 |
Nordre Gate Benken og for-real-rullemannen |
Seriøst, jeg (Daniel, tekstforfatteren) må skjerpe meg nå. Dette blir jo en eviglang tekst. Jeg føler meg som føkkings J.K. Rowling her, presser på de stakkars små barna kjempelange tekster.
Danny: My arms are so tired, there must be some way to make these wheelchairs run by themselves!
Henrione: Rullardio Stoleosa!
 |
| BENK: Vi sitter i gågata på egenlagd benk. |
I gågata Nordre ender vi til slutt opp, og for en gangs skyld har det ingenting å si at alle benkene er proppfulle av svette trøndere. Vi rigger oss til, og vips har vi vår selvlagde benk som vi kan flytte hvor vi vil. Ikke at vi vil flytte den, siden bare det å stramme musklene for å dra hjulene er smertelig vondt og usannsynlig tungt.
Så mens vi sitter der, bedagelig immobile, observerer vi plutselig en ekte rullemann som dukker opp fra ingensteds. I en fart som sikkert overgår lyden fyker han oppover gaten og forserer de største uregelmessigheter i underlaget som om de skulle være nyvasket Solsiden-gulv.
Henrik: Se på ham, da! Syke mannen!
Daniel: På den tiden han brukte opp hele gata hadde vi bare klart å rulle ti-femten meter, maks, for så å måtte ta pause.
 |
| PARKEN: Vi slapper av. Bildet er for øvrig tuklet med, jepp, høyere lysstyrke og sånn. Egentlig er Daniel mye mindre bleik enn dette, å ja da, o-hooooi. |
 |
Stiftsgårdsparken Flere tanker om rulliser |
Etter hvert kommer Tommy til byen, og sammen drar vi til Stiftsgårdsparken, sannsynligvis fordi Tommy skammer seg over å bare henge med handikappede i en så trafikkert gågate som Nordre. Da blir det langt mer utenfor allfarvei i denne lille parken bak det svære huset som HMKMKHFFSJ Kong Harald gidder å besøke kanskje et par dager i året, men som likevel staten bryr seg med å sponse heltidsvaskere på.
Når Henrik har fått kjeftet fra seg om hvor sinna han er på Kongen som aldri er i det kremhuset, og på det viset bruker opp halve Munkegata og ruger på et hus som kunne vært fullt av studenthybler, returnerer samtalen atter tilbake til rullestolbruk og smertene som følger av dem.
Henrik: Seriøst, vanlige rullestolbrukere bør jaggu være glade for at de ikke kjenner føttene sine, for fy flate så vondt det er i dem.
Har du noen gang prøvd å holde knærne i samme vinkel i flere timer for så å bøye dem? Prøv et døgn.
Samtalen beveger seg inn på det faktum at vi gjennom hele dagen føler at vi som rullestolbrukere har blitt oversett, og til tider enda verre; sett ned på. Denne mangelen på respekt må det bli en slutt på, og vi oppfordrer herved alle til å yte bedre forståelse for rullisene i samfunnet. For å få gjennomført integreringen, innser vi at samme middel må brukes som med innvandrerne; vi må få flere av dem. Vi konkluderer at man derfor bør slå i et slag for å forverre trafikksikkerheten her i landet.
  |
| MAS, OG DU SKAL FÅ: Først telefon, så mat. |
Daniel: Øh, det blir jo som å si at man skal klippe av seg penis bare hvis man er impotent.
Henrik: Altså, penis har flere funksjoner, da.
Daniel: Det har da føtter også!
Henrik: Hva da, liksom?
Daniel: ... aner ikke. Jeg ville bare komme med en penissammenligning.
Tommy: Vel, det har sikkert noe med at de vil føle seg normale, da.
Daniel: Hvem? De impotente?
Tommy: Rullestolbrukerne.
Daniel: Ah. Vel, da holder sammenligningen min mål, da.
Henrik: «Normale» ... de sitter i en rullende stol, da, ærlig talt.
Før diskusjonen når et opphetet nivå (vi har tidligere på dagen diskutert om alle som er lamme fra livet og ned er impotente), ringer telefonen til Henrik. Det er venninnen Live, som ikke aner noe om rulleprosjektet.
Live: Henrik, jeg må ha tak i deg. Hvor er du?
Henrik: Jeg sitter i rullestol.
Live: Hva? Har du skadet deg?
Live blir roet ned og kommer etter hvert selv til parken. Jenta kommer fra Rindal og prater mildt sagt merkelig. Jeg mener, når å røyke blir «å ræk», da kan du jo tenke deg. Til vår store glede har den spandable unge kvinnen med seg «kjåksåhuttuhuhhu», eller kjeks, som vi vanlige dødelige ville kalt det. Det resulterer i vår første matbit siden syv-tiden i morges.
Tiden ruller sakte, og etter å ha hivd i oss hele kjekspakken til stakkars tvangs-midlertidig-anorektiske Live begynner vi å bli eksponentielt mer lei opplegget for hvert sekund som går.
Daniel: Hva er det med 24-opplegget, da? Tjuefire timer!
Henrik: Jævla drittprosjekt. JEG VIL GÅ!
Se for deg at du er i en park hvor det sitter en mann i en rullestol som plutselig utbryter at han vil gå. Du kan vel kanskje nå se for deg blikkene vi fikk av flere av de andre i parken, som nok med ett følte sterk medfølelse for denne lammede mannen. En lam mann som i virkeligheten bare kjeder vettet av seg.
 |
| INNKJØP: Vi må ha mat for natten. |
 |
Rema 1000 Torget |
Til slutt må Live ta bussen til den plassen hun kommer fra, langt der borte. Hun laster full en sekk med proviant, flere klesskift, barbersaker og flere sett klokker som viser de forskjellige tidssonene, klatrer inn på bussen og forlater vår historie. Selv er vi nødt til å ha mer mat for å overleve natten, så vi triller oss opp til Rema 1000, noe som tar like mye krefter som det tar evigheter: Et tonn.
Inne på Rema slår det oss at vi bare kan brøyte oss frem som vi vil, fordi folk så klart lar stakkarslige folk som oss selv slippe frem. Som nattmat kjøper vi oss mer kjeks, sjokolade, potetgull og sjokoladepudding. Ja, jøss, her går næringsinnhold fremfor alt.
Vi ruller oss ut i kvelden, og mens vi venter på at klokka skal snegle seg videre, bestemmer vi oss for å se på halvgamle damer som danser i ring til merkelig musikk.
Se på halvgamle damer
130604