Humoristiske artikler siden 2000
Spalter
Tips og triks
Irrasjonell oppførsel
Brev til firmaer
Miljøhjørnet
Anmeldelser
Fascinasjon
Øvrige tekster
Gamle bragder
Under lupen
Hybelens herre
Tegneserien
Spør Kryptor
Roteloftet
Bak siden
Om tragisk.com
Utdatert?
Kontakt oss
I sosiale medier
facebook-logo.png
twitter.png
youtube.png
tragisk.com for 5 år siden: Phooningens arvtagere

irrasjonell_logo.gif


irr395.jpg

irr390.jpg
RULLERNE: Henrik og Daniel.
Tekst: Daniel
Foto: I all hovedsak Daniel og Henrik, med gjesteopptredener fra Tommy, Gaute, Joachim og selvutløseren

Tilfeldig sitat Gikk den damen veldig fort? Tilfeldig sitat
Daniel blir forbigått.

Som nok en utgave av Henriks 24-konsept skulle han og Daniel den 9. juni 2004 tilbringe et helt døgn – 24 timer – i hver sin rullestol. Fra klokken 09:00 til 09:00 er det ikke føttene, men muskelløse armer og noen hjul, som styrer hvor man ender opp. Rullestolbrukere verden over, her kommer vi for å sjekke hvordan dere har det og se verden fra deres ståsted, eller skal vi si sittested? HAHAHA! Rull! Rull! Rull!


irr391.jpg
ENGASJERT: Henrik jubler.
0810.jpg Utlevering av stoler




Planen om å rulle var ikke ny, det har bare vært manko på rullestoler. En gang i fjor fikk vi kontakt med en pjokk i rullestol som var villig til å låne bort sin egen og fetterens til vårt formål. Ikke at de hadde flere til overs, så hva de skulle tatt seg til det døgnet er vel heller uvisst. Hele prosjektet ble dog lagt på is da en ilter mor plutselig oppdaget at sønnen var på vei til å låne bort det eneste som får ham ut av huset, og ryktene vil ha det til at hun både la ned forbud mot å snakke med gående folk, samt puffet ham ut på terrassen for så å bytte lås på dørene.

Prosjektet skjøt først fart da en telefon til Norges Handikapforbund ledet oss videre til firmaet Prima, som av ukjente hensikter visstnok har det med å låne ut stoler til ulike formål.

Primamann: Ja da, det er bare å komme og hente rullestoler, det.
Daniel: Øh ... oi. Vel, vi skal bruke dem utendørs, da, ganske langt, og vi er ikke påvist handikappede.
Primamann: Hva dere skal bruke stolene til, legger vi oss ikke borti.

Prima! Om morgenen den 9. juni 2004 møter vi opp, forberedte på å bare ta det vi får, kasserte stoler med bare ett hjul om det så må til. Heldige som vi er, får vi utlevert stoler i god stand. Det eneste ankepunktet er at den ene, som skal bli Daniels, bare har én fotstøtte, og Henriks ikke har noen. Likevel takker vi pent, ruller stolene ut i det pene været, tar et entusiastisk bilde av Henrik, kaster stolene inn i varebilen og kjører oss til sentrum av Trondheim hvor et døgn som handikappet skal tre i kraft.

irr392.jpg
irr393.jpg
START: Klare til dyst.
0900.jpg Ved trygvisstatuen på torget
Klar, ferdig, rull!




Motivasjonen er på topp, og planen for dagen er klarlagt. Fylte av ambisjoner har vi planlagt å rulle fra sentrum og østover til kommunegrensa til Malvik, jamfør kartets to store røde prikker til høyre. Et unøyaktig overslag sier at strekningen er tett opp mot ei mil. Noen vil kanskje påstå at å prøve på dette, først av alt med vår lunkne fysikk, dernest på bare et døgn, er å ta seg vann over hodet. Enkelte andre, Henrik, har derimot enorm tro på det.

Daniel: Tror du virkelig vi klarer å være tilbake i sentrum igjen på bare ... hva var det du sa, seks timer?
Henrik: Utvilsomt.

Klokka slår ni, og rullingen starter. Det skal ikke mange dragninger av hjul til før vi har fått oss en fiende: Brostein. Det later til sutrete leserbrev i regionavisen fra rullestolbrukere om all brosteinen i sentrum er vel begrunnet. Brostein, som man knapt ser eller merker til vanlig, er kjempetungt å riste seg over. Hele prinsippet suger klor, og det er med glede vi kommer oss vekk fra det helsikes soluret og opp på gågata. Det er da Daniel oppdager at skriveblokka han skulle ha med, tydeligvis ikke er med. Å notere det som skjer er nødvendig, for med vår hukommelse ville denne teksten ellers ha blitt «Tja ... vi rullet vel ganske lenge, tror det var ett døgn, også var det slitsomt og sånn.»

irr394.jpg
BLOKK: Daniel har kjøpt blokk.
0908.jpg Ark Bruns, Nordre gate
Vi kjøper skriveblokk




Vi kommer til Ark Bruns, og som første og beste bokhandel bestemmer vi oss for å dra inn og handle blokk der. Fersk rullestolmisbruker som han er, prøver Daniel seg opp handikap-platten, men klarer ikke å holde stø kurs, og det høyre hjulparet velter utenfor kanten. Isteden ruller vi oss til hovedinngangen, hvor ikke engang den mest erfarne lammingen kan klare å rulle seg inn (med mindre klatring i trapper inngår i deres triksing). Butikken har nettopp åpnet, så noen medarbeidere holder på å sette ut noen skilt.

Daniel: Unnskyld, jeg skulle gjerne hatt ei skriveblokk. Kan du kjøpe for meg?
Bokhandlerinne: Vi har handikapinngang der borte, da.
Daniel: Eh, ja, jeg prøvde den, men den ble litt for trang for meg.
Bokhandlerinne: Åh? Den skal være tilpasset bla bla bla —
Daniel: Jo da, jeg er bare litt ny i stolen, så jeg får det ikke til.

Den stakkars damen innser til slutt at denne rulleren verken har evne eller lyst til å gjøre som han skal, og tar med seg Daniels penger inn og kommer ut med en blokk, verken i rett størrelse eller type, men det får rulle for denne gang. Hun sier vær så god og her har du pengene tilbake på en måte så Daniel nesten forventer at hun skal klappe ham på hodet, klype ham i kinnet og si «næmmen, så stor du har blitt, har du fått rullestol med større hjul siden sist?», før hun pludrer farvel og går innendørs.

irr396.jpg
NORDRE GATE: Henrik på vei ut av sentrum.
0917.jpg Ut av sentrum
Noen første refleksjoner




Henrik: Fy flate, rulling var mye tyngre enn jeg trodde. Og hva er det med fortauskanter, da?
Daniel: Jeg vet! De må da gå ned til bakken!
Henrik: Mon tro om vi kommer til et hinder vi ikke klarer å forsere?

Daniel har dessuten en hel del å utsette på stolen sin. Den er tydelig lagd for innebruk, da forhjulene er så små at han ofte kræsjer i sprekkene mellom steinhellene i fortauet. Dessuten skraper fotstøtten nedi bakken ved den minste ujevnhet i terrenget. Ellers har vi oppdaget et fenomen vi som gående ikke har tenkt over engang: Fortau heller. Ned mot bilveien. Kraftig.

Henrik: Argh, helling er noe drit!
Daniel: Ja, det gjør det jo så sykt mye tyngre å rulle. Først må man rulle i seg fart, men samtidig bremse med det ene hjulet for å ikke ramle ut i veien. Herregud, for et ineffektivt transportmiddel!

Oppsummert later det til at den eneste fordelen med rullestol er at om noe skulle skje der du ferdes, har du allerede en stol å sitte i når man betrakter det som skjer, det er bare å snu seg rundt. Når en ulende politibil plutselig farer forbi, har vi kremplasser på første rad. Jøss, så heldige vi er.

0928.jpg Over Bakke Bro
Fotgjengerovergangen




Rulling er et mannslit, så når vi endelig ankommer Bakke Bro, i kanten av bykjernen, må vi for alvor ta vår første ordentlige pause. Armene våre er sjokkerte over hva som foregår, her blir de tynet til det ytterste slik de ikke har blitt siden barneskolen. Når vi skal begynne ferden over broen, står vi overfor et valg:

Henrik: Hm ... skal vi egentlig rulle i sykkelfeltet?
Daniel: Eh ... vi ruller saktere enn folk går, da.
Henrik: Jo'a, men ... «på hjul er du kjørende» og sånn.
Daniel: Heh, det stemmer vel. Da er det jo jaggu ulovlig å rulle og drikke samtidig også. Fyllerulling. Haha. Eh. Hm. Oi.

irr397.jpg
FOTGJENGEROVERGANG: Umulig for oss å nå knappen.
Vi tenker samme tanke samtidig. En rullestolbruker kan ikke rulle og drikke. Han må rulle. Ergo; kan kæppiser aldri drikke? I så fall må de jo ut av stolen sin, og da blir det en relativt immobil fest, innser vi. Likevel har vel aldri folk i rullestoler dominert dansegulvet, men det er jo ganske kjipt å måtte bli plassert i en og samme sofa en hel kveld om man bare vil nippe til en øl.

Fulle av tanker og sympati for alkoholsugne rullere, velger vi å sinke sykkelfeltet, for å ikke kjøre på fotgjengere (selv om sjansen er større for at de går på oss). Etter at vi har trillet oss ned den moderat morsomme nedoverbakken fra broen kommer vi til et virkelig hinder for oss som er lenket til en rullende stol: Fotgjengerknappen ved gangfeltet. Stolpen er opphøyet av kantstein, slik at vi ikke kommer oss nære nok stolpen til å nå knappen. Med andre ord vil vi i kryss som dette bli sittende til evig tid og vente på grønn mann. Erfarne rullere kan kanskje rekke å hive seg over på rød mann hvis veien er tom, men for oss tar dette så lang tid at det ikke er noe å satse på.

Daniel: Tenk så ironisk det hadde vært å bli påkjørt i rullestol, så vi faktisk måtte ha brukt det resten av livet.
Henrik: Haha, ja—
Daniel: NÅ! KJØØØØR!

Uten knappetrykk har det likevel plutselig blitt grønn mann, og vi må rulle for harde livet over veien. Det går med nød og neppe, og et par minutter hvile er påkrevd etterpå.

irr398.jpg
SÆR: En stadig mer negativ Henrik må sitte rart.
0955.jpg Innherredsveien, E6
Matematiske beregninger




Metrene går utrolig sakte, og vi har ikke presset oss lengre enn bort til rundkjøringen hvor oppoverbakkene i Innherredsveien starter før Henrik, av alle, prøver å spre sin negative innstilling.

Henrik: Dette kommer aldri til å gå. Vi har på denne timen hatt en snittfart på omtrent 1½ km/t. Herregud! Hva trodde vi egentlig da vi planla turer på fire mil?

Jo da, i idémyldringsperioden hadde vi tenkt på å rulle en lang runde, blant annet rundt Jonsvatnet, Trondheims drikkevannskilde som omtrent samtlige av trondheimsungdommen ved minst én anledning har badet og — gjerne — pisset i. Selv om vi nå har en planlagt rute på under halvparten av jonsvannsturen, har Henrik et godt poeng i at dette går veldig sakte. Proporsjonalt saktere vil det vel også gå jo slitnere vi blir.

Med god grunn gneldrer også Henrik angående sittestillingen sin. Fordi han ikke har noen fotstøtter, må han løfte opp føttene for at de ikke skal subbe i bakken. For å løse dette og samtidig kunne gå som et tvilstilfelle av en handikappet, har Henrik plassert føttene sine oppe på hver sin side av stolen. Stakkars gutten ser jo helt lam ut, og dessverre ikke sånn lam.

Henrik: Ah, satan så vondt det er i ankl— eh, jeg mener, jeg kjenner ingenting, jeg. Hvis jeg hadde hatt følelse i føttene, ville jeg sikkert hatt det grisevondt.

Dytt oss videre opp bakkene


090604
130604