1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 |
![]() |
På hotellet og på vei bort fra det Latvisk hygiene |
En ny dag er kommet, og hvis kjeften til Daniel luktet stall i går kveld, oser den i beste fall binge i dag. Det må vedlikehold til, og ikke bare i tanngarden. Vi snakker totalrenovasjon.
En skuffet Daniel kommer ut av dusjen.
Daniel: Jeg tror ikke latvianerne har skjønt prinsippet med at såpe skal lukte godt. Sjampo også, for den del. For det gjorde de ikke.
Tommy: Men du ble ren?
Daniel: Ikke etter norske standarder. Jesus, nå hadde det gjort seg med litt deo og en tannbørste.
Det fine med å ikke ane hvor eller når du skal dra på ferie, er at du ikke har planlagt noe som helst når du først kommer dit. Vi har ingenting vi skal rekke, vi er aldri sent ute til noe. Dermed kan vi sette pris på og bruke god tid på det som betyr mest når to kompiser er på tur, nemlig hygienen.
Vår første opplevelse av Riga i dagslys blir derfor nærmeste «kjøpesenter», hvor vi kjøper det som andre har vett til å ta med seg hjemmefra. Vi får derimot oppleve flere sider av den latviske kulturen på denne måten, for du må ikke tro at tannkremen i Baltikum er som tannkremen der hjemme. Her smaker den åttitallet, noe Daniel får erfare mens han i panikk skrubber den verste døden av tennene sine mens vi rusler i Rigas gater.
Daniel: Sånn. Nå er tennene på et vis rene, på en litt retro måte.
![]() |
I en park Fjas og mas |
Uten mål og mening trasker vi snart inn i en park, denne gledens oase fra menneskers trengsel og byens eksos.
Tommy: Ah, det var godt å komme vekk fra byens fjas og mas.
Daniel: Fjas og mas? Haha. Kjas. Fjas betyr da tull.
Tommy: Hm. Vel. Det var godt å slippe unna alt tullet her i parken.
Daniel: Dette er en veldig seriøs og alvorlig park.
![]() |
Nasjonaloperaen Billettkjøpet |
Daniel: Nå går vi dit og kjøper billett til det som skjer der.
Tommy: Ja! Opera! Det har jeg aldri vært på!
Daniel: Jeg lurer på om de hyler på latvisk, eller om opera på død og liv må foregå på italiensk uansett.
Innomhus innser vi at det ikke er stort som skjer, men en plakat med påskriften «Romeo un Duljeta» og noen datoer indikerer at det kan bli opera på oss på lørdag. Vi går bort til kvinnemennesket i resepsjonen, og får med nød og neppe kjøpt to billetter. Daniel øyner samtidig en mulighet til å få besvart det evige spørsmålet som har tynget ham alle disse minuttene, og gjort ham til det plagede mennesket vi kjenner ham som i dag:
Daniel: In which language do they sing?
Damen: Romeo and Juliet? It's a ballet.
![]() |
En av mange kirker Det latviske arbeidslivet |
Kirken har et tårn. Opp til dette tårnet må man ta en heis. I Norge ville kanskje noen piler gjort susen. Dette er ikke Norge. To damer har øyensynlig som eneste arbeidsoppgave å peke på heisen. Vi hadde åpenbart ikke hørt på én dame, men når du har to eldre kvinner som peker samme vei, kan du liksom ikke gjøre noe annet enn å følge retningen de staker ut.
Men det stopper ikke der. Det sitter en mann i heisen. Vi forstår ikke hva han gjør der. Er det en uteligger som har sneket seg inn hit for å holde varmen? Er han kanskje bare av den typen som liker å oppholde seg i heiser? Vi forstår virkelig ikke hva han gjør der. Ikke før dørene går igjen. Det er da det blir klart for oss. Denne mannen har et mål. Denne mannen vil noe. Han er ikke som de andre, de som sitter ute i kulden og fryser. Denne mannen vil opp og frem i livet. I alle fall opp. Denne mannens jobb er å trykke på knappen det står 4 på. Når han har gjort det, heisen har båret oss til topps og vi går ut, trykker han på 1. 4. 1. Gjenta.
Tommy: Se for deg han der komme hjem til kona i kveld, da.
Daniel: Haha. «Hvordan har dagen din vært, Mikhail?» «Åh, mye trykking på 4 i dag. Og 1. Ja. Det var vel stort sett det det gikk i.»
Tommy: «Mye opp og ned, med andre ord?»
Daniel: «Ja, det er en meget ustabil jobb.»
Oppe i selve tårnet er det ikke stort å se. Riga ovenfra er et syn som ikke på noen måte overrasker. Hører vi noen si grått og trist? Ja. Daniel sier det. Og antagelig Tommy. Imidlertid får vi øye på den snøkledte elven, og når Tommy lurer på om det går an å gå over den, bærer det rett ned (hei, heismann, oi, 1, det er jo helt riktig, hvordan visste du at vi skal dit, har du gjort dette før, eller?) og bort til elven for å forsøke. Det viser seg at det som ovenfra så ut som snø er slaps, og at isen ikke engang vil tåle en latvisk bever. Det var likevel forsøket verdt, for på denne ferien gjelder helt egne regler:
Daniel: Ingen ideer skal forkastes!
Tommy: Da må man visst virkelig passe på forslagene man slenger ut.
Til høyre:
En nølende Daniel må, etter hvert som det iskalde vannet siver inn i de ikke-impregnerte skoene, innse at denne elven ikke er til å gå på.
![]() |
Et såkalt spisested Anbefalingen |
En lærerinne fra en videregående skole i Oslo, med altfor nordnorske aner, har visst også forvillet seg inn i vårt latviske helvete. Etter at hun har liret av seg en lang, usammenhengende lekse om livet sitt, noe som inkluderer å kalle elevene sine for bavianer, forstår vi at hun tvert imot er her med overlegg. Hun har vært her før, og hun har søkt tilbake. Noe som umiddelbart burde ha slått oss, er at denne kvinnen har dårlig dømmekraft. Isteden velger vi å ta til oss følgende skjebnesvangre ord:
Lærerinnen: Hvis dere mot formodning skulle gå lei av Riga, kan dere dra til byen Jurmala med tog. Det er en kjempefin strandby, veldig koselig, med en fremragende arkitektur.
Vi går i oss selv og må innrømme at jo, vi er egentlig veldig lei av Riga. Vi har vært her i flere timer, det er grått, trist og ulidelig kaldt. Dessuten er det slaps overalt. Hvordan det kan være så mye slaps når det er så usannsynlig kaldt, er noe vi ikke har tenkt å bli værende her og gruble over. Vi skal til paradiset Jurmala, og det tvert. Vi har hørt om Jurmala før, nemlig. Vi minnes noen linjer om det i in-flight-magazine-and-other-english-words på Norwegian-flyet, og her har vi attpåtil ei med førstehåndserfaring. Dette blir bra. Det blir uovertruffent. Det blir redningen.
Veien videre går i den luftretningen lærerinnen pekte da hun snakket om jernbanestasjonen. Utenfor står en bråte triste russere og selger. De selger veldig mye forskjellig. Påfallende mye forskjellig. Tommy funderer på om de har raidet en varetransport, og selger det den fraktet, uavhengig om varesammensetningen ikke slår kundene som naturlig.
Daniel: Bleh. La Rigas problemer være Rigas problemer. Nå takker vi denne driten farvel.
Tommy: Ja takk. Herregud, det er kaldt her. Hvorfor i alle dager tok vi ikke med oss hansker?
Vi bestemmer oss for at hansker må vi gå til innkjøp av, og entrer jernbanestasjonen.
![]() |
Markedet |
Det er ikke en jernbanestasjon. Det er en svær hall, riktignok, men markedet vi så utenfor var bare starten. Her er alt det samme, bare i mye større kvanta.
Tommy: Nå ble det enda tristere med de som står ute og selger.
Daniel: De må sikkert jobbe seg oppover. Eller snarere innover.
Tommy: Det lukter skikkelig jævlig her.
Daniel: Det har gått opp for meg at det gjør det overalt hvor de har mat.
Og han har rett.
![]() |
Toget til Jurmala Har du vært Jurmala? |
Etter mye om og men finner vi stasjonen, og får kjøpt oss billetter til seks kroner stykket. Vi er virkelig ikke sikre på om billettene vi har er for Jurmala, eller engang om toget vi går på er det riktige, og det vi vet minst av alt er hvor vi i så fall skal av. Fortsatt ferske latviaturister som vi er, gjør vi brøleren å spørre lokalbefolkningen, her i form av billettdamen. Hun burde jo sitte inne med den informasjonen.
Tommy: Unnskyld, vi skal til Jurmala, når skal vi gå av da?
Billettdamen: Ja, da skal du sitte der.
Så går hun videre. Toget starter, og høyttaleren spraker noe som like godt kunne vært norsk uten at vi hadde forstått noe mer av det.
Underveis får vi kontakt med en trøtt type overfor oss. Om vi forstår ham rett, skal han av på en stasjon i nærheten, så han skal si fra, sier han. Tror vi. Han sier i alle fall noe til oss. Vi blir beroliget nok til å tenke på andre ting. Dessverre, kan man kanskje si? Tommy må i alle fall stålsette seg for Daniels tankerekke som snart tar verbal form:
Daniel: Okei, så du har ei dame, sant? Hun er naken, og så dypper hun brystvortene sine i maling, og så bøyer hun seg sakte over deg og maler med dem på den nakne kroppen din. Hva er du da? Da er du jurmala. Det er huskeregelen min for hva det stedet heter. Fikst, hva?
Tommy: En huskeregel og en pirrende fantasi på én gang.
Daniel: Sant. Før jeg glemmer den, bør jeg kanskje notere den ned i den lille fantasiboken jeg alltid har med meg, hvor jeg har en stadig økende liste over alle mine fantasier.
Tommy: ... før du glemmer huskeregelen?
Daniel: Noe sånt.
Tommy: Men ... unnskyld at jeg spør ... hva driver du med en sånn bok for?
Daniel: Den skal vise seg veldig fordelaktig å ha. Jeg ser for meg det er greit å kunne gi den til potensielle kjærester, og si «hvilke av disse er du med på, bitch?» om du skjønner.
Tommy: Ok.
Daniel: Det var kvinnenedsettende. Jeg mente det ikke, for det var nedsettende om kvinner.
Tommy: Du kan vel i teorien jurmales av kyr også? Er det kanskje en mer nøytral huskeregel?
Daniel: Det er klart man kan jurmales av kyr også. Men det er bare på bygda de driver med sånt.
Tommy: ... og dine fantasier er urbane?
Daniel: Særdeles sjelden. Men mine huskeregler er det.