Humoristiske artikler siden 2000
Spalter
Tips og triks
Irrasjonell oppførsel
Brev til firmaer
Miljøhjørnet
Anmeldelser
Fascinasjon
Øvrige tekster
Gamle bragder
Under lupen
Hybelens herre
Tegneserien
Spør Kryptor
Roteloftet
Bak siden
Om tragisk.com
Utdatert?
Kontakt oss
I sosiale medier
facebook-logo.png
twitter.png
youtube.png
tragisk.com for 5 år siden: Phooningens arvtagere

spontanitet.jpg

       1               2               3               4               5               6               7               8               9       

Dag 3: 23. februar 2006

irr504.jpg
BESTILLING: - Vi skal ha det dyreste dere har! Åh, så mye? Okei, noe billigere, da.

irr505.jpg
SPAGUTTA: Ikke i betydningen «guttene som graver med spade».

irr507.jpg
TOMMY: Denne mannen er rede for litt gjørme.

1108.jpg Jurmala
Spa




At frokost er inkludert, betyr ikke at frokost er inkludert i prisen du betaler for å overnatte, men at frokost er inkludert i bygget du sover i, du må bare betale for å få den. Etter en lettere overpriset og trasig omelett er vi igjen ute i Baltikums arkitektoniske høydepunkt.

Kroppene våre har et umiskjennelig behov for å ikke være i Jurmala, men for å rettferdiggjøre at vi har brukt opp en dag av våre liv her, er vi nødt til å oppleve noe som ikke får oss til å strigråte. Vi bestemmer oss rimelig raskt for å oppsøke et av perlens bedre hoteller for å benytte oss av deres spatilbud. Jurmala har blitt omtalt som spahovedstaden i Baltikum, og i dag skal vi være kongefamilie i vårt midlertidige slott.

Slottet vårt har ulike resepsjoner for alt. Vi må innom tre stykker i tre forskjellige etasjer og overvære tre ulike radbrekkinger av engelsk. Til slutt kommer vi dit vi skal, og får tildelt menyer som om dette var en restaurant. Vi er råvarene. Seigt, dvaskt kjøtt som skal tilberedes etter alle kunstens regler. Imidlertid har vi ikke råd til samtlige av reglene til spakunsten. Selv om prisene sikkert er tidelen av det de er i Norge, får du ikke kroppslig velvære gratis i Latvia heller.

Valget faller på et kvarters gjørmebad, etterfulgt av en times full kroppsmassasje. En dame geleider oss bort til en garderobe og peker på et par slåbroker. Så går hun. Hos oss gjenværende hersker det en viss tvil om hvorvidt vi skal være helt nakne under. Man skal vel ikke bli massert mens man ligger der naken?

Daniel: Jeg har ikke tenkt å gjørme til en av mine to boxere, så da får det bare stå til.

Vi tøfler oss bortetter korridoren, blir tildelt hvert vårt badekar og plumper oppi, naken slik Gud hadde til hensikt at vi skulle være (sorry, Gud). I garderoben verserte det oss imellom enkelte improviserte skrekkhistorier om hva et allerede skittent Latvia mener når de sier gjørme, men vi kan ta det med ro. Vannet er faktisk skuffende lite gjørmete, det er ikke særlig tykkere enn vanlig vann, bare skitnere. En ansatt legger skylden på små sandkorn som er pleiende for huden, og ber oss slutte å spørre så mye. Isteden skrus øredøvende bobler på, og dermed stopper verden opp.

Det er en fantastisk opplevelse. Daniel får umiddelbart respekt for sjelelig renselse, og også Tommy bruker vendinger som «kropp og sjel» for å forklare det siste kvarteret, før han kommer ned på landjorda igjen med følgende betraktelse:

Tommy: Er det ikke litt ironisk at vi betaler i dyre dommer for spa for å komme oss mentalt vekk fra det dritstedet vi har dratt til?
Daniel: Det fungerte, for så vidt. Jeg bare lå der og glemte alt.

Før minnet om hvor i verden vi befinner oss kommer snikende, er det heldigvis klart for 60 minutter med tafsing. Er det lekre damer som skal utføre syndene på oss, eller ekle menn med kjønnshår under neglene? Det kommer et pip fra en eller flere av oss når en eldre mann kommer og tar imot oss, men han er visst bare budbringeren der han peker på våre respektive rom hvor vi viser frem tissen til hver vår middelaldrende dame. Det måtte nesten bli sånn, for man kan da ikke motta full kroppsmassasje med boxer på? Eller kan man?

Tommy: De massøsene der har nok vært blaserte på slikt siden Stalins tid. Om vi egentlig skulle ha hatt på undertøy, har sikkert mange menn langt eklere enn oss gjort samme feil før oss.
Daniel: Kanskje de bare ble takknemlige. Jeg vet jeg ble takknemlig der inne. Det var full body massage, alright.
Tommy: Ja, fy flate, det var digg. Jeg mistet helt konsept om tid.
Daniel: Jeg fikk en kroppslig åpenbaring, forresten. Jeg er mye mindre kilen på høyre rumpeball enn venstre.
Tommy: Ok.
Daniel: Det er helt sært. På høyre kan du gjøre hva du vil, nesten ikke kilen der i det hele tatt.
Tommy: Ja vel.
Daniel: Nesten, i alle fall.
Tommy: Det er greit, Daniel.

irr506.jpg

irr508.jpg
ADIOS: Vi takker Jurmala farvel.

1425.jpg Jernbanestasjonen
Adjø, Jurmala




Fornøyde og med ro i sjelen merker vi nesten ikke at det er Jurmala vi glir forbi der vi halvveis svever bort til togstasjonen. Tommy er sulten på nye erfaringer annenstedsfra og nesten like mye sånn vanlig sulten. Lysten på ferske bakervarer stikker Tommy innom kiosken, hvor han kjøper en bolle. Ikke bare er den ikke fersk, den er innpakket i plast. Plasten tas heller ikke av når bollen varmes opp igjen i mikrobølgeovnen. Sånt driver man ikke med her.

Tommy: Det er tydeligvis viktigere med hygiene i Latvia enn det er å ikke dø av plastforgiftning.
Daniel: Hygiene er ikke viktig i Latvia.

Til alt overmål virker det som om jernbaneverket har hørt vårt kall, for det tar ikke lang tid før det står en nedrustet, støyende koloss ved siden av oss. Vi sender noen siste slengbemerkninger om arkitekturen, og stiger på.

Vi rister ubehagelig på de harde setene, i fulle tredve kilometer i timen på vei tilbake til Riga. En stoisk Tommy oppsummerer:

Tommy: Jeg føler meg så avslappet nå, men sannelig om jeg vet om det skyldes spabehandlingen eller at vi er på vei vekk fra Jurmala.

kamera2.gif Klipp 6
Toget ankommer stasjonen.

Tommy: Ja, det her er toget som leder vekk fra Helvete. Det kommer nå. Bra det kom nå, for jeg begynte å bli litt varm på føttene.

Det kan et øyeblikk se ut som om toget ikke har tenkt å stoppe.

Daniel: Stopp!

Toget skjerper seg, og vi blir oppmerksom på en sånn kul, gammel og krokete sovjetdame som baner seg vei gjennom folkemengden.


irr508.jpg
SOSIALT: Tommy jubler noe påtatt for 12-mannsrommet.

1609.jpg Vandrerhjemmet
Sjampo!




Tilbake i Riga innordner vi oss på det første vandrerhjemmet vi finner. Der innlosjeres vi på et tolvmannsrom, og mens vi pakker ut ser vi lengtende inn mot dusjen. Plutselig slår en tanke inn i Tommys hode. Vi har glemt å kjøpe sjampo.

Tommy: ... og hva skal vi vaske håret med i morgen, da?

Tanken smyger seg til slutt inn også i Daniels hode, som blir så sinna på sin egen hukommelse at han slår i nabokøyesengen med begge hendene så den rister. Samtidig brøler han «SJAMPO!» så høyt han bare makter. To øyne åpnes brått en halv meter fra Daniels munn. I natt skal Daniel sove dårlig, redd for hevn fra en stakkars litauer som fikk skjønnhetssøvnen ødelagt av en brautende nordmann som ropte sjampo rett i ansiktet hans og holdt på velte køyesenga han lå i.

1650.jpg Riga
Mat og klær

irr508.jpg
RIGAS GATER: Hvem kan vel glemme turkis? Latvia har ikke gjort det.

Vi beveger oss ut i Rigas gater for å finne sjampo, men det glemmer vi fort når vi kommer på at vi er helt tomme for rene klær. Vi må på shopping, og finner snart svaret på hvorfor latvister (herregud, hva heter det egentlig!?) går kledd slik de gjør: De har ikke klesbutikker. Om det er mangelen på disse som har fått testosteronet til å syde og koke i landets kvinner, vites ikke. Latvia er uansett ikke et mannens paradis, på tross av at man her slipper stresset med klær: De har ikke matbutikker heller. Ingen mat. Ingen klær. Dette er ikke måten å klatre i Maslows pyramidespill på, folkens!

Siste utvei blir en sportsbutikk hvor det lukter septik. Dette er ikke en prepubertal spøk. Det lukter faktisk bæsj blandet med masse tiss og en anelse promp. Det lukter sølvgrå tankbil foran deg på veien en varm sommerdag, det er enveiskjørt, ingen avkjørsler og forbudt å stoppe.

Daniel: Ut fra lukten å dømme skulle en tro de solgte mat her.

Den latviske kokekunsten finner i så fall sted på bakrommet, her er det bare forferdelige sportsklær norske toppidrettsutøvere ikke ville tatt i med ildtang. Vi kjøper et par nøytrale boxere og hver vår identiske t-skjorte med påskriften Team Mate. Det er kollektiv tenkning. Den sier «kom dere ut herfra».

irr511.jpg
BOWLING: Hva er vel sport uten rusmidler?

1935.jpg Utkanten av Riga
Fyllebowling




Halvveis på gråten spør vi resepsjonisten på vandrerhjemmet om hva man kan finne på i denne byen. Man kan kjøre bob, sier hun. Hurra! sier vi. Men det er bare i helgene, sier hun. Trekvart på gråten spør vi etter flere alternativer. Hun lager et kryss på et kart. Der har de bowling, sier hun, men det er et stykke unna, altså. Vi gir det et forsøk, roter oss selvsagt bort, og må ramle innom en stengt møbelforretning for å spørre om veien. Når vi går i motsatt retning av kursen som blir staket ut for oss, finner vi til slutt bowlinghallen.

Her røyker og drikker man mens man bowler. Dette er ingen sport for eliten. Den latviske eliten både røyker og drikker, selvsagt. Bare ikke her.

Tommy oppnår 170 poeng og får noe å snakke om resten av ferien. Daniel trykker på sin side ideen om øl kombinert med bowling til sitt bryst, og gjør sin klart dårligste idrettsprestasjon noensinne. Det er ikke lett å treffe noe atten meter unna når retningssansen din takker for seg.

2257.jpg Kasino
Seierherren Tommy




Vi er tilbake i gatene. Glorete neonskilt gir lovnader en provosert Tommy mener de ikke holder.

Tommy: Jeg kan ikke skjønne at alle disse spillebulene har lov til å kalle seg kasinoer. Det er jo bare en haug spilleautomater!

Til slutt tar Tommy til takke med et kasino som i hvert fall har poker og rulett. Det eneste som mangler er, ifølge Tommy, folk, stemning og rett type poker. Vi setter oss ved et tomt rulettbord, og Tommy vinner 25 LVL på første forsøk. Med vår hoderegning er gevinsten på over tre hundre kroner, og Tommy casher ut umiddelbart. Han er rik nå. Rik på andres penger. Kanskje måtte Mikhail trykke på heisknapper i flere måneder for å tjene nok til den skjebnesvangre kvelden ved ruletten. Nyrike Tommy måtte jobbe i femten sekunder. Riga ligger for hans føtter. Alt kan kjøpes for penger, og penger er det han har. Nå er det bare å gå ut og gjøre krav på byen.

irr512.jpg

0015.jpg Vandrerhjemmet
Animatøren og Sokki Knabbinen

irr513.jpg
BAR: Vi drikker med to briter og en full finne.

Stormannsgal er den nyrike ikke. Istedenfor å ødsle bort rikdommene på å rulle seg rundt blant byens mange strippere, setter han nøkternt på en klesvask tilbake på vandrerhjemmet. Mens vi tar en forsiktig øl i resepsjonen for å markere, fantaserer vi om hvor fint det blir med overflod av rene klær i morgen tidlig.

Det henger også noen andre mer eller mindre påseilede mennesker der, deriblant en bråkete finne og en ung herremann med rastafletter og britisk aksent. Sistnevnte setter på animasjonsfilmen Madagaskar, og når Tommy kritiserer animasjonene, kommer det for en dag:

Rasta: I'm an animator! Stuck here in fucking Riga!

Vi kan ikke engang se for oss hvor fælt det må være. Å være en animatør, altså. Kanskje lever han i eksil her, etter å ha laget Madagaskar. Vi spør ikke, men stikker isteden bort til den lokale Hesburger for en usunn kveldsmat. Der står tidenes minst skumle mann i vekteruniform. Han er redd og puslete.

Daniel: Jeg får lyst til å starte en slåsskamp bare for å se hva han gjør, om han griper inn. Antagelig må han plutselig på do eller sniker seg vekk på annet vis.
Tommy: Skal vi slåss?
Daniel: Nei, jeg er evig redd for å knekke nesen og miste tenner. Hadde det ikke vært for det, tror jeg kanskje at jeg hadde slåss hele tiden.

Når vi kommer tilbake til klesvasken, har den teite finnen ødelagt hele opplegget. Han hevder at han trodde klesvasken var hans, han har avbrutt vaskeprogrammet og spredt det lille vi hadde av plagg utover kjellerlokalet, hvor vi for øvrig også finner en haug asiater langs gulvlistene. Vi får samlet sammen det vi får øye på. Av klær. Daniel mangler en sokk. Finnen har for lengst skygget banen, og Daniel kaller ham først «finnefaen», men justerer dette senere til Sokki Knabbinen.

Daniel: Helvete, det var jo favorittparet mitt, og nå er det ødelagt for alltid. Why, Lord, why? Flotte, var de. Og beige. Visste du at det var de sokkene der som gjorde meg bevisst på mitt forhold til beige?
Tommy: Nei, Daniel, det ante jeg virkelig ikke.
Daniel: Og nå er den ene borte. Tapt for alltid. Jeg kan likegodt kaste den andre for å frigjøre plass i sekken, den er ingenting for seg selv. De to utgjorde en enhet, skjønner du?
Tommy: Ja, det regner jeg med, det er gjerne slik med sokker.
Daniel: Jeg tror ikke jeg har reiseforsikring engang. Der lærte jeg den leksen, gitt, og det skal du vite, Tommy, det svir. Det svir som bare faen.

Slukøret går Daniel og legger seg sammen med elleve andre mennesker. Det later til at sjampomannen har sjekket ut. Heldigvis.

Gå til dag 4


230206
210706
080806