Spalter

Tips og triks
Irrasjonell oppførsel
Brev til firmaer
Miljøhjørnet
Anmeldelser
Fascinasjon
Øvrige tekster

Gamle bragder

Under lupen
Hybelens herre
Tegneserien
Spør Kryptor
Roteloftet

Bak siden

Om tragisk.com
Utdatert?
Kontakt oss

I sosiale medier

tragisk.com for 5 år siden: Phooningens arvtagere

1

2

3

4

5

6

7

8

9

Dag 6: 26. februar 2006

Riga! Mulighetens by! Og med det mener vi: Muligheten til å dra derfra!

Vi har visst aldri våknet opp i Riga uten å rømme byen. Dette er en fin tradisjon vi ikke har noe ønske om å bryte. I dag er det altså Litauens hovedstad Vilnius som står for tur, og Tommy har bange anelser der han lanserer sin teori om den radielle aksen.

Tommy: Du husker at damene i Estland var ganske pene til å være fra Baltikum, sant? Estland ligger nærere Norge, som jo har de peneste jentene i verden. Jeg ser for meg en radiell akse med Norge som utgangspunkt. Jo lenger unna Norge du kommer, jo verre blir det.
Daniel: Og Latvia er verre enn Estland fordi det er fjernere fra Norge?
Tommy: Akkurat.
Daniel: Hvordan vil da kvinnset i Litauen se ut, som befinner seg enda lenger sør?
Tommy: Hvordan de ser ut? De gjør ikke det. Ifølge teorien min vil de ikke se ut i det hele tatt. Alt jeg trenger, er litt mer empiri å underbygge teorien min med, og den empirien, min gode venn, skal den bussen der borte skaffe oss.
Daniel: Jeg håper du har bedre grunner enn som så for å dra til Litauen.
Tommy: Vel, det skal da utvilsomt bli godt med en lengre busstur igjen. Det begynner å bli en stund siden sist, synes du ikke?
Daniel: Jo visst. Den korte bybussen vi tok innenfor bygrensa her i går kveld ble bare en gedigen skuffelse. Man skal liksom rekke å føle seg hjemme på bussen, gjøre det litt hjemmekoselig.

Fem timer burde holde. Og se der, solen titter for første gang frem i Riga idet bussen drar. Lykke til med å tine opp dette stedet.

Vi prater sammen på disse bussturene våre. Mye. Vi holder norsken ved like, kan du si. Men noe skjer likevel. Kunnskapen om morsmålet vårt har begynt å vitre hen etter bare fem dager borte fra hjemlandet. Afasien har sneket seg innpå oss og er nå ganske tydelig. Vi tar oss selv i å ha fullstendig glemt enkle ord. Nedenfor følger lommeparløren vi burde hatt med oss, med det norske ordet i fete typer, og til høyre de beklagelige erstatningene vi tok i bruk på tur i Baltikum:

• Takrenne: De greiene vannet renner ned i fra hustaket som ikke er veggen, vet du, de der rørgreiene
• Brostein: Du vet, de små klossene i gulvet ute som rullestolbrukerne hater
• Vi får tenke på det: Vi må gjøre noen tankegreier

Man kan vel saktens gjøre seg opp noen tankegreier om at våre samtaler omhandler takrenner og brosteiner, men etter nok timer sammen på buss må man tenke nytt i leting etter nye samtaletema. Takrenner og brosteiner er noe vi har felles, noe vi begge kan relatere til, og ville derfor fungert godt, hadde vi bare husket hva i helsike de heter.

Vi er fremme i Vilnius. Ei turistblekke vi bladde i på bussen har gitt oss et kart, samt adressen til et hotell som virket greit. Vår søken etter dette hotellet tar oss gjennom en bratt gate, vårt første møte med det urbane Litauen. Det er en egen butikk som selger Segway her. Ellers selges det bare rav. I alle butikkene. Bare rav.

Tommy: Hvis DDE hadde kommet fra Vilnius, hadde det hett «her bli' det liv, rav rav!», haha.
Daniel: Det du sier nå, innebærer at gatene i Namsos er overfylt av rai, og det vet jeg ikke helt om jeg vil gå med på.
Tommy: Sa du nettopp «gatene i Namsos»? Narr meg ikke til å le!
Daniel: Hva er det du driver med? Du trakasserer feil by! Det er Vilnius som står i fokus nå!

Vi skulle jo ikke ned den bratte gaten. Daniel ber kartleser Tommy skjerpe seg, og Tommy, som har munnen full av McFlurry, manøvrerer oss via kartet frem til en vegg. Bak denne ligger en kirke, og vi må rundt denne veggen, sier Tommy. Veggen blir til et gjerde, og gjerdet varer tett opp mot evig. Når Den litauiske mur endelig gir seg, har vi ingen anelse om hvor vi befinner oss. Vegger og gjerder er jo ikke oppført på bykart.

Tommy vet imidlertid råd. Han peker på et bygg, og postulerer at dette er vårt neste tilholdssted. Med slitne føtter trasker vi oss opp en lang trapp.

Det grønne bygget er selvfølgelig noe ganske annet enn et hotell, men veiene som omkranser det gir oss i hvert fall noen gatenavn å gå på. Vi må tilbake, ser det ut til. Veldig tilbake. Men det går bra. Man har da godt humør, bevares.

Det er da vi treffer på mannen som for all fremtid skal bli stående igjen i våre minner som terrasse-strasse-mannen; en gammal krok som står med en spade i hånda og vurderer om han skal bruke den eller bare kalle den for en spade og gå inn i varmen igjen. Kanskje denne skrullingen kan hjelpe oss.

Tommy: Excuse me? Could you by any chance help us find our way to the hotel?
Terrasse: Økseskaft.

Og dermed er han i gang.

Denne mannen er en litauisk bableautomat, og engelske ord er hans valuta. Jo flere engelske fraser vi legger på, jo mer svarer han på sitt useriøse morsmål. Selv når vi kategorisk holder kjeft, tar det sin tid før han når slutten av eventyret og går tom for batteri.

Samtalen blir et gram mer produktiv når Daniel kaster ut en «Deutsch?». Mannen lyser opp. Han godtar visst den valutaen også, og nå er han virkelig i humør. Han får det tydeligvis for seg at nå skal han virkelig imponere disse turistene med tysken sin, men det er dessverre lett for oss å bevare roen: Alt han gjør er å peke på kartet og så peke bortover, mens han gjentar «strasse».

Terrasse: Strasse. Strasse. Strasse. Strasse. Strasse? Strasse. Strasse. Strasse. Strasse. Strasse!

Der har du mange ganger strasse. Veldig mange ganger strasse. Mer strasse enn vi noen gang kommer til å få bruk for, mer enn vi trodde eksisterte. Vi bukker, nikker, neier og snur oss omkring for å finne ut av dette på egen hånd. Tommy klarer ikke helt å skjule skuffelsen.

Tommy: «Hei, jeg kan tysk, og nå skal jeg vise deg de to tyske ordene jeg kan.»
Daniel: To? Han sa jo bare strasse.
Tommy: Drev han ikke og mumlet noe om en terrasse?
Daniel: Jeg er nok stygt redd det bare var en gebrokken avart av strasse.

Terrasse eller ei, etter en del krongling finner vi hotellet langt ute i gokk, og vi gjør vårt beste for å bestille rom hos resepsjonisten. Om ikke fjeset til kvinnen akkurat er nok til å velte Tommys akseteori, er hun i det minste blid, og som turist i Baltikum bør man da vite bedre enn å klage.

Tommy: Do you have a double room for the night?
Kvinnen: Yes.
Tommy: Great, we'll take it.
Kvinnen: Do you speak English?
Tommy: Uh, well, that's what we're doing.
Kvinnen: Oh yeah. That is funny. Haha.

De som hevder at engelsk er et verdensspråk, har utelatt Litauen. Men det må de gjerne gjøre.

Etter å ha blitt innlosjert, får vi et turistkart i hendene på vei ut. Nå finner vi kanskje veien tilbake til sentrum også, skjønt informasjonen på baksiden av kartet gjør heller mindre for å gi oss motivasjon til å gidde: What to do in Vilnius: Summer – Autumn: Ingen informasjon. Bare overskrifter. Tomme spalter. I Vilnius kan man årstide. Det blir sikkert kjempemorsomt.

Vi tråkler oss frem til en sabla svær kirke, og hvordan integreres man bedre i en kultur enn ved å overvære deres religiøse seremonier sammen med dem? Utallige innlysende svar åpenbarer seg, men det er allerede for sent. Vi sitter på en benk i en stappfull kirke, og overværer den katolske kveldsmessen. En prest trasker rundt og sprer om seg med religiøse mantra og støv.

Presten: Brasja brasja brasja brasja amen.

Vi skjønner at han er inne på noe, og reiser og setter oss igjen for å understreke dette. Så det er slik det føles å være med på noe større enn en selv. Reis. Sitt. Ikke ulikt Trimkvarteret.

Utendørs setter kulden for alvor inn. Brosjyren som skrøt av muligheten for å somre og høste, må være utdatert. Naturen er i alle fall travelt opptatt med å vintre for øyeblikket, og igjen våkner tanken som har hjemsøkt oss de siste dagene: Vi kunne vært i Nice nå. Nice. Og vi er her.

Hva skal man vel med franske strender når man har litauiske elver? Frys ut alt som minner om varmegrader og sjarm, og krydr sjenerøst med en eskimo av kuldegrader. Mer skal det ikke til, for det er mange likheter mellom fransk riviera og elva Vilnia, i alle fall på molekylnivå.

Vi har, som Tommy så fikst og ikkemedisinsk formulerer det, hatt elveblest helt siden Riga. Ettersom man må hugge seg gjennom ti meter is for å finne kvikksølvet i termometerene her, er det på tide å la den flere dager gamle drømmen gå i oppfyllelse.

Daniel: En ny islagt elv! Kom igjen, nå gjør vi det vi ikke fikk gjort i Riga. Jeg vil leke inuitt-Jesus!
Tommy: Hvordan vet vi at isen er trygg?

Daniel hopper lett på tå rett ved bredden.

Daniel: Se, da. Det er en drøss andre spor over, også.
Tommy: De små prikkene der? Det kalles dyrespor!
Daniel: Ja, men det er jo ni tusen minusgrader her, enda det burde være umulig! Isen er dømt til å være styggtjukk.

Q.E.D. Tommy er målbundet. Det bærer over elva.

Vi skulle gjerne fortalt historien om da Tommy falt gjennom isen, eller da Daniel ble påkjørt av en isbryter, men ingenting nevneverdig skjer under overfarten. Det nærmeste vi kommer er de damene som roper et eller annet til oss fra broen der oppe. De snakker skrullespråk, selvsagt, så det de eventuelt prøver å formidle går oss hus forbi.

Velkommen til Daniels kjøkken. Det er tid for mat, ja da, dere, her er det mat som står på menyen. I dag har turen kommet til en restaurant oppå en bro over Vilnia. Vi hopper glatt over middagsrettene, det er bare å peke på bildene i menyen, du slipper å lage maten selv, så la oss heller ta for oss drikkevarene. La servitrisen få høre at du er en mann med hår på brøstet; bare øl er godt nok for deg. Braut i en slik grad at du overøses med sjalu og bedårende blikk fra nabobordenes menn og kvinner.

Vent på ølet ditt, og bli forskrekket når det blir overtydelig for alle i hele restauranten hvor lite hår du egentlig har på brystkassen:

 

 

 

Drikk høflig opp det sure ølet. Forsøk å rette opp inntrykket når det nærmer seg desserten, ved å peke ut det som ut fra navnet må være den røffeste og svarteste kaffen i hele menyen. Vent. Forskrekk.

 

 

Tommy nipper til sin svarte kaffe og ser gjennom bunnen av sitt ramme ølglass.

Tommy: Hva er det du driver med, Daniel? Virkelig, hva er det du holder på med?
Daniel: Jeg er ikke helt sikker.
Tommy: Jeg blir bekymret for deg.
Daniel: Det forstår jeg. Jeg er, når sant skal sies, ikke helt sikker selv på hva mitt neste trekk vil bli.
Tommy: Kan det tenkes ... jeg tror jeg har en hypotese klar.
Daniel: Det har du nok. Jeg håper jeg kommer godt ut av den.
Tommy: Du vet homoseksuelle, de som vanligvis er de som drikker det klisset du har bestilt deg? Enkelte av dem gjør de sprøeste ting for å skjule sin homofili, i frykt av represalier fra omgangskretsen sin. De klasker damer på baken, klør seg i skrittet og ser på fotball, selv om de innerst inne ønsker å gjøre alt annet.
Daniel: Jeg venter i spenning på hva dette har med meg å gjøre. Jeg gjør ikke noen av de greiene der.
Tommy: Kan det tenkes at du er det motsatte tilfelle? Forstår jeg det riktig om du er en heterofil mann som gjennom dine bestillinger på restaurant etter beste evne søker å skjule det faktum at du er heterofil? Du gjør i så fall en uslåelig god jobb. Der har du en sikker ansettelse, Daniel, jeg ser en forfremmelse i din næreste fremtid.
Daniel: Fint. Det holder. Kan vi komme oss ut herfra? Herren betaler, formoder jeg?

Tommy blar opp, men hele måltidet koster mer enn vi begge har i kontanter. Takk Visa for Visa.

Når vi går ut av restauranten, og kaster et raskt blikk over rekkverket fra broen og ned på elva, står det med ett klart for oss hvor store idioter vi er. Vi skulle jo ikke kunne se elva. Isen er visst ikke så tykk som tidligere antatt.

I idiotiens tegn avrundes kvelden med at vi finner en kjempebratt bakke som vi bestemmer oss for at vi skal greie å klatre opp. Det ender med knall og fall i usamarbeidsvillig skare, og fordi han er mer opptatt av å filme enn å se seg for, skjærer Daniel seg på et eller annet og blør over hele telefonen sin. Joda.

Kanskje vi burde kontakte turistinformasjonen i Litauen. Det er jo masse mer å finne på her enn deres blanke spalter skisserer. Å gå over tynn is! Å klatre seg til blods i bratte bakker!

What to do in Vilnius

Evening – Night:

Gå til dag 7