Humoristiske artikler siden 2000
Spalter
Tips og triks
Irrasjonell oppførsel
Brev til firmaer
Miljøhjørnet
Anmeldelser
Fascinasjon
Øvrige tekster
Gamle bragder
Under lupen
Hybelens herre
Tegneserien
Spør Kryptor
Roteloftet
Bak siden
Om tragisk.com
Utdatert?
Kontakt oss
I sosiale medier
facebook-logo.png
twitter.png
youtube.png
tragisk.com for 5 år siden: Phooningens arvtagere

irrasjonell_logo.gif

Haiketuren

Dag 8: 27. august 2003

Jakkene våre hadde ligget og frøset hele natten, stakkar. Den stjerneklare natten i indre Telemark hadde også vært en frostnatt, så jakkene, som var lagt over gullet vårt som beskyttelse, var spekt i syv-tiden på morgenen. Klokken var ni da to muntre mennesker spratt ut av soveposene sine i gresset langs E134 i Grungedal. Godværet hadde de siste timene snudd til dels skyet, og en del vind. En times gufsing i morgenstunden med tomlene så vidt ut av jakkene var det som skulle til før en gammel mann kjørte oss den drøye mila som var igjen til Haukeli.

Denne dagen var en spesiell dag. Halfdan og jeg lagde jo en pakt på Melhus første kveld om at vi ikke skulle være hjemme igjen før om minst en uke. I skrivende stund sitter jeg mange mil unna Haukeli, men klokken er nøyaktig 19:00, og det er onsdag. En uke er gått siden starten i Trondheim.

Stemmer det, jeg glemmer meg. Vi var kommet til Haukeli. Med guffen vind i ansiktet stod vi og hutret i ca. to timer før vi var så lystne på noe varmt at vi gikk inn på "KAFE*N", som de så pent hadde skrevet på et skilt utenfor. Etter en prat med ei kafe-ansatt, og en kopp varm væske hver, dro vi ut i gufseværet igjen.

3 ½ time var gått da jeg fikk en overveldende positiv følelse over meg, og følgende var, og er fremdeles, freaky (husk, vi har stått her i 3½ time):

Henrik: Nå fikk jeg en skikkelig god følelse av at vi snart får haik. Fikk du?
Halfdan: *se dumt på Henrik* ..eh-nei?...

Under denne samtalen nærmer en svart BMW seg, og tjue sekund etter denne samtalens start, pakkes alt stasjet vårt inn i den svarte BMW-en. Både Halfdan og jeg var lettere skremt over hva som nettopp hadde skjedd, men vi fokuserte ikke så mye på det der vi satt i bilen til danske Tom. Tom burde vært guide. Tom forklarte masse av det vi så rundt oss. Han kunne kjøre oss mangemange mil, helt til Odda. Naturmessig var dette nok noe av det vakreste både jeg og Halfdan hadde sett, også kanskje grunnet at få mil vest for Haukeli ble det igjen knakende solskinn som fremhevet isbre-skapte fjellformasjoner, og ikke minst enorme fossefall.

Vel fremme i den solskinnsfylte bygda Otta, slo vi oss etter en liten matbit til på en bussholdeplass. Gjett hva vi skulle der. I Odda er tydeligvis folk glade i haikere, for bare et kvarter var gått før vi satt på med en utenlandsk mann en mil nordover. Jepp, vi var jo fremme på vestlandet nå, og nesen var vendt for raskeste vei hjem til Trondheim, uten stopp på Melhus. For enhver pris.

«I'm going to Tyssedal!» hadde han sagt, og der ble vi sluppet av, som sagt en mil nord for Odda. I Tyssedal rakk jeg bare så vidt å urinere i veikanten før enda en mann skulle hjem fra jobb. Han skulle til Kinsarvik, og plukket oss opp i sin eldgamle, hvite Volvo. Flaks at den ikke var rød; røde Volvoer blir ført av skumle menn. Kinsarvik er enda 4-5 mil nærmere Trondheim. På dette strekket passerte vi den første av vårt eget slag - en haiker! Han kjørte profesjonell haikestil med et skilt tekstet «KINSARVIK», så vi lo rått mens vi nærmet oss stedet vi skulle tilbringe de neste timene.

irr343.jpg
To av mange flotte plakater i Kinsarvik.
Her i Kinsarvik har man mange rare plakater, og Halfdan klarte ikke styre kameralysten på et par av disse. Turistbaserte Kinsarvik hadde også en annen plakat, med teksten «We open again saturday!». Kinsarviks engelsklærer har ikke helt gjort jobben sin, det er tydelig.

Tilbake til presensrefleksjonen: Det er her i nulltrafikkerte Kinsarvik jeg nå sitter og skriver, samt reflekterer, over at det er en hel uke, og 41 notatblokk-sider siden vi forlot Trondheim. Ikke er vi lei dette livet heller. Vi vil hjem, og er på vei hjem, men begge er lystne på å oppleve veien herfra og hjem via tommelen, samme hvor lang tid det vil ta. Dette livet er jo faktisk deilig! 2k! Vi er begge enige om at tiden har gått fort --MEN I SVARTE HELVETE! Her vi sitter i veikanten kjørte nettopp en Martin Schanke-look-alike forbi i en blanding mellom en gressklippemaskin og en traktor uten tak! Hvafaen!? Jaja, tiden har gått fort, og i denne presensrefleksjonen er jeg nå enda en notatblokk-side lengre. Ingen biler har passert riktig vei mens jeg har skrevet dette, og vi føler oss litt fortapte.

Wow, bortimot uredigert notatblokk-stoff! Litt rørende vettu med sånn «Aåh, giiid! Det er en UKE siden!» ... *tørke tåre*" ... Kinsarvik var kjedelig på en morsom måte. Man trasket gjennom dette tettstedet utallige ganger, opp og ned den ene gata som fantes, mens man så på japanesere med nesa vendt mot himmelen og et kamera rundt halsen. Ok, det var ikke kjedelig på en morsom måte. Det var kjedelig på en helt bedriten måte. Uten å ha en dritt å finne på, bestemte vi oss for å ta den ferga som gikk over fjorden fra Kinsarvik i stedet, siden plassen begynte å bli forhatt, så fikk det heller bare være om vi måtte stå i førtielleve døgn på andre siden. På fergeleiet fant vi forresten ut at fra Kvanndal (andre siden av fjorden, dit fergen skulle ta oss) til Bergen gikk det an å kjøre to vidt forskjellige veier, og likevel var det bare 100 meter forskjell på veistrekningene. Den ene gikk via Voss, og det var dit vi skulle for å komme videre til Drontheim.

Fergeturen fra Kinsarvik til Kvanndal er todelt: først gikk ferga fra Kinsarvik til Utne, deretter ventet en halvtimes venting, så gikk det ny ferge fra Utne til Kvanndal. Siden det var noe kaldt ute på Utne ((på) Ut(n)e! HA HA!), bestemte vi oss for å stille oss inni en liten telefonkiosk. Her stod vi og pustet på vinduene, slik at vi kunne tegne «H&H» i hjerter med pil gjennom på dugget. Da jeg oppdaget at det stod en mann utenfor, åpnet jeg, og spurte om han kanskje skulle bruke telefonen. Med bergenser-dialekt svarte han «ja», så vi gikk ut for å gjøre plass til ham. Etter endt telefonsamtale kom han ut igjen, og da spurte vi hvor han skulle. Ikke overraskende svarte han «Bergen», og da forklarte vi ham situasjonen vi var i. Han skulle egentlig ta den ruten som IKKE gikk via Voss, men han skulle spørre de to andre mennene i bilen om det gikk greit ... Det gikk greit! Juhu! De endret rute, og vi kom oss helt til Voss! Vossafår! 2k! Faen, så utrolig bra!

Vi kom oss til Voss med sjåføren Arne HELT uten å måtte si at navnene våre begynte på H. Halfdan hadde uansett en backup-plan: Dersom han ble spurt om navnet, het han Peitter. Overraskende. Arne (sjåføren, ja) satte oss av på et vandrerhjem han kjente til i Voss. Her gikk vi inn for å sjekke priser, men da vi hadde sovet utrolig godt ute flere netter, valgte vi å heller finne enda et utrolig godt sted å sove ute, fremfor å betale 140 kroner for å sove i sovesal, eller 240 for å sove i egen seng. Fyyyyflate, for blodpris! Kaeea!?

I et lite skur utenfor Byggern ryddet vi oss plass i mørket. Godt skjermet for all tenkelig trafikk lå vi like ved vannet denne natten, på rimelig hardt underlag. Ingen betong eller liknende, men det var hardt og vondt likevel. Ja.

Gå til Dag 9


150903