Humoristiske artikler siden 2000
Spalter
Tips og triks
Irrasjonell oppførsel
Brev til firmaer
Miljøhjørnet
Anmeldelser
Fascinasjon
Øvrige tekster
Gamle bragder
Under lupen
Hybelens herre
Tegneserien
Spør Kryptor
Roteloftet
Bak siden
Om tragisk.com
Utdatert?
Kontakt oss
I sosiale medier
facebook-logo.png
twitter.png
youtube.png
tragisk.com for 5 år siden: Phooningens arvtagere

irrasjonell_logo.gif

Der de døde danser

irr473.jpg Tekst: Daniel
Foto: Mathias Fossum
Først publisert: 18. april 2005 i Under Dusken

Når man er lei av å dra ut på byen, skader det ikke å tenke nytt i valg av utested.

– Er dere på vei til Madrugada-konserten? Ikke? Åh, dere skal se Idol, da, eller?

Ikke i dag. Min fotograf og jeg er på vei til «stedet der de døde danser». I kveld skal vi oppleve dansebandmiljøet på nært hold.

Nervøse trer vi inn i de godt voksnes verden, redde for at kvelden blir eviglang og at musikken vil gi oss ørebetennelse. Researchen (Danseband Jukebox på NRK2) indikerer at dette fort kan bli seigpining.

En garderobevakt med hockey tar imot jakkene våre, og blikket hans ber oss dobbeltsjekke om vi gikk inn riktig dør. Vi følger lyden av frøyværingene som er kveldens underholdning, og skjønner fort at hans undring er berettiget; vi er knapt halvparten så gamle som resten av klientellet.

Vokalist: ♫ Banker ditt hjerte bare for meg? ♫

Klokka er halv tolv, og det er for tidlig for folk å besvare slike spørsmål. De få som er her står ved baren eller sitter ved bordene borte i hjørnet. Vi skjønner fort at øl er essensielt for at denne kvelden skal bli vellykket. 56 kroner for 0,4 forteller oss at her henger enten rike eller sprutfulle mennesker. Ingen er dog overstadig beruset. Ennå.

Vi setter oss ned ved et bord for å iaktta og akselerere promillen. Det er er mer enn nok albuerom på dansegulvet til det svartkledde paret der ute, der de alene slynger seg selvsikkert rundt i det største alvor. En mann rett ved oss nikker til sin kone, og de trer ut på gulvet. Plutselig er det flere par der ute, men som på Danseband Jukebox er det lite glede i dansen; dette er ramme alvor og det hele ser litt mekanisk og trist ut.

– Tusen takk for det, sier vokalisten etter låta, selv om ingen applauderer.

irr475.jpg Det er gjennomtrekk av dansende, og bare de svartkledde holder stand. Det slår meg plutselig at jeg har glemt å irritere meg over musikken. Den er jo overraskende tolererbar.

– Nå skal vi spille vårt bidrag til Årets Dansebandmelodi 2002, skryter vokalisten, uten at noen får med seg at det han egentlig sier er at de slett ikke vant.

Bandet spiller opp taperlåta, og for første gang ser jeg et par som smiler og ler mens de danser. Ååå, nå så det jo litt koselig ut, da! Jeg vil også dra på danseband med kona mi når jeg blir gammel! Plutselig oppdager jeg Skalle-Per, en gammel krok som knirker seg rundt på gulvet med kona si. Han synger med og storkoser seg! Grisekult!

Igjen tar jeg meg selv i å trampe takten. Musikken er sjokkerende OK. Er det alkoholen, eller blir man bare oppslukt av miljøet?

irr503.jpg Idyllen brytes av Rødkjole og Hvitjakke, to 42 år gamle damer som vingler rundt i lokalet. Det er som om samfunnshuset på bygda har blitt flyttet til sentrum.

Hvitjakke: Der er det ledi– nei, der e– deeeer inne er det ledig! Hviiin! Kakl!
Rødkjole: Let's rock'n'roll, wuuhuu!

De setter seg helt innerst i hjørnet uten utsikt til bandet. Mens de skvaldrer og fniser, legger jeg merke til ei i bryllupskjole på dansegulvet. For et sted å feire! Var det kanskje her de møttes?

Vi får spørrende blikk fra kjolen og jakka i hjørnet, og slår oss ned hos dem. En sarkastisk Rødkjole nikker mot kamera og notatblokk og slenger sarkastisk med leppa:

Rødkjole: Er det et kjent band?

Det viser seg at de er en del av bryllupsfølget, og at hotellet narret dem til å tro at dette var en rockeklubb. Rødkjole er skuffet nå. Veldig skuffet. Hun sutrer litt, ikke ulikt en fireåring som ikke får lørdagsgodteposen sin (hvis slike poser finnes ennå):

Rødkjole: Jeg ville danse rock.
Hvitjakke: Du får danse på bordet isteden, det gjør du alltid!

Hvitjakke hyler av latter, mens jeg drukner mine sorger i ølindustriens svar på safran. Det spørs om hele Fort Knox ville vært nok til å finansiere denne kvelden. Plutselig reiser de livlige kvinnene seg, og gudene vet hvor de gjør av seg. Vokalisten til dansebandet har imidlertid løsningen:

Vokalist: ♫ Føler du deg ensom? Da kan du dele livet med meg ♫
Daniel: Det hørtes da særdeles desperat ut.
Fotografen: Kanskje det gjenspeiler folket her?

irr475.jpg Mathias' forslag er ikke dumt. Det florerer av middelaldrende desperate som åpenbart er her i kveld for å sondere bruktmarkedet.

Under et dobesøk tar jeg meg selv i å nynne på en av dansebandmelodiene. Dette begynner å bli skummelt. Klokken har allerede blitt 01:10, og tida går skremmende fort. Tør jeg innrømme dette til fotografen? Jeg kan puste lettet ut når jeg kommer tilbake og fotografen smiler mot meg:

Fotografen: Jeg koser meg, jeg. Vokalisten synger stødig, da!

Kompetente musikere later de også til å være, og nå blinker et «Hög ljudnivå»-skilt over baren. Høyt er det ærlig talt ikke, især ikke med tanke på at disse gamlingene har dårlig hørsel.

Bandet tar en pause, og det svartkledde paret står og tripper ved dansegulvet, klare til å løpe fram når bandet er tilbake. Flere hiver seg utpå, folk begynner å livne til nå.

Vokalist: Vi skal holde oss i samme sjanger.

Ingen i lokalet blir særlig overrasket over det. Vi tar turen opp for å hvile ørene fra det «höge ljudnivået». Der setter vi oss ned med et par nye kvinner. Ikke nye i alder, herregud, men i bekjentskap. Jeg prøver meg på litt løsprat med den lyshårede, men er på veldig ustø grunn. For å kunne være høflig, må jeg lyve så det renner såpass av meg at det kunne gjort Sahara frodig:

irr477.jpg Daniel: Ja, det er jo vanskelig å virkelig hate musikk som dette.
Dame: Nå ja.

Som en skjebnens ironi er hun gift med trommisen, men er ingen fan, noe kanskje ikke engang bandet er selv?

Dame: Det er veldig mye penger å hente i dansebandbransjen. Han hører aldri på dansemusikk selv.

Kvinnen på andre siden av bordet er forlovet med saksofonisten, og kan bekrefte at trommisen ikke er et unntak.

Dame 2: Min hater det, han gjør det bare for pengene.

Trommisfruen rapper notatblokken og ser på min bedervede håndskrift, før hun hånlig bemerker «Hvem er det som skal bli doktor her?» Pinlig berørt forlater jeg selskapet og drar fotografen med. Vi runder et hjørne og finner plutselig en DJ, dunk-dunk-musikk og tilhørighet. Sannelig finner vi ikke Rødkjole også, og gjett om hun har funnet godformen!

På dette stadiet begynner det å bli lengre mellom notatene, og håndskriften blir stadig mer kludrete. Følgende kan tydes:

irr474.jpg «Å feste med 40-åringer er konge!», «Hey, fotograf stakk av med de to damene!» og «Faen, klatrer opp i taket på bordet!»

Jo da, Rødkjole lever opp til ryktet, og sammen med Hvitjakke danser hun på et vaklende bord helt til vaktene som ivaretar klientellets lårhalser kommer og peker bestemt på gulvet. Etter å ha hoppet litt til, klatrer de ned på en særdeles lite elegant måte.

Timeviseren danser over 3-tallet, og vi stavrer oss ned trappa. Bandet holder det jaggu gående ennå, og folk er for fulle til å merke at de har begynt å gjenta repertoaret sitt.

Etter en kort dotur er det på tide å dra, men utenfor toalettet blir jeg stoppet av et par i førtiårene.

– Få se tissen din, da, spør kvinnen ganske så direkte.
– Nei, hva skal det være godt for? undrer jeg, og spør om hun ikke kan se på hans isteden.
– Den har jeg sett på i hele kveld, nå vil jeg se din, snøvles det.
– Høhø, sier mannen, tydelig stolt.

irr475.jpg Jeg repliserer noe jeg kommer til å angre brutalt på.

– Det blir vel grovt sett mye det samme. Se på hans igjen og lat som om det er min.

Dette tar mannen som en oppfordring, og plutselig danser han rundt med stoltheten til alles skue. Det gjør et sterkt inntrykk. Den er grå, skrukkete og vobbler ganske mye, hvis det hadde vært et verb. Kvinnen er derimot ikke imponert og maser på meg igjen, til ingen nytte.

– Kanskje om tyve år, når jeg er gammel nok til å begynne å henge her, sier jeg mens jeg går.

Bak meg hører jeg henne rope:

– Tjue år? Jeg venter på deg!

En bedugget journalist og hans fotograf forlater lokalet, enige om at kvelden har vært helt konge. Jeg tror kanskje jeg løy til det gamle droget. Det er mulig jeg dukker opp igjen før det har gått tyve år. Og det tør jeg innrømme til hele det norsktalende Internett.

180405
130506