Hester

HESTER: IIiIiIii! Hester! Strigl! Ri!

Alle vet jo at jenter er glade i hester. Helt fra fødselen blir de flasket opp med at lykken ligger i å strigle svære beist, og at hester ikke er livsfarlige, men søøøøte. Hvorfor? En teori (vi har funnet på selv) sier at hester appellerer særlig til stygge jenter, da også de gjennom denne hobbyen kan finne noen å ri.

Denne teorien har dessverre ikke hold i den virkelige verden. I det hele tatt. Vi har jo sett eksempler på at det finnes jenter som ikke er så stygge som likevel liker hester. Selv om de fleste jenter legger av seg besettelsen når de kommer i puberteten (og blir, aha, penere (stort sett)), henger det av og til litt hestesyke igjen, og da også altså hos noen halvpene.

Kan det ha noe med morsinstinktet å gjøre? Å ta seg av et uskyldig offer, men med litt mer fart og spenning enn bare å dulle med en dukke av plast? Vel, det skal vi prøve å finne ut nå, for her skal det oppsøkes hester!

Å finne hester

VI FINNER HESTER: Jepp.

Å finne hester er i utgangspunktet ikke særlig vanskelig. Problemet nå er bare at vi trenger å finne en som står noenlunde i ro, og ikke en av de mange som dessverre fullt lovlig trasker rundt i trafikken og skaper farlige situasjoner, mens rytteren later som om hun vet hva hun driver med. Og så er det ikke tillatt å ruse motoren mot dem, engang ... Nåvel. Etter tips fra ekspertpanelet tar vi turen til et sted hvor det står en del hester inngjerdet. Ironisk. Vi får nemlig høre fra lokalbefolkningen at personene som passer på hestene faktisk er inngjerdede selv. Jepp, det stemmer, de er i fengsel, tenk! Vaskeekte kriminelle! Folk som ikke lar seg be to ganger før de raner huset ditt, dreper familien din og tømmer kjøleskapet ditt. Jadda, vi må da stole nok på disse folkene til å gi dem åpen soning. De har jo bare drept folk!

Når vi nærmer oss de firbente gigantene, legger vi merke til en slik innsatt. Her går de nemlig fritt rundt, morderne, ranerne, samfunnets bunnslam, og dette individet står og gjør skumle ting med en motorsag. Klart, for det utrente øye ser det ut som han hogger trær, men vi vet nok bedre. Han øver seg sikkert til å partere oss uten at vi merker det. Det trengs det sikkert litt øving for å få til.

Vi er altså i et av verdens skumleste områder, hvor de to vesnene man frykter mest ferdes nesten fritt. Kriminelle. Og hester. Vi trosser farene, som alltid, og oppsøker sistnevnte.

Møtet med de enorme mordmaskinene (hestene)

TOMMY OG HESTEN: Først er det bare fryd og gammen, så blir hesten sulten og slem!

Tommy er på offensiven og hopper rett uti det. Han holder frem hånden for å lokke til seg en eller flere hester. Hestene står i en liten klynge på motsatt side av inngjerdingen, sannsynligvis konspirerer de.

Daniel: Prøv å si «tippa tippa tippa», det funker på høner.
Tommy: Dette er ikke høner.
Daniel: Æss ... to bein, fire bein, hvem ser forskjellen? To kilo, fem hundre kilo? Psssj.
Tommy: Øhh ... Tippa tippa tippa ...?

Sannsynligvis ikke på grunn av lokkingen, men likevel, dukker en hest til slutt opp. Vår jenteforkledning i form av enorme, puffyfluffye skjerf og Daniels jentelue og veske fungerer tydeligvis. Hesten er tilsynelatende nysgjerrig, men vil sikkert bare prøve å få oss til å stole på den, for så å forråde oss på det groveste. Vi biter så klart rett på. Tommy får særdeles god kontakt med hesten som sikkert heter noe dølt som Blakken, men som vi velger å kalle Støggsvært Beist.

Daniel: Hvordan kan folk si at hester er pene? Dette er noe av det styggeste jeg har sett. Det kan ikke være normalt å ha øynene så langt unna munnen. Seriøst, for et digert hode.
Tommy: Jeg hører ikke hva du sier, for det er et helsikes stort og stygt hode i veien.

Idet Tommy svarer, reagerer hesten på Tommys prat og snur hodet fort i hans retning. Det passer Tommy dårlig, ettersom han får den massive hårveggen i brystkassa og blir slått brutalt tilbake.

Tommy: Disse gedigne monstrene kan jo bruke hvert et lem de har på kroppen som mordvåpen, ikke bare bakføttene. Faen, det svartner nesten for meg.
Daniel: Det er sikkert bare Støggsvært Beist sine dævla store skygger som gjør at det ser ut som det svartner.

Støggsvært Beist liker ikke alle denne negative omtalen, og får blod på tann. Plutselig, uten særlig forvarsel som vi fikk med oss, angriper han Tommy for full styrke. Med et glefs som får en alligator til å minne om ei spissmus biter monsteret tak i Tommys jakke. Tommy drar, Støggsvært Beist drar! Det blir en drakamp uten like! Ingen vil slippe! Å herregud! Tommy brøler for livet sitt.

Tommy: Livet mitt passerer i revy foran øynene mine, og sangene er skikkelig dårlige!

Like raskt som den angrep, mister Støggsvært Beist interessen og slipper en skrekkslagen Tommy. Tommy svarer med å markere sitt territorium i form av å dytte det gigantiske hodet til dyret fra seg.

Tommy: Ha deg vekk, drittdyr.
Støggsvært Beist: Nyhhyyhyhyyyy. Knegg. Vrinsk. [Bare vent til du snur deg ...]

Samtidig prøver Daniel seg på å bygge opp vennskapelige bånd med en annen hest i nærområdet. Dette er et minst like støggsvært beist som Støggsvært Beist, men for å forhindre forvirring har vi valgt å ikke legge ord i munnen på dette dyret. Heldigvis, som det skal vise seg, ikke jakker heller.

Daniels hestevisitt blir ikke så actionpreget som Tommys, og Daniel får til og med ymtet seg frempå med en klem. Etter klemmen begynner det å virke som om hesten misforstår en ting eller to, og den blir skummelt innpåsliten. Når den begynner å flekke tenner, minnes Daniel med sin imponerende hukommelse hva som skjedde med Tommy for et par minutter tilbake.

Tommy: Pass deg nå. Du så hvordan livet mitt hang i en tynn tråd der borte.
Daniel: Du har kanskje rett. La oss slutte mens leken er god.

DANIEL OG HESTEN: Daniel forsøker forsiktig å skape vennlige relasjoner, men
etter en klem blir det for skummelt.

Tilbakeblikk

Daniel: Jøss, jeg er glad vi kom fra det med livet i behold.
Tommy: Ja, jeg vet, tenk å ri på dem, da er det jo ikke noe gjerde mellom engang!
Daniel: Nei, det hadde sett jævlig dumt ut med gjerde. Kanskje hakket sikrere, da.
Tommy: Huff, hester er noen jævler. Jeg ville heller tilbrakt en dag med de innsatte på det fengslet enn ti minutter til blant de firbeinte mordermaskinene der.
Daniel: Jeg skjønner ikke hvordan jenter overlever all den nærkontakten de har med disse dyrene. Dyrene er jo så svære og ustabile at en lite spark kan forvolde stor skade i et lite jenteansikt.
Tommy: Hey, kanskje hester bare er generelt snillere med jenter. De prøver bare å få alle jentene til å stole på dem før de TAR OVER VERDEN!
Daniel: Ja...ha. Hvorfor akkurat bare jenter?
Tommy: Kanskje det var ei dame som først temmet hester for nitti tusen år siden. Kanskje alle kvinner går rundt med et gen som utløser super-anti-horse-powers når hestene prøver å ta over verden, noe som forhindres hvis de stoler på hestene.
Daniel: ... ja ... det høres jo mye mer sannsynlig ut enn at de bare er onde.
Tommy: Neinei, du skjønner ikke, de er onde, og de vil ta over verden!
Daniel: Kan vi prøve å legge dette bak oss nå? Så kan vi bare late som om vi er overrasket når det skjer?
Tommy: Okei, det er ikke som om vi har noen super-anti-horse-powers som vi kan bruke da uansett.

Reisen i jenteland fortsetter ...

Neste gang: Å gå med veske

301203
300104