Humoristiske artikler siden 2000
Spalter
Tips og triks
Irrasjonell oppførsel
Brev til firmaer
Miljøhjørnet
Anmeldelser
Fascinasjon
Øvrige tekster
Gamle bragder
Under lupen
Hybelens herre
Tegneserien
Spør Kryptor
Roteloftet
Bak siden
Om tragisk.com
Utdatert?
Kontakt oss
I sosiale medier
facebook-logo.png
twitter.png
youtube.png
tragisk.com for 5 år siden: Phooningens arvtagere

irrasjonell_logo.gif

Haiketuren

Dag 7: 26. august 2003 - Freakyekkelmann-dagen

Klokken var ikke engang passert 07:00 da Fritz Helmer vekket meg og Halfdan med å slikke oss i ansiktet. Freaky?... Fritz Helmer er Dominiques puddel. Huset var våknet grunnet skolegang, så det ble tidlig start på haikingen denne morgenen.

Etter endt busstur til sentrum, stilte vi oss opp på en bussholdeplass. Første steg var å komme seg ca. én mil nordover, for der ligger Skien. Jepp, man legger faktisk to byer så nære hverandre der nede. Etter et kvarter motbeviser en innvandrer rasisters teori om at det ikke bor godt i noen med mørk hudfarge: vi ble kjørt av denne mannen som sikkert fortalte at han skulle på jobb. Noe sa han i alle fall, men det meste ble replisert med nikk-og-smil-metoden. Funker alltid. Man ble i alle fall ikke kastet ut av bilen før man var kommet frem til Porsgrunns naboby - Skien.

irr340.jpg
Fôring utenfor Rema 1000: Baguett som stappes i nugattiboksen for så å tygges på.
Vi begynte å haike på samme bussholdeplass (ja, det funker som faen å haike fra dem! derfor stod vi nesten alltid på en bussholdeplass.) som vi ble sluppet av på, og atter en gang gikk ikke mer enn et kvarter før en bil stoppet.

Henrik: Heisann, hvor skal du?
Mann: Skien.

Vi ... ble litt paffe, siden vi ifølge oss allerede var i Skien, men det skadet ikke å sitte på med mannen om det så bare var for å bli sluppet av på samme sted igjen. Det skulle da vise seg at vi var i utkanten eller noe der han plukket oss opp. Litt lengre bort ble vi satt av ved en Rema 1000 - noe vi nøt godt av. Sultne som to kyr på sultestreik tok vi turen innom denne fantastisk billige lavpris-kjeden. En baguett med pålegg hver ble fortært, før vi stilte oss opp på ... ja, gjett da! Dette skulle vise seg å være det dummeste vi gjorde på hele denne turen. *lage egen overskrift for Freakyekkelmann*

Freakyekkelmann!

irr341.jpg
Freakyekkelmann!
Før vi i det hele tatt rakk å begynne haikingen, kom en mann gående fra sin Volvo som stod parkert på Rema 1000s parkeringsplass. Det var like lenge siden han hadde barbert seg som oss, bare at ... det syntes bedre på ham. Uansett takket vi ja til tilbudet han kom med: «En liten tur til Porsgrunn, før jeg skal videre til Bø (i Telemark)». Inn i den røde 740-en satte vi oss. Og mer sitting skulle det bli ... Vel, siden han skulle innom Porsgrunn bar det tilbake den samme veien som vi kom fra. Den «lille turen» innom Porsgrunn var i realiteten en, for vår del, forbanna lang ventepause på et industriområde. At mannen i tillegg kjørte sakte nok til at Wenche Foss kunne syklet forbi oss på en trehjulssykkel, førte til at vi fikk en noe irritert følelse over at denne mannen plukket oss opp. Da han grunnet sterkt solskinn tok av seg t-skjorta, for å sole sin smekre overkropp, klarte vi ikke annet enn å knipse et ekte paparazzibilde av ham fra inne i bilen. Selv satt jeg, som vanlig, foran, og håpet inderlig at denne mannen, som for øvrig luktet hoggorm, tok på seg t-skjorta igjen før han satt seg ved min side.

Etter å, i bar overkropp, ha kjørt innom ti millioner små sideveier var min irritasjon over hvor tregt dette gikk så stor at jeg ... tok mot til meg. Jeg spurte den ekle mannen hva han letet etter. Han skulle se på ei tomt som han ikke helt visste hvor var. TEITE, FORBANNA DRITTMENNESKE! Man plukker ikke opp haikere dersom man skal masse stasj, vett! AAARGH! Dette skulle likevel vise seg å ikke være det vi husket Freakyekkelmann for. Jeg velger å skrive det som rystet meg og Halfdan, det som har gitt oss psykiske, varige mén, samt traumer, i presens for å få det mer levende:

Mannen kjører enda en gang av på en liten sidevei, og ber oss komme ut av bilen. Jeg hører noe mumling om at vi skal sitte ... og noe om ryggen hans ... Som to spørsmålstegn blir vi stående uten å fatte hva telemarkingen prøver å fortelle oss ... Fremdeles i bar overkropp kryper han baklengs inn i baksetet på bilen, der han legger seg på magen. Med nye ord og ikke minst kroppsspråk forklarer han oss at han vil ha oss til å sitte oppå ryggen hans! Jepp! Jeg tenker «hva faen!?», men skrekkslagen gjør jeg (JA, dette er pinlig. Ikke nevn det for meg om du snakker med meg. Aldri - ALDRI!) som mannen sier, kryper inn i bilen, og setter meg på ryggen hans. Den nakne, ekle ryggen hans. Jeg er tydeligvis for lett til å gjøre den nytten han trenger, og han vil ha mer vekt på seg, så han ber Halfdan om å sette seg på ryggen hans også. Jeg flytter meg lengre inn i bilen for å gjøre plass til min turkamerat. Fremdeles sutrende over at det ikke er nok vekt, ber han oss om å dytte hendene opp i taket slik at det blir mer press på ham. SYKE FAEN!!!112... Etter noen minutter med skrekkslagenhet, lydløse kramper og hoderisting, velger jeg å utbryte et «ehm, d-det er litt dårlig plass her...», slik at vi får kommet oss av dusten! Alle tre kommer seg ut av bilen, men denne sjuge, sitte-fetisjistiske mannen er ikke ferdig med oss! Han plukker opp ei knøttlita bøtte fra bagasjerommet som han planter opp-ned i bakken, for så å sette seg selv på bøtta. Han vil ha meg til å sitte på skuldrene sine. Jajøss! Han later som at han har rygg- og skulderplager, og i et dels lattermildt, skrekkbefengt øyeblikk gjør jeg også denne gang som mannen sier. Halvveis oppe, med kjønnet i god avstand fra hans nakke prøver jeg å ... sitte ... på ham.

Henrik: Ehh, det er litt vrient ... liksom ...
Freakyekkelmann: Skal jeg heller snu meg med ansiktet mot deg, da? Blir det lettere da?
Henrik: Eh-h? Neida, jeg tror det går bra sånn her, jeg ...

Det der er faktisk et direkte utdrag av samtalen. Uredigert! KAEEA!? Skulle jeg liksom sitte med kjønnet mot ansiktet hans!? FAEN! Vel, etter få minutt på hans skuldre klager jeg over at jeg får vondt i lårene, noe som over hodet ikke er sant, kun for å slippe fra et av mitt livs mest pinlige øyeblikk. Overrasket det da noen at han ville ha Halfdan til å gjøre det samme i stedet? ... Like skrekkslagen som meg klarer ikke Halfdan annet enn å lystre. Selv knekker jeg totalt sammen i en lydløs latterkrampe av det fatalt latterlige synet. Da mannen i tillegg begynner å humpe opp og ned med Halfdan på sine skuldre, skulle jeg bare så gjerne, GJERNE ønske at det var jeg som hadde fotoapparatet. Forbannet være kameramannskifte! Etter en god stund med humping får Halfdan også nok av dette, og bruker samme unnskyldning som meg.

Så satt vi oss i bilen og kjørte videre. Nei, for vi gjorde ikke det skjønneru! Freakyekkelmann prøver seg på en ny:

Freakyekkelmann: Kan en av dere sitte på låret mitt, da?
Henrik: Eh-h ... altså ...
Freakyekkelmann: Bare litt ...?
Henrik: Vi bør nesten komme oss videre nå.
Freakyekkelmann: Bittelitt ...?
...
Henrik: ... Jeg tror vi har sittet nok nå, jeg ...
Freakyekkelmann: *sukk* Jaja, vi får vel dra, da.

Alle tre satt seg på samme plass som tidligere i bilen, og ingen snakket om det som nettopp hendte. Haiketurens desidert største anti-klimaks var nådd, mest pinlige øyeblikk opplevd, næreste kontakt med ekkel mann gjennomført ... Aldri - ALDRI kommer jeg og Halfdan til å glemme denne stunden vi hadde med Freakyekkelmann på den skjulte sideveien i Telemark.

Utrolig lykkelige over å vite at vi aldri skulle ha mer med det syke mennesket å gjøre, rasket vi med oss det som var vårt, og kom oss ut av Volvoen straks vi var fremme i Bø, slik at vi kunne «KA FAEN!?»-e hverandre i timesvis. Denne plassen, Bø, var en plass vi naturligvis ikke lengre hadde et særlig godt forhold til. Det var likevel få som var så lystne på å plukke opp haikere som Freakyekkelmann i Bø. 2½ time gikk med på den forbanna møkkaplassen med å si «Njøøø, jeg kan ikke stoppe fordi [noe meningsløst]» før bilene var passert. «Njøøø, jeg kan ikke stoppe fordi jeg er SVENSK!» utbrytes i retning en bil med svenske registreringsskilter lenge før den passerer oss. Dette skulle vise seg å være en bil med en særs hyggelig svenske i, som faktisk VILLE plukke oss opp og vel så det. Ikke «vel så det» som i at han ville MER enn å forflytte oss fra ett sted til et annet, som for eksempel å få de unge mennene han nettopp plukket opp til å sitte på ham, men «vel så det» som i at han bestemte seg for å kjøre 22 km lengre enn dit han egentlig skulle, bare fordi han ville være snill. Han hadde nemlig fri denne dagen. Dette betød at vi kom oss helt til Europavei 134. Imponert over hvor store forskjeller det var på folk som befant seg i Bø, ble vi satt av i Seljord, uten å se noe til den vanvittig berømte sjøormen, som overhodet ikke er skapt av den lille bygda for turismens del.

På en bensinstasjon i Seljord (lite sted, jeg burde kanskje skrevet «bensinstasjonen»?) haiket vi, før en utvendig sett helt normal bil stopper etter en halvtime, men jeg skvatt som f.. i det jeg holdt på å sette sekken min rett på gasspedalen i øvekjørebilen. Med gode muligheter for å speede opp bilens hastighet en smule, satt jeg pent og pyntlig i bilen og snakket drit med sjåføren, mens Halfdan passet på soveposen min. Vi kom bare en mil lengre vest, til Kviteseid.

irr324.jpg
Haike-device.
På Melhus var vi to uerfarne haikere. Haikemusklene var utrente, og i regntunge jakker ble vi slitne i haikearmen av å holde den ut hele tiden. Da kom idéen om en haike-device: en gjenstand som støtter armen mens man haiker, og ikke minst mens man IKKE haiker. Slik kunne man slippe å føre armen ut i haikeposisjon hele tiden, og i stedet ha armen klar hele tiden. Denne haikedevicen kom jeg på igjen på Kviteseid, og med mandig styrke brakk jeg et helt tre sønder og sammen for å lage denne flotte haike-devicen. Den er så enkel som den er genial: Armen legger man oppi ... ja, se på bildet, da. Kvisten er Y-formet, og den nedre delen av Y-en setter man nedi lomma, i dette tilfellet en jakkelomme. Da dette er den eneste plassen haikedevicen ble tatt i bruk er det ikke særlig bred erfaring hva forskjellige lommer angår, men jeg vil anta at det er lite gudelig å plassere den i ei bukselomme. Den viste seg uansett å se fin ut på dette bildet som ble tatt. Det var vel for så vidt det eneste haike-devicen ble brukt til. Hm, sært. Daaaaa...går vi videre. Kjører. Haiker.

Gunnar er en blid kar i trettiårene som enkelte ganger er på møte i Seljord, men han bor faktisk helt inne i Åmot. Det er faktisk et strekk på ca. 5 mil. Gunnar er skikkelig opptatt av damer og puling. En gang stoppet Gunnar opp på Kviteseid for å plukke opp to haikere. Den ene hadde halvlangt, lyseblondt hår, og Gunnar trodde at dette var en jente! Da han fant ut at jenta het Henrik, bestemte han seg heller for å sammenlikne sin egen bygdeungdomstid med disse unge haikerne. Han spurte dem om det ble noe puling på dem underveis på sin rundtur i Norge, og mange liknende spørsmål. Haikerne syntes Gunnar var en rimelig underholdende skrue. De ble også spurt om det var noe særlig narkotika i våre miljøer, og det første Gunnar spurte disse haikerne om, var om de var på rømmen! Dette var noe enkelte sjåfører delvis hadde hintet til tidligere, og dette begynte å forundre haikerne. «Ser vi ut som at vi er på rømmen?» tenkte de, uten å bry seg mer om det. Gunnar hadde hardingfele-CD-er med seg i bilen. Gunnar, Gunnar, kåtsækken Gunnar. Gunnar var også til tider redd for at de to var homofile, for da den ene haikeren spurte den andre om han skulle ha vann, mens han rakte ham flasken han selv nettopp hadde drukket av, utbrøt Gunnar «Drekk dekk ta den sama flaska!?». Da lo de to godt, uten å si særlig mer. Gunnar var uansett en liflig kar som kjørte de to haikerne til Åmot med godt humør. Gunnar, vi skal aldri glemme deg.

Haiketurens hittil verste sted hadde vært Melhus, tett fulgt av Bø. Det at Åmot skulle bli bortimot like forhatt som Melhus var noe vi ikke var forberedt på da vi ble satt igjen alene på dette stedet. Tre timer med banning og bønner om at hele Telemark måtte brenne i evig tid (unntatt Porsgrunn) var stort sett alt vi foretok oss her. Åmot er et så gudsforlatt sted at det var rånere som kjørte rundt med små fjortisberter i bilene sine overalt. Akkurat som resten av Norge. Det er ikke stort å si om plassen, og heller ikke hva vi foretok oss her. Det er allerede fortalt. Alt sammen.

Etter dette forbannelsesmaratonet kom en lokal helt. Så brukte han plassen vi stod på som snuplass. Ti minutt senere kom han tilbake. Denne gangen snudde han ikke, men hintet til at vi skulle åpne døren. Det gjorde vi, og vi fikk sitte på en mil. Til Bøgrenda. Sjåføren vi satt på med foretrakk å ikke bruke bremsene på bilen i det hele tatt, for dersom han gjorde, ble bremsen værende inne. Dette er en lite gunstig situasjon så langt inn i Telemark, så vi lot ham bremse på girene og det slitne håndbrekket slik han tydeligvis var vant til.

Foreløpig endestasjon Bøgrenda viste seg å være en så knøttliten plass at den ikke engang ville vært merket av på et kart i målestokk 1:1. Makan. Henriks interesse for å sparke av seg skoen så langt som mulig økte på denne plassen, helt, HELT proporsjonalt med graden av kjedsomhet. I løpet av den halvtimen vi stod på Bøgrenda, passerte det pluss/minus null biler. Men vi stod der bare en halvtime, og det var ikke fordi vi plutselig fikk lyst til å ta beina fatt inn i det endeløse skog-ødet i Telemark. Det var nemlig fordi vår forrige sjåfør, lokalhelten, skulle besøke dama si i Grungedal, som bodde enda to mil lengre vest.

Vi ville ofret soveposene våre for å komme vekk fra Bøgrenda, så vi stod imot techno-sølet fra høyttalerne, og ble etter hvert satt av for oss selv i Grungedal, en liten dal med bare et par gårder.

irr342.jpg
Er det mulig!? SE, jeg MATER kua! FYYY FLATE, så rått!
Sa jeg «for oss selv»? Jeg løy! Det var jo gårder her! Og på gårder er det kyr! Og kyr er våre venner! De seks-syv kyrne vi fant på et beiteområde ble nysgjerrige på det fremmede folket, og den ene kua var så forbanna heltemodig at den spiste av hånda mi! Flinke kua! Jeg klappet den til og med på panna siden den var så flink, men det var ekkelt for det var klissete der. Melk. Kua var egentlig en kalv som nettopp hadde drukket melk direkte fra sin mor. Så søt atte.

Grungedal var denne merkelige dagens endestasjon, da vi ikke fikk haik før skumringen. Det rette og dels myke gresset virket som ypperlig liggeunderlag, og det at jeg mens jeg skrev logg hørte SKRITT (faen, det var sjugt!) inne i skogen rett ved oss, fikk oss ikke til å krype ut av soveposene igjen. Jeg vet at jeg har kalt det stjerneklart enkelte andre kvelder, men denne kvelden i Grungedal overgikk alt jeg har sett tidligere. Vrient å beskrive, så du må nok reise dit en tur. Hils Gunnar forresten, mens du er i området.

Gå til Dag 8


150903