  |
| I GJERDET OG HVERANDRE: Henrik kjører først av veien, og etterpå blir han kjørt inn i. |
 |
Utforkjøring og kollisjon |
Det gjenstår en siste nedoverbakke før vi får rotet oss innpå starten av Innherredsveien igjen, og her er Henrik litt for glad i fart. Kanskje prøver han i panikk å komme seg for godt vekk fra permobildamen som har fulgt etter oss en stund. Åkke som klarer ikke Henrik svingen og kjører rett frem, ut i gresset (og sånne gresslignende ting som planter og blomster og sånn) og inn i et gjerde.
Henrik tar det hele ganske lett, klarer å ryggerulle seg tilbake til gangfeltet, og ruller ned den halvbratte lille bakken. Daniel kommer etter og klarer til alt overmot å kollidere rett inn i en parkert Henrik. Litt usikre på om vi har smadret stolene, ruller vi fra hverandre, noe som åpenbarer at Daniels fotstøtte har falt av. Med litt godvilje får vi klemt den tilbake der vi tror den satt tidligere, og den later til å sitte ganske som støpt igjen. Alright! Instant repair! De nevenyttige handikappede slår til igjen!
 |
Fotgjengerovergang over E6 Trafikken tårner seg opp |
Vi kommer oss snart ned til Innherredsveien og E6 igjen, omtrent der hvor Henrik først begynte å mase om hvor sakte det gikk. Her har vi planlagt ferden vår over til Solsiden Kjøpesenter, også kjent som stedet Daniel og Tommy shoppet klær. Før man kommer så langt, er det riktignok et problem i veien, bokstavelig talt: En satans lang fotgjengerovergang, i tillegg etterfulgt av en småhøy kantstein. Det blir grønt, og Daniel hiver seg av vane over i vill fart for å rekke det om kantsteinen skulle by på trøbbel. Og trøbbel blir det. Dunk. Daniel står fast, og klarer ikke å komme inn på fortauet på den andre siden. Henrik klarer med sine store hjul lett å vippe seg opp.
Daniel: Seriøst, jeg begynner å få komplekser på grunn av disse små hjulene mine. Hjelp meg opp.
Det må være et morsomt syn for de forbipasserende. En rullestolbruker prøver desperat å dra en annen inn på fortauet. I mellomtiden blir det rødt for oss og grønt for bilene, men de kan eller tør ikke passere så lenge Daniel sitter ute i kjørefeltet og maktesløst prøver å komme seg vekk. Sjarmen skrus til bunns etter som hjelpesløsheten stiger, men likevel er vi heldige: En søt, ung dame setter fra seg noe skit hun bærer på og spør om vi trenger hjelp. Denne gangen kan ikke Daniel late som om han takler brasene på egen hånd. «I believe that time has come and gone, my friend.»
Den unge kvinnen hjelper velvillig til, smiler, plukker med seg søpla si og går sin vei. Et par biler rekker å kjøre før det blir rødt igjen, og verden er atter tilbake til det normale.
Daniel: Det er utrolig så snille folk blir mot deg bare du sitter i en stol med hjul!
Henrik: Vi må skaffe oss rullestoler oftere.
  |
| SOLSIDEN: Her er det heis og flatt! |
 |
Solsiden Kjøpesenter Den handikappedes rene og skjære lykke |
Når vi entrer Solsiden Kjøpesenter, blir det en sterk kontrast til hele dagen hittil. Her er det stort sett flatt, ingen sjenerende småsteiner som senker farten, og til alt overmål kan man ta heis om man skal bevege seg nevneverdig opp eller ned. Det hele er som en drøm, som hadde vært hakket bedre om vi hadde dratt hit uten å pådra oss senestrekk, vannblemmer og ankelsmerte først.
Henrik: Kjøpesentra er jo dritkule for rullestolbrukere. Sjekk da, alt er jo tilpasset oss, de har jo til og med rullestoldører med bred nok margin selv for deg.
Daniels rullestol: Dunk.
Nei da, stolen til Daniel klarer ikke engang å komme seg over dørkarmene i rullestoldørene. En tobarnsfar som står i kø med barnevogn hjelper Daniel gjennom.
Henrik: Noe sier meg at den rullestolen din ikke er beregnet for utendørs bruk.
Daniel: Dette er ikke utendørs engang, jo! *sutre*
 |
| TOALETT: God plass på handikapdo. |
 |
Handikaptoalett på Solsiden Når de lammes nødtørft må forrettes |
Trangen til en tur på toalettet har kommet, og vi ruller oss med iver og glede til fasilitetene kjøpesentret har å by på. Etter å ha forrettet våre nødtørfter hver for oss, deler vi våre erfaringer med hverandre.
Henrik: Jeg må innrømme jeg ikke var helt lammet da jeg forflyttet meg fra stolen til skåla. Hvordan klarer de handikappede å få av og ikke minst på seg buksene i forflytningsprosessen?
Daniel: Aner ikke, jeg jukset også litt der. Men så du stellebordet? Ifølge skiltingen er jo ikke dette stellerommet! Jeg føler meg trakassert på vegne av handikappede! Hva er det de tror? At vi er sånne som åler oss oppå stellebord og skifter bleie på oss selv? Ærlig talt. Sånt ville jeg hatt hjelp til.
 |
| SPERRET UTSIKT: I stol er man ofte for lav. |
 |
Blomsterbroen inn til sentrum Av og til føler man seg liten |
For å komme inn til sentrum fra Solsiden, prøver vi oss på den ferske Blomsterbroen, en søt gang-og-sykkel-bro som er ganske bratt på vår side av Nidelven. Henrik lemper seg oppover, men Daniel kolliderer forhjulene i broskjøten, og idet han prøver å lirke seg forbi, blir han regelrett stoppet av ei svær dame, anslagsvis 38 år.
Teit dame: Vet du hvor Solsiden blir herfra?
Irritert Daniel: Eh, ja, rett bak meg. Det ene svære bygget der.
Den teite damen vralter seg vekk, sikkert blodfornøyd med å ha ødelagt Daniels konsentrasjon og krafttak. Det er jo i og for seg hyggelig at man behandler rullende som vanlige folk, men man forstyrrer da ikke en hemmis i arbeidet, vel?
Daniel får til slutt gnukket seg opp, og blir lite blid av Henriks spørsmål om hvor treg det egentlig er mulig å være. Henrik er selv småirritert over at han blir ranet for den vakre utsikten bare fordi han sitter i en stol. Hadde han i tillegg vært allergisk mot blomstene som er rett foran øynene hans, hadde denne liksom så romantiske broen vært en bedriten opplevelse. Vent, det er den jo allerede. Vi velger å ikke diskutere allergikerlamming-problematikken, og ruller oss ned i sykkelfeltet. Henriks forhjul begynner å spinne, og Daniel suser ukontrollert forbi, hevder i siste liten at det hele er et race og utnevner seg selv til vinner før han bråstopper mellom to steinheller.
 |
| HANSKER: Dårlig valg. |
 |
Fjordgata Begredelig hanskevalg |
Daniel: Tomlene mine begynner å vantrives skikkelig. Blemmehelvete.
Henrik: Mine også. Alle fingrene, egentlig. Vi må vel bare innse at sykkelhansker var et ekstremt teit valg.
... og vi innser nettopp det. Bedre enn ingenting, men når man bruker fingrene så aktivt til å rulle, hadde det kanskje vært en idé å hatt hansker som dekker også der.
Videre har Henrik nå svinaktig vondt i føttene av å holde dem oppe hele tiden, mens Daniel klager over at hendene har begynt å vibrere når han prøver å holde dem rolig. Han velger å se det hele på den lyse siden; han har overraskende lite vondt i skuldrene, og nå venter avslapping i sentrum.
Rull videre
130604