![]() |
RULLERNE: Henrik og Daniel. |
![]() |
Gikk den damen veldig fort? |
![]() |
![]() |
Som nok en utgave av Henriks 24-konsept skulle han og Daniel den 9. juni 2004 tilbringe et helt døgn – 24 timer – i hver sin rullestol. Fra klokken 09:00 til 09:00 er det ikke føttene, men muskelløse armer og noen hjul, som styrer hvor man ender opp. Rullestolbrukere verden over, her kommer vi for å sjekke hvordan dere har det og se verden fra deres ståsted, eller skal vi si sittested? HAHAHA! Rull! Rull! Rull!
![]() |
ENGASJERT: Henrik jubler. |
![]() |
Utlevering av stoler |
Prosjektet skjøt først fart da en telefon til Norges Handikapforbund ledet oss videre til firmaet Prima, som av ukjente hensikter visstnok har det med å låne ut stoler til ulike formål.
Primamann: Ja da, det er bare å komme og hente rullestoler, det.
Daniel: Øh ... oi. Vel, vi skal bruke dem utendørs, da, ganske langt, og vi er ikke påvist handikappede.
Primamann: Hva dere skal bruke stolene til, legger vi oss ikke borti.
Prima! Om morgenen den 9. juni 2004 møter vi opp, forberedte på å bare ta det vi får, kasserte stoler med bare ett hjul om det så må til. Heldige som vi er, får vi utlevert stoler i god stand. Det eneste ankepunktet er at den ene, som skal bli Daniels, bare har én fotstøtte, og Henriks ikke har noen. Likevel takker vi pent, ruller stolene ut i det pene været, tar et entusiastisk bilde av Henrik, kaster stolene inn i varebilen og kjører oss til sentrum av Trondheim hvor et døgn som handikappet skal tre i kraft.
![]() ![]() |
START: Klare til dyst. |
![]() |
Ved trygvisstatuen på torget Klar, ferdig, rull! |
Daniel: Tror du virkelig vi klarer å være tilbake i sentrum igjen på bare ... hva var det du sa, seks timer?
Henrik: Utvilsomt.
Klokka slår ni, og rullingen starter. Det skal ikke mange dragninger av hjul til før vi har fått oss en fiende: Brostein. Det later til sutrete leserbrev i regionavisen fra rullestolbrukere om all brosteinen i sentrum er vel begrunnet. Brostein, som man knapt ser eller merker til vanlig, er kjempetungt å riste seg over. Hele prinsippet suger klor, og det er med glede vi kommer oss vekk fra det helsikes soluret og opp på gågata. Det er da Daniel oppdager at skriveblokka han skulle ha med, tydeligvis ikke er med. Å notere det som skjer er nødvendig, for med vår hukommelse ville denne teksten ellers ha blitt «Tja ... vi rullet vel ganske lenge, tror det var ett døgn, også var det slitsomt og sånn.»
![]() |
BLOKK: Daniel har kjøpt blokk. |
![]() |
Ark Bruns, Nordre gate Vi kjøper skriveblokk |
Daniel: Unnskyld, jeg skulle gjerne hatt ei skriveblokk. Kan du kjøpe for meg?
Bokhandlerinne: Vi har handikapinngang der borte, da.
Daniel: Eh, ja, jeg prøvde den, men den ble litt for trang for meg.
Bokhandlerinne: Åh? Den skal være tilpasset bla bla bla —
Daniel: Jo da, jeg er bare litt ny i stolen, så jeg får det ikke til.
Den stakkars damen innser til slutt at denne rulleren verken har evne eller lyst til å gjøre som han skal, og tar med seg Daniels penger inn og kommer ut med en blokk, verken i rett størrelse eller type, men det får rulle for denne gang. Hun sier vær så god og her har du pengene tilbake på en måte så Daniel nesten forventer at hun skal klappe ham på hodet, klype ham i kinnet og si «næmmen, så stor du har blitt, har du fått rullestol med større hjul siden sist?», før hun pludrer farvel og går innendørs.
![]() |
NORDRE GATE: Henrik på vei ut av sentrum. |
![]() |
Ut av sentrum Noen første refleksjoner |
Daniel har dessuten en hel del å utsette på stolen sin. Den er tydelig lagd for innebruk, da forhjulene er så små at han ofte kræsjer i sprekkene mellom steinhellene i fortauet. Dessuten skraper fotstøtten nedi bakken ved den minste ujevnhet i terrenget. Ellers har vi oppdaget et fenomen vi som gående ikke har tenkt over engang: Fortau heller. Ned mot bilveien. Kraftig.
Henrik: Argh, helling er noe drit!
Daniel: Ja, det gjør det jo så sykt mye tyngre å rulle. Først må man rulle i seg fart, men samtidig bremse med det ene hjulet for å ikke ramle ut i veien. Herregud, for et ineffektivt transportmiddel!
Oppsummert later det til at den eneste fordelen med rullestol er at om noe skulle skje der du ferdes, har du allerede en stol å sitte i når man betrakter det som skjer, det er bare å snu seg rundt. Når en ulende politibil plutselig farer forbi, har vi kremplasser på første rad. Jøss, så heldige vi er.
![]() |
Over Bakke Bro Fotgjengerovergangen |
Henrik: Hm ... skal vi egentlig rulle i sykkelfeltet?
Daniel: Eh ... vi ruller saktere enn folk går, da.
Henrik: Jo'a, men ... «på hjul er du kjørende» og sånn.
Daniel: Heh, det stemmer vel. Da er det jo jaggu ulovlig å rulle og drikke samtidig også. Fyllerulling. Haha. Eh. Hm. Oi.
![]() |
FOTGJENGEROVERGANG: Umulig for oss å nå knappen. |
Fulle av tanker og sympati for alkoholsugne rullere, velger vi å sinke sykkelfeltet, for å ikke kjøre på fotgjengere (selv om sjansen er større for at de går på oss). Etter at vi har trillet oss ned den moderat morsomme nedoverbakken fra broen kommer vi til et virkelig hinder for oss som er lenket til en rullende stol: Fotgjengerknappen ved gangfeltet. Stolpen er opphøyet av kantstein, slik at vi ikke kommer oss nære nok stolpen til å nå knappen. Med andre ord vil vi i kryss som dette bli sittende til evig tid og vente på grønn mann. Erfarne rullere kan kanskje rekke å hive seg over på rød mann hvis veien er tom, men for oss tar dette så lang tid at det ikke er noe å satse på.
Daniel: Tenk så ironisk det hadde vært å bli påkjørt i rullestol, så vi faktisk måtte ha brukt det resten av livet.
Henrik: Haha, ja—
Daniel: NÅ! KJØØØØR!
Uten knappetrykk har det likevel plutselig blitt grønn mann, og vi må rulle for harde livet over veien. Det går med nød og neppe, og et par minutter hvile er påkrevd etterpå.
![]() |
SÆR: En stadig mer negativ Henrik må sitte rart. |
![]() |
Innherredsveien, E6 Matematiske beregninger |
Henrik: Dette kommer aldri til å gå. Vi har på denne timen hatt en snittfart på omtrent 1½ km/t. Herregud! Hva trodde vi egentlig da vi planla turer på fire mil?
Jo da, i idémyldringsperioden hadde vi tenkt på å rulle en lang runde, blant annet rundt Jonsvatnet, Trondheims drikkevannskilde som omtrent samtlige av trondheimsungdommen ved minst én anledning har badet og — gjerne — pisset i. Selv om vi nå har en planlagt rute på under halvparten av jonsvannsturen, har Henrik et godt poeng i at dette går veldig sakte. Proporsjonalt saktere vil det vel også gå jo slitnere vi blir.
Med god grunn gneldrer også Henrik angående sittestillingen sin. Fordi han ikke har noen fotstøtter, må han løfte opp føttene for at de ikke skal subbe i bakken. For å løse dette og samtidig kunne gå som et tvilstilfelle av en handikappet, har Henrik plassert føttene sine oppe på hver sin side av stolen. Stakkars gutten ser jo helt lam ut, og dessverre ikke sånn lam.
Henrik: Ah, satan så vondt det er i ankl— eh, jeg mener, jeg kjenner ingenting, jeg. Hvis jeg hadde hatt følelse i føttene, ville jeg sikkert hatt det grisevondt.