Spalter

Tips og triks
Irrasjonell oppførsel
Brev til firmaer
Miljøhjørnet
Anmeldelser
Fascinasjon
Øvrige tekster

Gamle bragder

Under lupen
Hybelens herre
Tegneserien
Spør Kryptor
Roteloftet

Bak siden

Om tragisk.com
Utdatert?
Kontakt oss

I sosiale medier

tragisk.com for 5 år siden: Phooningens arvtagere

1

2

3

4

5

6

7

8

9

Dag 4: 24. februar 2006

Vi våkner opp i Riga. Igjen. Dette går bare ikke. Nå har vi prøvd hovedstaden i Latvia, og vi har fått kjenne den latviske landsbygda på kroppen. Det er på tide med miljøskifte. Daniel er oppriktig stolt av å ha lært seg hvilke hovedsteder som hører hjemme i hvilke baltiske stater, og foreslår å dra til Vilnius (Litauen, vel!) for å prøve lykken der. Ettersom forslaget er tatt ut av luften og mer eller mindre mangler begrunnelse tuftet på logiske slutninger, kan vi kalle det spontant, og ettersom det er spontant, er det bare å kjøre på. Etter å ha tjuvlånt sjampo av en eller annen uheldig sjel på vandrerhjemmet, er vi igjen i Baltikums knutepunkt; Rigas jernbanestasjon.

Rutetabellene sier oss ingen verdens ting. De skiller seg fra norske, forståelige tabeller både i form av oversiktlig design, alfabet og tidssoner. Vi ser oss nødt til å ta kontakt med betjeningen; disse sure, uhjelpsomme kjerringene som sitter i lukene sine og storrøyker mens de prater med hverandre istedenfor kundene foran seg. En av lukene har et skilt som med litt godvilje indikerer noe som har noe med noe internasjonalt å gjøre, så vi stiller oss i den køen.

Baltiske køer fungerer ikke som i Norge. I Norge begynner de forrest, og dermed stiller man seg bakerst. I Baltikum begynner de også forrest, men aha, her kommer trikset, man stiller seg også forrest. Det gjelder altså å komme til køen sist, for da blir du først betjent. Gamle, skrøpelige ektepar som i Norge ville ha sittet hjemme i trygdeboligene sine og skjelvet på seg lårbensbrudd av redsel for ungdommen, sprenger her seg uaffektet foran oss som om dette er måten man gjør det på her. For dette er måten man gjør det på her. Vi ønsker ikke å kødde med lokalbefolkningens konvensjoner, så vi venter høflig på tur til Riga har gått tom for mennesker som skal prate med den sure kjerringa bak skranken.

Her må vi vente et par minutter til kvinnemennesket har rullet og røyket ferdig siggen sin, og pratet fra seg med sine like grinete kolleger. Vi er ikke overrasket, for dette har vi sett før. Misantrope utysker preger tertiærnæringen. I butikker, i kiosker, i billettluker.

Daniel: Det er imponerende hvordan de har klart å samle bare de som hater folk mest i servicebransjen her.
Tommy: Det er sikkert bare de som får lov. Hvis de i det hele tatt har serviceyrkesfaglig utdanning her nede, har de nok satt av et eget semester til kunsten å hate kundene sine.
Daniel: Og avvenningskurs for de som er urutinerte nok til å betjene kundene isteden.

Verdens sureste dundre tar en pause fra røyken sin, og stirrer så surt på oss at ansiktene våre får syreskader. Daniel lengter med et sukk etter sin Vaseline Intensive Care mens Tommy forsøker å få det androgyne fjolset til å forstå at vi vil bort fra landet hennes, og at vi trenger et tog. Når hun endelig har forstått spørsmålet, tar hun et trekk av sin eneste glede her i livet, før hun igjen trekker, denne gang på skuldrene. Tommy prøver fåfengt å få henne til å spørre sine kolleger hun jo likevel er så glad i å snakke med, om kanskje de vet noe, men det har hun tilsynelatende ikke særlig lyst til. Det er jo jobbrelevant.

Tommy: Okei, drit i Vilnius. Da drar vi til Tallinn isteden.

Lykke til. Det går tydeligvis ikke tog til noen ordentlige steder. Det går sikkert tusen tog i sekundet til Jurmala. Til slutt begynner kråkereiret å mumle noe om busser, og peker i en himmelretning som på oss virker svært så vilkårlig. Vi føler oss mettet på dette mennesket, og har ikke stort å tape på å dra dit hun peker, så vi ender opp på busstasjonen hvor vi finner en turistinformasjon. Her blir vi til alt overmål møtt med åpne, gebrokne armer av ei dame som attpåtil er ærlig.

Turistinfofrøken: For guds skyld, ikke ta tog. De er ikke comfort-able. Ta heller buss. De er, vel, noenlunde ok.

Busstabellene er tydelige nok til at vi forstår at vi må vente lenge på buss til Vilnius, mens Tallinn-bussen går ganske snart. Vi kjøper to billetter.

Daniel: Så kult at dama i turistinformasjonen innrømmer overfor de få turistene landet har at ting suger her. «Du vil ha informasjon om å være turist her? Ikke vær det! Du er fra Norge? Her er mitt reisetips: Dra hjem! Der er jo alt mye bedre!»

Bussen til Estland tar drøye fem timer. Fem drøye timer. Setene er ikke i overkant comfort-able her heller, selv om turistinfofrøken skal ha medhold i at de er bedre enn togsetene. Se for deg å sitte på et toalettsete i fem timer, bare at du ikke kan drite. Helst ikke tisse heller. Disse setene er heldigvis betraktelig mykere enn som så, herregud.

Sjåføren vår har det travelt. Han kjører som om mafiaen er etter ham, og å dø i trafikken er en bedre løsning enn å bli tatt igjen. Man skulle nesten tro han hater Riga like mye som oss, og vil komme seg lengst mulig unna på kortest mulig tid. Det kommer et par hasardiøse forbikjøringer, så noen til, og vi ler noe nervøst og sier på spøk «oi, der døde vi nesten».

Så dør vi nesten.

Bussjåføren ser en lastebil foran seg, en lang faen som på tross av sin størrelse kjører i fartsgrensen og vel så det. Han har satt seg et mål nå, sjåføren. Han skal forbi dette kjøretøyet, koste hva det koste vil. Det får ikke hjelpe at han selv kjører en tungdrevet klump av en østblokkbuss som allerede kjører det den er god for. Det får så være at det kommer biler i motsatt kjøreretning der borte. Han skal forbi.

Det er regelrett vondt å se på. Lastebilsjåføren gir ingen tegn til å slakke på farten for å slippe forbi en buss som ligger parallelt med lastebilen og higer etter pusten. Bussjåføren gir seg likevel ikke. Dette er en kamp han ikke har tenkt å tape. Om han drar en Reodor Felgen og tråkker pedalen gjennom gulvet vites ikke, men han klarer å snike bussen opp i marginalt høyere hastighet enn lastebilen, men en buss er lang og bilen der fremme er ikke lenger så fjern som den var, langt ifra så fjern som vi skulle ønske. Registreringsnummeret lar seg avlese for den som ønsker det, for den som tør å ha øynene åpne. Så skjer det. Det må være en guds inngripen. Vi klarer å presse oss inn i riktig kjørefelt med centimetermargin fra bilen som suser inn mot Riga og en enda verre skjebne. Vi har begge lært fysikk, og ingen av oss skjønner hvordan det gikk an å unngå både den og lastebilen som nå på et eller annet vis ligger bak oss.

Det får være grenser for dårlig serviceyting, selv i Baltikum. Én ting er å ikke betjene kundene, en annen er å ta livet av dem.

I Estland kryr det av estlandske flagg på det som finnes av stenger. At flaggene er estlandske kommer kanskje ikke som et sjokk. Antageligvis er de ikke estlandske heller, men sydd i Indonesia av barn med rosinfingre etter altfor mange tsunamier. Likevel indikerer flaggene Estland, noe vi mil etter mil ustanselig blir påminnet. Er estlenderne mer kvalmende nasjonalistiske enn selv nordmenn, eller er det noe spesielt som foregår? Vi aner ikke, og plutselig står vi midt i Tallinn og ser bussen gå fra oss, og da har vi andre ting å tenke på.

Nytt land. Vi følger prosedyre: Minibank må lokaliseres. Vi finner en bortgjemt i nærmeste kjøpesenter, og kniser for oss selv av valutaforkortelsen EEK. Panikk simuleres mens vi nedtonet hyler valutaen, og vi fniser litt mer. Vi piper oss ferdig før køen bak oss blir for lang, tar ut en vilkårlig mengde sedler med ulike farger og ansikter på. Daniel studerer lappene, og skjærer en grimase.

Daniel: Jeg pleier å si at man kan dømme et folkeslags generelle utseende ut fra hvem de plukker ut til å representere seg på sedlene, og ut fra burugla på denne lappen ser det stygt ut for Estland, er jeg redd.
Tommy: Du pleier å si det?
Daniel: Ja visst, til stadighet. Du skulle bare visst hvordan det piffer opp en samtale å si det der.
Tommy: Men hva med våre egne sedler, da? Camilla Collett var ikke noe fruktfat, akkurat.
Daniel: ... jeg pleier ikke å si det så ofte lenger.

Det viser seg fort at Daniel gjør rett i å ikke pleie. Før vi er ute av kjøpesenteret, er konklusjonen klar.

Daniel: Med mindre dette er et særegent senter hvor visuelt utfordrede kvinner ikke slipper til, er vel trenden allerede nå tydelig: Damene i Estland er mye penere enn i Latvia.
Tommy: Det er fordi de slekter på finnene, og ikke de motbydelige russerne.
Daniel: Se der, der er enda ei som pinadø kanskje er over middels!

Estland 1 – Latvia 0.

Det skulle gå langt inn i fjerde dag, men så kommer den til slutt: Første virkelig positive opplevelse i Baltikum. Ye Olde Hansa.

Vi finner snart gamlebyen, og Estland går umiddelbart opp i en 2-0-ledelse.

Tommy: Se her, ja. Tallinn har, i motsetning til Riga, forstått forskjellen mellom «gamlebyen» og «gamle byen». Her var det jo faktisk fint.

Endelig får vi tilfredsstilt behovet for estisk estetikk. Maslow banker på og sier at nå er vi sultne. Vi går sporenstreks bort til nærmeste restaurant, men går ikke inn. Vi liker den ikke.

Tommy: Jeg er egentlig ikke sulten. Jeg er sulten om fem minutter.
Daniel: Også om vi står utenfor her om fem minutter?
Tommy: Nei.

Vi går videre og finner Ye Olde Hansa. Her er menyene inspirert av middelalderen, og så godt gjennomført at de er til salgs for så mye EEK at det faktisk kunne utløst panikk, uavhengig av hvordan kursen på EEEEEEK måtte være. Dessuten henger de i kjettinger, og sekkepipemusikk velter ut av spake høyttalere. Her er vi pent nødt til å gå inn.

Ye Olde Hansa er det første stedet vi har besøkt etter flybussen i Trondheim som vi med hendene på hjertene kan anbefale andre å oppsøke. Kvinnene sprader rundt i lekre bunader. Irsklignende musikk klinger fint i lokalet, og hvor kommer den fra? Joda, tre skjønne fagre møer sitter oppe på en hems oppunder taket og spiller den for oss. En hyperblid og omlag 34 år gammel og durabelig lekker servitrise låner oss de dyre menyene og finner en sitteplass til oss, innerst i lokalet. Vi setter oss overfor hverandre ved et særegent bord med herlig vonde benkplater som sikkert er skåret ut av tømmerstokker. Daniel skuer utover lokalet, bergtatt. Det er som å være i middelalderen, bare at ingen dreper hverandre. Og at folk tar bilder med mobiltelefoner, ikke med vanlige kamera. Og jeans. Og en hel del andre fremmedelementer som ikke passer inn. Det ødelegger idyllen! Helvete!

Daniel: Jeg får lyst til å hive ut alle gjestene som ikke vet å kle og te seg riktig her. Inkludert meg selv.
Tommy: Jeg ser dem heldigvis ikke. Ekskludert deg. Selv.
Daniel: Faen, de jenteuniformene er snasne. Jeg skal legge dem til i fantasiboken min, ja, det skal jeg gjøre. Jeg tror de vil gjøre seg etter en runde fresk jurmaling.

Maten kommer, og er eventyrlig. Daniel vil veie opp for en alt annet enn autentisk klesstil, og bestiller det særeste ølet i det største begeret huset måtte ha. Tommy hiver seg på, og snart sitter vi og drikker kaneløl fra svære krus. Ikke bare er ølet fantastisk, men når vi skåler høres et klakk. Det gjør hele forskjellen. Det er passé å skåle i klink. Ingenting slår klakk. Og kanel. Kanel og klakk sammen. Uslåelig. Baltikum får sitt første pluss i margen. Estland er kanskje ikke så bedritent som sitt naboland i sør?

Etter et herremåltid med et øl for guder, ønsker vi å hedre Ye Olde Hansa. Nå skal den smukke servitrisen tipses hardt, hun har tross alt gått utenfor sitt mandat som servitrise og informert oss om at alle flaggene (så vel som stengte butikker) skyldes at Estland feirer sin uavhengighet i dag. Det viser seg imidlertid at siden vi gikk omtrent rett hit fra minibanken, har vi bare gedigne sedler, og siden vi jo ikke vil tipse beinhardt, blir det med tanken. Hadde dette vært middelalderen ville hun sikkert kastet økser i skoltene våre og lagt beslag på både kontanter og VISA-kort.

Vi vil feire den gode kanelølen med en god øl, og stikker inn på nærmeste pub. Her spiller vi et spill som ligner litt på fotball, bare at man ikke skal sparke den hvite ballen i mål, men i en haug andre baller som i sin tur skal treffe mål, som ikke er mål, men en del hull plassert i kanten av banen. Dessuten sparker man ikke med føttene, men med en lang stang.

Tommy skal senere skjønne at han suger så mye i biljard i kveld fordi han bruker venstre hånd til å skyte, og ikke høyre. Enn så lenge får han forsøksvis gjennomgå av en feitteit engelskmann, som sitter mutters alene og prøver å kritisere vår katastrofale rasering av biljardsporten. Til hjelp benytter han fiffige teknikker som ironi, overdrivelser og stadige gjentagelser. Vårt hasardiøst dårlige spill er ærlig talt en gavepakke for spott og spe, kanskje især spe, men denne tjukkasen evner ikke engang å få av det blomstrete innpakningspapiret.

Tommy: Hvis dette er hans måte å sosialisere på, skjønner jeg at han er alene.
Daniel: Og feit.

Vi liker oss godt i Estland. Vi stortrives nå. Ting er morsomt på en annen måte her enn i Latvia. Her kan vi le uten at det fosser tårer samtidig. Vi bruker ikke latter som forsvarsmekanisme lenger. Det blir overtydeliggjort når vi kommer inn i en gate som heter Pikk. Vi snakker varmt og lenge om hvordan vi går på Pikk, hvor stor og lang Pikk er, og at Pikk burde vært vasket, selv om den er både glatt og blank og har slik en fin glans.

Ekstremt underholdende blir det likevel først når Daniel glir på isen og faller. Daniel sklir sakte ned på Pikk. Pikk Pikk Pikk Pikk Pikk Pikk Pikk.

Når vi endelig får mannet oss opp til å ta farvel med Pikk og legge Pikk bak oss, avslutter vi dagen med en øl på et utested som viser curling og en imponerende isdansoppvisning på fjernsynsapparatet.

Tommy: Dette ølet smaker bare øl.
Kunstpause.
Tommy: Jeg hater det.

Gå til dag 5