| 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 |
Dag 7: 27. februar 2006
 |
Vilnius Planetariet |
Vi er ute og trasker i Litauens hovedstad Vilnius. I villniset er vi på utkikk etter et planetarium vi mener å ha sett eller lest om i går. Det er kjempefint vær ute, så siden vi ikke kan klage på været gjelder det å pelle seg innendørs et sted.
PLANETARIET: Nå skal vi danse blant planetene.
Nå er sjansen her igjen, og snart finner vi planetariet, omtrent der det lå i går. Vi trer spente inn i bygget, og føler atmosfæren bare av den beskjedne lyssettingen ved resepsjonen. Nå gjenstår bare minutter før vi sitter i det beksvarte verdensrommet og oppdager hvor små og ubetydelige vi er, med medfølgende depresjoner. Depresjonene blir dessverre av en utilfredsstillende art, for nok en gang forkludres våre planer av sure kjerringer som ikke anerkjenner germanske språk. Vi får ikke helt grep om planetariet er nedlagt eller om de bare ikke vil ha oss der, vi blir uansett vist ut av lokalet uten så mye som en komet på innerlomma.
Tommy har et helt spesielt beger. Hvor begeret til vanlige mennesker klarer seg med å renne over, skyter det en geysir opp av Tommys. Han er lei nå.
Tommy: Universet hater oss. Jeg vet det. La oss avlegge en ed om at vi aldri skal oppsøke planetarier igjen. Nå får det faen meg være nok.
Daniel: Det hadde sikkert ikke vært så kult her, da. I tråd med baltisk standard ser jeg for meg en brennende fotball og tre spotlight-pærer.
Tommy er utrøstelig, og når sant skal sies, overbeviser ikke Daniels spill for galleriet engang Daniel selv. Men så sitter da heller ikke Daniel på galleriet. Han står på scenen, kledd i løgn, og han gråter. En livslang drøm om å få sveve blant stjernene vitrer hen. Noe i oss døde i dag.
 |
Vilnius Nasjonalmuseet |
Får vi ikke en virkelighetsflukt ut i universet, kan vi like godt meske oss i litauisk kultur. Vi oppsøker derfor Nasjonalmuseet. Det er stengt mandag og tirsdag, står det, grunnet kulturfrie dager.
Kulturfrie dager.
Vel, har ikke Litauen kultur å plage oss med mens vi er her, skal de få slippe. Vi lusker tilbake til den samme McDonald's-gourmet-restauranten vi var på i går. Den eneste kulturopplevelsen vi får på veien, er at det står «Ståtiss» på skilt og busser. Litauisk kultur er banal, men den fungerer.
 |
McDonald's Pøbelpiktogrammene |
Vi teller Litauens pinlige og verdiløse svar på kroner og øre, og kjøper garantert kulturfrie hamburgere for alt vi har igjen. All «maten» og «brusen» gjør at Daniel må på do. Det er riktignok ikke så lett som det høres ut, om man har planer om å innrette seg etter samfunnets kutyme og gå på herretoalettet. For hvilket av dem er herretoalettet? På hver dør er det avbildet et slags menneske, om vi kan si at en kule med en trekant under illuderer et menneske. På den ene døren peker trekanten nedover, på den andre oppover. Er det noen automatikk i hva som er hva? Tommy mener så.
MÅ PÅ DO: Daniel overvåker de som oppsøker toalettet.
Daniel: Nei, hvorfor det? Forresten, ikke tenk på et svar, jeg har ikke tid til høre på det, jeg må på do nå, åh herregud. Den som peker oppover ser kanskje ut som en kjole, men den som peker nedover kan jo være en jentetruse.
Tommy: Der! Så du det? Det gikk en mann inn på den som peker nedover!
Daniel: Neeeiiii! Det gikk en dame inn dit i sted! Og det gikk en mann inn på den andre! Dette blir jo bare rot, å nei å nei! Først lager de ubrukelige piktogrammer, og så skal de ikke følge dem engang!
Tommy: Kanskje de gikk feil. Kanskje ikke de skjønner det heller. Eller kanskje de er rare.
Daniel: Hvordan vet du at ikke han som gikk inn nå var rar, da?
Tommy: Han så ikke så rar ut. Men det spørs jo hvem du sammenligner med.
Daniel: Åh, hvorfor er det ingen flere som skal på do nå, da?
Daniel begynner å rope «Gå på do!» til alle som går forbi bordet. Det hjelper ikke. Han begynner å sutre isteden. Han kan jo ikke spørre noen, sier han, det er 90 % pinlig, det er som å gå inn for å tape. Dessuten er det jo åpenbart at ikke alle som bor her vet det heller.
Daniel: Jeg har aldri vært opptatt av om folk går på do eller kommer ut av do før. Nå er det det jeg ønsker mest i hele verden.
Så kommer det en jente frem bak døren som har en trekant som peker oppover. Daniel bruker noen fattige sekunder på å bedømme om hun er oppegående nok til å gå inn på rett toalett, og løper inn på det andre toalettet lenge før han har avgjort noe som helst.
 |
På bussen til Riga Incomplete-knappen |
For fjerde dag på rad setter vi i gang med en fem timer lang busstur. De begynner å bli litt kjedelige, men denne starter med futt og fart når sjåføren stopper en av passasjerene som går på. Etter det vekslende tonefallet å dømme er dette det han sier:
Sjåføren: HVOR I HELVETE ER BILLETTEN DIN? HVORFOR VISTE DU DEN IKKE FREM? FÅ DEN NÅ ja se der, ja, tusen hjertelig takk, ha en fin tur, jeg elsker deg.
Så dabber det av, og vi må stå for underholdningen selv. Vi har snakket tungene tørre, og tyr til den eneste underholdningen vi har med oss. Det utkrystalliserer seg noen klare ulemper med å reise så lett som vi gjør. Den eneste form for underholdning vi har til bussøktene er nemlig Daniels walkman-mobil, og den eneste låten på den er Backstreet Boys' Incomplete. Det er en flott sang, for all del, med glimrende vokalprestasjoner, svevende melodi og et gripende budskap, men selv ikke Incomplete holder ut mil etter mil.
 |
Riga Tilbake i Riga |
Vi kommer frem til gode, gamle Riga klokken 22:00 i en makeløs tilstand av grov tissetrengthet og en hissig sult som er på kant med menneskerettighetene. Dette er fjerde gang vi ankommer Riga, men vi skal selvfølgelig ikke sove et sted vi har sovet før. Derfor trasker vi bortetter et mørkt og folketomt industristrøk hvor bare trikker tør ferdes. Vi finner et hotell med restaurant og innlosjerer oss på et rom hvor pingviner og isbjørner ville ha dødd av kulde. Tisselysten tilfredsstilles med stor bravur, men med urinen farer også livsgnisten, og innen vi makter å dra oss ned til restauranten, har den stengt. Vi evner ikke å kare oss helt inn til sentrum for å spise (og faen ta burgere uansett), så vi subber slukøret tilbake til rommet. Der venter resten av den mektige bussprovianten vår: en pose bittesmå, tørre boller og en flaske lunkent vann.
Til herremåltidet koser vi oss med det beste LNT (en slags tv-kanal) har å diske opp med i kveld: Slutten av Rambo III og en eller annen Jean-Claude Van Damme-film hvor han spiller ishockey (fremfor slåssekjempe, som han vanligvis spiller). Filmene er både dubbet og tekstet, på minst latvisk og russisk, dernest dubbet kanskje tilbake til engelsk igjen og videre. Det er som hviskeleken satt i et unisont system, en kakofoni av et mannskor. Og det suger.
Daniel: Det står ganske klart for meg nå; jeg har vansker med å ta språk fra utenfor den germanske språkstammen alvorlig. Det er bare tull. Jeg gleder meg til ordentlige Norge, jeg, Tommy. Der har de mer mat også.
Tommy roter i sekken, og der finner han mat Daniel har oversett.
Tommy: Daniel! Du har jo ikke spist opp Mamba-en din! Og du klager over at du er sulten, herregud.
Daniel: Og at jeg fryser. Du glemte fryser.
Vi gidder ikke sette på vekkerklokke. Vi kommer til å våkne lenge før normert tid uansett, når tarmsystemet oppdager at det prøver å fordøye seg selv. I hutrende desperasjon skrur vi begge radiatorne på fullt og sovner. Våre klynk drukner i natten, bak bulderet fra en trikk eller sytti.
260207
020307