jeg skal til Oslo!
H&H: Seriøst!? Kan vi sitte på hele veien!?
Arild: Så klart! Bare rydd dere plass dere.
Arild hadde med seg en to år gammel gutt OG EN HUND! Hva annet var vel hunden dømt til å bli kalt enn ... PEITTER!
Vi ble fortalt av sjåføren at han tok seg god tid, og stoppet ganske ofte pga ungen. Dette aksepterte vi så klart.
Vi var lovet vertskap i Oslo fra folk vi kjenner fra før over nett: Pernille og Mari. Etter en samtale med Pernille var dusj og soveplass for natten i boks, og vi gledet ikke minst til å treffe disse merkelige skruene fra sør.
I den første av disse pausene Arild snakket om at han måtte ta for ungen sin del, drakk han Teezer Cider, og enda verre/bedre: han røyket gigantiske «joints», for å bruke et hipt, kult, in ord! HOHO! Vi humret litt for oss selv over at vi skulle sitte i en bil der sjåføren var i hasj-rus i cirka 40 mil, mens mannen gikk en liten tur: ungen i den ene arma, og røyken i den andre.
 |
| Arild mekker en rev på Nord-Fron. |
Da vi nærmet oss Oslo fant Arild ut at han skulle tilbringe natten på Hurdal i stedet, så vi ble sluppet av på Lygna, ca fem-seks mil nord for Oslo. Mens jeg ringte en venn (Marius) på Skedsmokorset, tre mil unna, for å be ham om å kjøre oss til Oslo, stoppet en bil. Det hadde ikke gått mer enn fem minutt siden vi ble sluppet av. Vår nye sjåfør var en matematikkutdannet datakar som blant andre ting sørget for å elektronifisere selvangivelsen.
Når H&H hittil hadde stått en god stund uten å få haik, drømte vi alltid om at det skulle dukke opp slike som oss, slike som vet hva det er å haike, noe som da innebærer hvilken vanvittig glede som ligger i å bli plukket opp. Det var det som skjedde i dette tilfellet. Mannen vi satt på med hadde tidligere haiket en del, og plukket alltid opp haikere, dersom det var mulighet til dette. Denne tankegangen bør alle ha. Seriøst.
Fyren kjørte oss til gangavstand fra Pernille. VI VAR KOMMET TIL OSLO - PÅ ETT DØGN! FYYYSATTAN så dyktige haik-mastahs vi er! WOOHOOO! Men, ja, Pernille og Mari traff vi på en fotgjengerovergang, og all klemmingen og alt styret skapte et lite trafikk-kaos, da trafikantene var usikre på om vi faktisk skulle over, eller om vi skulle oppholde oss mellom veibanene i lang tid.
På vei til Pernilles hjem fikk vi kjenne den første smaken av Oslo-stress. Mari og Pernille snakker så utrolig raskt at vi småhumret litt om å montere ordtellere på dem for å bevise verdensrekord; at de to snakker minst ti ord i sekundet - samtidig - er det liten tvil om.
Hjemme hos Pernille fikk vi litt fnatt av alle folkene som løp ut og inn av huset hele tiden, og det virket vanskelig å få særlig ro i hovedstaden. Pæs.
Etter å ha fortært innholdet i en freaky pakning med pølser, fikk vi tilbud om dusj! Henrik takket gladelig ja, mens Halfdan valgte å svare at han «ikke føler for å dusje». Det hadde du ikke svart om du hadde visst hvordan du reagerte når du luktet deg under armene neste dag, Halfdan! Woho!
Liggeunderlag ble etter hvert plassert på verandaen, og H&Hs eiendeler fikk samme behandling, før de krøp ned i soveposene for sin andre natt i dette eventyret.
Gå til Dag 3