| 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 |
Dag 1: 21. februar 2006
Når skolearbeidet røyner på, tenker vi ofte på hvor herlig det hadde vært å bare stikke av fra alt.Hvorfor gjør vi det ikke?
 |
Ideen kommer |
Det er sent mandag kveld etter en ikke særlig restituerende helg. En ny uke er like fullt godt i gang, med øvinger, forelesninger, møter og fester man bare nesten vil på. Vi sitter og slapper av hjemme hos Daniel, og uffer oss over mønsteret vi har falt inn i.
Tommy: Kanskje vi bare skal dra et sted?
Daniel: Hvor da?
Tommy: Er det så nøye?
Selvfølgelig er det ikke nøye. Ikke så lenge det er langt unna Trondheim og de rutinepregede studentlivene vi har her. Men man kan jo ikke bare plutselig stikke av sånn helt uten videre. Hva med gruppeinnleveringene, studentassistentjobbene, kontorvaktene?
Tommy: De greiene der har vi jo hver eneste uke, så det er ikke i prinsippet noe verre å rømme nå enn senere. Sånn sett er det ingen grunn til å vente.
 |
Trondheim Lufthavn Værnes Billettkjøp |
Vi ankommer Værnes med flybussen. En stusslig sekk inneholder all vår bagasje; to t-skjorter, boxere, fire sokker og mobiltelefonladere. Det vi mangler i bagasje tar vi igjen i reiseglede, der vi går entusiastiske bort til de to kvinnene i resepsjonen og vifter med passene og VISA-kortene våre.
Daniel: Hvor kommer vi med dette? Vi vil vekk fra Norden.
Middelaldrende dame: Dere gikk nettopp glipp av flyet til Nice.
Selv om vi knapt kan plassere Nice geografisk, kjenner vi en skuffelse som best kan forklares med følelsen av å sitte rett bak jetmotoren til flyet til Nice idet det tar av. Som vi alle nok kan nikke gjenkjennende til i det kjedsommelige, er det ganske forbasket skuffende.
Middelaldrende dame: Hva med Berlin?
Tommy: Jo ... Berlin er da greit nok, det, har jo vært der før, men det blir bra. Hvor my--
Ung dame: Jeg finner to billetter til Riga, her da.
Vi blir meget oppglødde, og de to kvinnene blir nesten like engasjerte i opplegget som oss der de begynner å printe ut hotelladresser til oss i stor stil.
Middelaldrende dame: Og så leverer dere bare bagasjen der borte.
Tommy: Vi har ikke mer. Vi har bare denne sekken.
Middelaldrende dame: Bare ... den?
Kvinnenes engasjement kulminerer i at den aldrende kvinnens kropp får sin renessanse i fullt firsprang gjennom hallen og inn i sikkerhetskontrollen, hvor Daniel står og banner over at hans uovertruffent svette sko forårsaker piping. Noen gjenglemte ark i printeren blir overlevert, og med et glimt i øyet gir hun oss e-postadressen sin så vi kan kontakte dem og si hvordan vi har det. Det vil for all evighet foreligge tvil om hvorvidt papiret med e-postadressen i det hele tatt kom seg til Riga.
Den særdeles hjelpsomme ekspeditrisen går tilbake til sine vanlige kunder, og etter litt om og men slipper også Daniel gjennom sikkerhetskontrollen. Etter et fortrolig forhør under fire lisser gis også skoene hans audiens.
Daniel: Nå er det ingen vei tilbake.
Tommy: Jo da. Om en uke.
Daniel: Hun digget oss. Jeg så det i øynene hennes. Hun tenkte «hvorfor er ikke de mine sønner?»
Tommy: Nå ja. Ring ring. «Hvor lang skoledag har du egentlig i dag? Kommer du ikke hjem til middag?» «Nei, jeg er i Riga, jeg.»
Idet vi går inn i flyet til Gardermoen, slår det enkelte hvor lite man egentlig kan om landet vi skal reise til.
Daniel: Jeg så et reiseprogram på TV for et års tid siden, som jeg baserer alle mine forventninger på, men jeg aner ikke om det fra Latvia eller Litauen. Nei, vent, de var i Tallinn, da var de jo i Litauen. Dritt, jeg kan ikke noe om Latvia.
Tommy: Ikke Litauen heller. Tallinn er i Estland.
 |
Oslo Lufthavn Gardermoen Venting |
Vi er nødt til å vente noen timer på flyet til Riga, og bruker for mange av disse på leken «20 spørsmål» hvor vi gjetter hvilke personer den andre tenker på. Vi opplever en eksponentiell økning i vanskelighetsgrad, og fra å ha startet med Colombus velger vi å gi oss når Tommy ikke greier Robert Paulson, Meat Loafs birollefigur i Fight Club. Isteden tar vi oss tiden til å reflektere over alt vi kan om Riga og omegn. Det tar åtte sekunder.
Daniel: Det er sikkert grått og trist der. Det må være grått og trist der.
Tommy: Hva er valutaen der?
Daniel: Er du sikker på at de har valuta? Kanskje vi burde tatt med korn og dyreskinn?
Tommy: Men er de med i EU? De er ikke med i EU.
Daniel: Jeg tror faktisk de er det. Husker du ikke da alle de høkkertlandene fikk bli med i fjor? Latvia er dømt til å være en av dem.
Når vi må gjennom passkontrollen, ser Tommy sitt snitt til å gjøre en slutt på de opphetede diskusjonene, hvis du mener lunken er opphetet. For fremtiden: Det er det ikke.
Tommy: Latvia er ikke i EU, vel?
Passmann: Jo.
Daniel: Jadda! Du, hva er valutaen der?
Passmann: Det aner jeg ikke.
Vi går og setter oss ved utgangen. Der er vi ikke alene. Daniel ser skeptisk rundt seg.
Daniel: Jeg skulle til å spørre deg om noe, men nå har jeg egentlig allerede fått svaret. Hva tror du om de latviske kvinnene?
Tommy: De er stygge. Lite sol, dårlig trening og dårlig kosthold.
Daniel: Hva vet du om latviernes trening og kosthold?
Tommy: At det er dårlig.
Flere kvinner som snakker tullespråk passerer. Daniels skepsis oppgraderes til vantro.
Daniel: Hva slags land er det vi drar til, Tommy? Alle damene er enten for stygge til å være skjøger, eller skjøger. Det må jo komme en dag hvor de oppdager at de alle er menn, og så dør de ut.
Tommy: Jeg setter min lit til at utvalget her er lite representativt. Det er jo bare de rike, vellykkede og velstående som er ute og reiser. Resten er sikkert enda styggere.
 |
DY1070 Inn for landing |
To-tre sekunder etter at flyet har fått latvisk bakkekontakt, reiser flertallet av passasjerene seg. Flyet er ennå i fullt firsprang over rullebanen, og en flyvertinne får endelig utløp for sine indre frustrasjoner.
Flyvertinne: The sign is still on. Would you please sit down?
Noen flere reiser seg. Dette er det første inntrykket vi får av den latviske kulturen, og hvis det fortsetter i denne retningen kan vi forvente oss å bli voldtatt om et par timer. Stående.
Flyvertinne: SIT! DOWN!
 |
Flybussen |
Mens vi står og venter på flybussen, angrer vi oss en smule på å ikke ha tatt med oss hansker. Temperaturen er -5 °C, men siden det blåser ganske kraftig føles det minst som -7 °C.
Tommy: Hvor mye penger tok du ut?
Daniel: Jeg tok ut 20 LVL.
Tommy: Haha. Level. Det er morsomt fordi det har noe med rollespill og data å gjøre, og det er jeg interessert i og derfor er det morsomt.
Daniel: Fikk du adressen til hotellet?
Tommy: Jada. Eller, jeg vet i hvilken retning vi skal gå etter vi går av flybussen.
Daniel: Og hvor skal vi gå av?
Tommy: I nærheten av hotellet.
Flybussen ankommer. Inne i bussen er det en gammel dame som selger billetter. Når vi gir henne en 20LVL-lapp og billettene koster 0.40LVL til sammen, blir hun ikke videre blid. Hun må gå gjennom resten av bussen først for å samle opp nok mynter til vekslepenger.
Tommy: Faen så teite vi er. Hun må jo gi tilbake 19,60.
Daniel: «Hei, bussen koster ett øre, ja vel, vær så god, her har du en titusenlapp.»
 |
På gata på vei til hotellet, altså ikke på hotellet men på vei dit |
Vi er alene i en stor, skummel by som vi ikke forstår noe av da en stygg latvier-dame stopper oss.
Dame: Brasja brasja brasja.
Tommy: We just came here!
Dame: Brasja brasja brasja Club Domino?
Tommy: We have no idea!
Dame: Brasja.
Tommy: --
Dame: Sæænks!
Dama neier skjevt og går vekk.
Daniel: Jeg håper hun er bedre i engelsk edru.
Tommy: Var hun full? Hun var ikke full. Det er en del av kulturen deres å neie som idioter. Det står på Wikipedia. Om en drøy uke.
 |
Hotellet |
Vi får tildelt et hotellrom som er bra nok for våre standarder: TV-en serverer russiske talkshow på opptil flere kanaler, samt levende bilder av en gammel, hårete mann som i naken tilstand gjør unevnelige ting med en yngre kvinne (nesten like hårete).
Daniel: Hvorfor tok vi ikke med oss tannbørster? Det tar jo ingen plass, og det er jo masse plass i denne halvfulle sekken! Munnen min lukter stall.
Tommy: Tannbørster er bare noe kulturen har bestemt at vi skal ha. De hadde jo ikke tannbørster for to hundre år siden.
Daniel: Nei. Vent litt. Jo. Men du, når vi har dusjet i morgen er vi tomme for rene klær. Hva gjør vi med det?
Tommy: Vel ... oppsøker et vaskeri?
Daniel: Haha, for å vaske ett sett klær?
Tommy: Åtte plagg.
Daniel: ... og da teller du hver av sokkene.
100506
140706