Spalter

Tips og triks
Irrasjonell oppførsel
Brev til firmaer
Miljøhjørnet
Anmeldelser
Fascinasjon
Øvrige tekster

Gamle bragder

Under lupen
Hybelens herre
Tegneserien
Spør Kryptor
Roteloftet

Bak siden

Om tragisk.com
Utdatert?
Kontakt oss

I sosiale medier

tragisk.com for 5 år siden: Phooningens arvtagere

1

2

3

4

5

6

7

8

9

Dag 2: 22. februar 2006 (forts.)

Det står ikke Jurmala på stasjonen. Det som står der, ligner ikke engang. Uten den fåmælte reisekompisen vår hadde vi aldri kommet til å gå av her. Det vi skal komme til å lure på, er hvem vi hater mest; lærerinnen eller ham.

For dette ligner ingenting på det Jurmala vi har fått skissert. Trekk fra trafikken, de store byggene og de levende menneskene du hadde i Riga, og du har Jurmala. Dette var dødt. Vi finner en turistinformasjon, hvor to stakkarslige kvinner blir perplekse av å se turister her på denne tiden av året. Strandparadis er noe sesongbaserte, får vi vite. Vi napper med oss et turistkart, får markert hvor det billigste motellet er, og åker rett ut i kulda igjen.

Som pensjonert orienteringsløper leder Daniel an med kartet i hånden, en liten avstikker her, en liten bakketopp der og ... vips er vi midt ute i isødet.

Vi er på Nordpolen. Et helt synsfelt fylt til randen med hardpakket snø og is. Det er fullstendig blottet for mening å være her, og samtidig så meningsfylt. Det er bare halvannet døgn siden vi bestemte oss for å skifte fokus. Det har vi så til de grader oppnådd. Vi har valgt å fryse hendene av oss på en nedsnødd strand i Latvia fremfor å være på forelesning, og det føles veldig riktig. Avkobling er ikke å legge fra seg pensumbøkene, slå på TV-en og fremdeles ha bøkene i fanget. Avkobling er å forlate alt når det trengs som mest, og ikke se seg tilbake før man er tilbake. Og har vi noe valg? Alt som krever noe av oss er hundrevis av kilometer unna, og med god margin utenfor vår kontroll. Vi lever i et vakuum ved siden av våre egne liv, og det er storartet, om det så enn betyr å fryse ræva av seg på et idiotisk sted.

Og det er vel derfor scenen utspiller seg slik den gjør: Vi løper omkring som de ungene vi er, som friske og oppspilte amundsener og nansener, og hyler av fryd ute i snøføyka over hvor håpløst et sted dette er. Det er dette som er ferie, fordi det er noe helt annet enn hjemme. Det er dette som er ferie, fordi det vil bli så godt å komme hjem.

Tommy: Dette er ikke «det nye Syden»! Det er det gamle Sovjet, for faen!
Daniel: Å herregud og hvermann som vi skal kjøpe hansker! I morgen kjøper vi hansker. I morgen den dag! Merk mine ord!

Ett spørsmål kan og bør virkelig stilles: Hvordan våger Norwegian å kalle dette hølet for «Baltikums perle»? For det stopper ikke her. Det har ikke engang startet. Det er mulig det er liv og røre her om sommeren, men gleden forsvinner tydeligvis med turistene. De få menneskene som finnes i den ene gaten mangler livsglede like mye som de i hovedstaden, og det finnes ikke ett hus her som ikke henger skjevt på morkne bærebjelker, ingen av dem har blitt malt eller på annet vis vedlikeholdt siden Krustsjov var hip og man visste hvordan navnet hans skulle staves. Noe av forklaringen om husenes tilstand kan ligge i at de aller fleste er fraflyttet.

Ergo: Jurmala. Er. Dødt.

Du som leser dette, er antagelig en av de femtenåringene som sitter på benken utenfor Esso lørdag formiddag og klager over at det ikke er noe å finne på der du bor, og at det er derfor du drikker hjemmebrenten til farsan til Torstein selv om Kent Egil ble blind av den i fjor, og derfor du risser inn bannskap i ryggplankene. La oss gjøre én ting klart for deg: I Jurmala er alle benkene risset helt bort, og de få ungdommene som ennå ikke har skrapt sammen de seks kronene til toget inn til Riga har begynt å gå løs på vilkårlige spøkelseshus, og det av en god grunn. Du vet ingenting. Disse folkene, om enn de bare finnes i vår hypotetiske problemstilling, vet alt. Vit å respektere dem.

Tommy: Hvis det er dette lærerinnen mente med spennende arkitektonisk stil, kjenner jeg at jeg blir oppriktig bedrøvet.

Og dette er da også stedet for et slikt humør. Om enn statsministeren prøver å innbille befolkningen at Latvia er i kraftig økonomisk vekst, ser ikke dette ut til å ha fått ringvirkninger her ute ennå. Jurmala er fortsatt på trygg vei ned. Vi kommer til et sted vi en stakket stund tror er hotellet vi prøver å finne. Heldigvis er det ikke det. Vi sier heldigvis ettersom det er nedlagt. Veldig nedlagt. Store planer, store røde summer, et stort bygg med låste dører, knuste vinduer, knuste drømmer. Du finner ikke dette på postkortene, skjønt de motivene befinner seg bare et steinkast unna. I nedsnødd tilstand, riktignok.

Til slutt finner vi vår endestasjon; et hus som heldigvis ikke er fullt så vanskjøttet, skjønt alle byggene som omringer det er fullstendig ødelagte. Døren er åpen, men det finnes ingen resepsjon og ingen folk. Også i etasjen over står alle dørene inn til alle rommene åpne. Tomme rom, alle som en. Vi leker med tanken om å bo her gratis, bare legge oss i noen ledige senger. Så er det plutselig ingen lek mer: Det tiskes og hviskes et sted i nærheten.

Tommy: H... hello?

Hviskingen dør ut. Vi ser for oss en 200 år gammel dame i gyngestol som innbitt mener det fortsatt er 1842. Så dukker en fryktinngytende katt opp, som tusler rundt og stirrer på oss. Vi får til slutt noia og går ut.

På veien til nest billigste alternativ, et hotell vi krysser fingrene for at faktisk har menneskelig betjening, passerer vi et hus som ifølge vår informative og løgnaktige turistbrosjyre tilhørte «den velkjente dikteren [håpløst navn]», og som nå er et museum som «is opened since 1996». Dette er det de har å skilte med. Og det stemmer sikkert ikke engang.

Tommy: Is opened since? Det åpner hele tiden. Nå! Og nå!
Daniel: Og hvor kjent er egentlig dikteren når de må påpeke at hun er kjent?

Til vår store glede finner vi både det neste hotellet og folk inni det. Til vår forferdelse koster rommet det samme som det flotte hotellet i Riga sentrum, og her i Jurmala er vi dessuten prisgitt et gjennomrøyket bedritent rom med dobbeltseng. For å understreke katastrofen, er sengen vi to skal dele i natt ikledd herlig frekke rosa og gule laken og dynetrekk.

Tommy: Det eneste bra her er at det er curling på TV.

For vi har da TV. Jo da. Dekselet henger kanskje ikke på, og mottagerforholdene minner om utkant-Norge på syttitallet, men TV har vi i bøtter og spann. Én TV. I deler. Fordelt i nevnte bøtter og spann.

Vi må gjøre noe. Vi holder på å gå på veggen, men tør ikke, i frykt for at den skal rase sammen. Vi bestemmer oss for å oppsøke bowlinghallen damene på turistinformasjonen snakket så varmt om, men etter å ha hørt med de stakkars få fortapte sjelene vi finner i byen, finnes ikke denne. Internettkafeen har stengt, uten at det har brutal innvirkning på antall kunder. For å få tiden til å gå, oppsøker vi en asiatisk restaurant, hvor vi naturligvis foreløpig blir eneste kunder. Under middagen snakker en uanstrengt Daniel, nå vant til at ingen rundt ham forstår hva han sier (Tommy inkludert?):

Daniel: ... bla bla bla penis (tenker seg om) ... et ord som for øvrig er meget internasjonalt.
Tommy: HVILKET ORD, SA DU?
Daniel: PENIS!

Dette er humor i Jurmala. Tygg på den.

I desperasjon kjøper vi jævlig sterkøl til seks kroner halvliteren og setter oss for oss selv på rommet. Dekselet til fjernsynet får fungere som flaskeåpner. Mens vi drikker, ser vi Bring it on dubbet til tysk, igjen dubbet av oss. Dette, kjære lesere, er et vondt minne.

Daniel: Dette er noe av det tristeste jeg har opplevd, i et av de tristeste stedene jeg har vært. Things to do in Jurmala when you're alive.

Gå til dag 3