Haiketuren
Tidlig på morgenen våknet vi. Deretter soveposene pakket vi. Hjelp. Vi våknet tidlig, ja, og siden vi var på «feil» side av Voss sentrum, måtte vi gå gjennom hele Voss for å komme til europaveien som gikk nordover.
 |
| Man kan bare ikke ha vært i Voss uten å ha kjøpt Vossafår der. |
Uten å snakke med flere folk som elsket å late som at de snakket merkelig uten å klare det i det hele tatt, beveget vi de unge, spreke, overmaskuline kroppene våre til den store europaveien som skulle ta oss videre nordover. I godværet satt vi en times tid, før en amerikaner med sin gravide kone stoppet. De skulle til Aurland. Det er en del mil lengre nord, og som ren faktainformasjon kan jeg fortelle at det ligger i sør-enden av verdens lengste veitunnel, Lærdalstunnelen (24 500 m), som vi etter hvert skulle gjennom.
Fra Voss til Aurland har de bygget masse tunneler. Men en gang i blant - en sjelden gang i blant - fikk man se glimt av naturen på utsiden. Så var det rett inn i en ny tunnel. Det blir som å høre på Sondre Lerche i en evighet, for så plutselig å høre Aqua-Lene! Man blir bare overlykkelig over å høre noe som er bedre! Jeg tror nemlig det kanskje egentlig er skikkelig stygg natur mellom Voss og Aurland, men at de har bygget masse tunneller, slik at da man har kjørt strekket kan man fortelle hvor fantastisk natur det var mellom tunnellene, når det egentlig bare var fantastisk fordi det var ikke-tunnel. Akkurat som at Aque-Lene ville ha vært bra fordi det ville vært ikke-Lerche! Genialt! De er genier - det skal de ha! Vestlendingene, altså.
Fremme i Aurland fyller vi vannflaskene i en flott(?) elv, og man her får naturen og teknologiprat møtes idet Halfdan utbryter «Digg vann! 2k!». Ventende rett utenfor den enormt lange Lærdalstunnelen (ja, faktisk stod vi bare noen meter utenfor og haiket) haiket vi (Nååh, nå hadde jeg jo allerede skrevet det i forrige parentes! Einnj!). Bråket fra elva, samt tunnelstøy førte til at tre ungdommer som bestemte seg for å plukke oss opp gjennom tunnelen måtte tute for at vi skulle merket at de hadde stoppet bak ryggene våre. Inn i røykbomben av en bil bar det, og det hjalp ikke på den fra før så konsentrerte stanken av Prince at vinduene ble lukket igjen (tunnel vettu!). Etter ca 2 450 000 cm kom vi ut på andre siden, og der ble vi sluppet av like nære DEN enden av tunnelen som vi ble plukket opp nære den andre enden.
Lærdal sentrum lå fire-fem kilometer nærmere Trondheim enn der vi befant oss, og etter en times ineffektiv haiking, tok vi bena fatt. Huhei, hvilke friske, raske ungdommer man har nå til dags! Det vanvittig lange strekket tok på både rygg og bein, særlig for Halfdan som nylig ble sendt hjem fra Militæret og Befalskole-inntak grunnet vond rygg, men vi kom oss frem nesten like hele som da vi begynte. Fremme i Lærdal var vi spente på dialekten; dette er jo tross alt innerst i Sognefjorden. Etter å ha fulgt et skilt med teksten «Sentrum» på i mange minutter, bestemte vi oss for å spørre en lokal om vi var på rett vei, dette også for å prøve ut dialekten.
Henrik: Unnskyld, er sentrum DEN veien? *peke*
Mann: Jojjo, hurri krrampri frinrrrri krrra senntrrrromm! *peke samme vei*
MAKAN TIL SUKSESS! På nulltid var vi bombesikre på hvor Vossafår-reklame-firmaet har leid inn folkene sine! Det var umulig å fatte noe av hva mannen sa, annet enn det bekreftende «jojo», og «senntrrrromm», samt drøssevis av r-er innimellom. Dette var så ustyrtelig moro at vi selvfølgelig slo oss ned på den eneste butikken i bygda for å spise is høre på hvor merkelig folk snakket. En dialekt har aldri moret oss så mye, og følelsen av å være plassert tusen år tilbake i tid, eller bare på Island, var dominerende. Vi ble sittende en del og gapskratte for oss selv, mens vi hørte på den vanvittig latterlige formen for norsk. Kjeder du deg - dra til Lærdal!
... Eller ikke, siden Lærdal er en skikkelig møkkaplass som det begynner å regne på. Erfarne fjellfolk passer på å ikke få vått tøy i sekken, så vi gjemte oss litt under et tak for å ta vare på innholdet i sekkene mens vi forbannet også denne plassen. Et lite opphold i regnet fikk oss frem til veien igjen, og da en bil nærmet seg oss, opplevde vi en hendelse liknende den på Haukeli:
Halfdan: Nå stopper du, ellers ...
Henrik: --neinei, tenk GODE tanker nå, Halfdan. Se nå, skal jeg sende glad-tanker til sjåføren! *sende glad-tanker til sjåføren*
OG BILEN STOPPA, VETT! Dette var første gang ei dame som satt alene i bilen plukket opp oss, siden vi var så utrolig skumle. Men hun sa at hun hadde vurdert oss nøye, og fant ut at vi ikke var skumle typer, før hun stoppet. Med doktorgrader og som kjenning av en adels-familie uti der et sted fortalte hun massevis av ... informasjon man ikke lengre husker ... før vi endte opp i Sogndal.
Sogndal var plassen der jeg spanderte på meg kyllingvinger, og Halfdan freaka ut ved å kjøpe en hel kylling, som den beinharde, barske trønderen han er, i en ferskvareavdeling med plakaten «BERRE NORSK KJØT.....». Ja, det var fem punktum. Ekte Halfdan-stil, med andre ord. Salgstriks. Kanskje noen visste at han kom.
Gode og mette taslet vi til veien man måtte ta for å komme til Trondheim, og det gikk ikke kvarteret engang før et amerikansk studentpar på ferie kjørte oss en mil ut i ødemarka. Fy flate, så utrolig øde. Ikke så øde som Bøgrenda - det er ikke mulig -, men likevel øde nok til at det løp sauer rundt i veien. Vi fant til og med to umenneskelig enorme korsedderkopper på autovernet langs veien. Dette var en plass vi overhodet ikke ville sove, noe vi fryktet at vi måtte gjøre da vi hadde stått der i noen timer. Jeg fikk atter en gang trent opp skosparkeskillsene mine. Det at det nesten aldri kom noen biler gjorde at vi regnet dette for nattens soveplass, da plutselig en tømrer plukket oss opp.
Skei var plassen han sa at vi måtte hoppe av på, og glade var vi for det; Skei var 5-6 mil lengre nord. På dette strekket er det også en bomstasjon med følgende takster: moped/motorsykkel: 65,- kroner, personbil: 150,- kroner, trailer: 700 schpeinn! Dette hadde sin halvveis naturlige forklaring, men jeg skal ikke plage deg med å skrive mer om det.
Fremme på Skei vurderte vi med en gang om vi skulle prøve å haike litt til, eller om vi skulle finne et sted å sove med en gang. Haiking kombinert med iakktakelse av en traktor som la egg var temmelig underholdende. Så skjedde det store, det mest vidunderlige siden hippieduden som kjørte oss 40 mil retning Oslo: Atle Busk stoppet. Nei, det er ikke en kjendis eller noen vi kjente fra før, men han het det. I sin hvite Peugeot 306 kom han susende mot oss, heiv seg på bremsa og vrengte inn til siden.
Atle: Hei, hvor skal dere?
Henrik: Emm, egentlig til Trondheim ...
Atle: *tenke* ... daaaaaaaa ... kan dere sitte på langt!
Det viste seg at Atle skulle helt til Kristiansund - ca 30 - TRETTI - mil lengre nord! O STORE LYKKE! Og ikke nok med det - Atle var den desidert mest underholdende sjåføren på denne haiketuren. Atle hadde nettopp tilbragt en uke på fjellet alene for å fiske - Og han likte ikke fisk! Hoho, makan! Det første han sa til oss etter vi hadde plassert oss i bilen var «Jeg advarer dere: jeg kjører fort!». Atle holdt ord. Så det bokstavelig talt hvinet i 80-sone-svinger nordover via Ålesund og Molde, suste det avgårde en liten, hvit bil for å ta igjen tapet av tid som gikk med på å vente på strekkets fire ferger. Det som var mest spesielt med Atles kjørestil var ikke farten, men interessen for vannplaning. Det regnet mesteparten av veien, og Atle gav den stakkars bilen en hastighet på 140 km/t foran endeløse vannansamlinger i hjulsporene. Dette var faktisk tilfelle, jeg overdriver ikke. I en tunnel testet han makshastighet også, og kom opp i 170 km/t, noe som ikke er så verst for den lille Peugeoten.
Atle: Jeg hadde med lommelykt med radio på fjellet, da!
Denne kommentaren fikk meg til å briste totalt sammen i hele haiketuren største latterkrampe. Noe trøtthet, noe fantasi var det som frembragte latter-hikstingen, mens Atle og Halfdan så merkelig på meg uten å fatte hva som foregikk. Tanken som manifesterte seg i tankegangen min var som følger: «Forestill deg da, at du er innbruddstyv. Så sniker du deg rundt i mørket i et fremmed hus, og akkurat da du skal skru på lyset for å se etter ting, slår P3 seg på på full guffe.». Ja, jeg var trøtt og det var sent på natt.
Med vannplaning opptil flere ganger i minuttet kom vi på rekordtid frem til Kristiansund klokken fire på natten. Etter å ha letet frem en Stadion, ble vi sluppet av, og det var med noe vemod vi tok farvel med Atle, vannplaneren vi aldri får se igjen. Det var viktig å finne et sted med tak man kunne sove under i regnværet, så vi fant en liten kiosk med tak for folk som i åpningstidene står i kø. Det var akkurat plass til begge uten å måtte sove i skremmende positurer, så selv om underlaget var brostein, slo vi oss til ro under tak i regnværet.
Gå til Dag 10