 Vanskelig regnestykke!
|
»Av skade blir man klok.
Tekst: AndreasFoto og video: Daniel
Publisert: 28. mai 2003
Det var en ganske vanlig onsdag. Jeg begynte skoledagen med en par timer gym, etterfulgt av en religionsprøve jeg for en gangs skyld hadde forberedt meg veldig godt på. Det høres jo flott ut, men det var en ulempe med dette. Jeg hadde nemlig også en matteprøve seinere på dagen, og i min hårde religions-forberedelses-transe hadde jeg glemt den fullstendig.
Jeg har alltid vært svak for enkle løsninger. Å sette seg ned og lese i hvert friminutt etter religionsprøven virket ikke fristende. Hvordan skulle jeg lære meg matematikk med minimale anstrengelser - på kortest mulig tid? Spørsmålet interesserte meg, og jeg brukte isteden friminuttene (og timene) til å gruble over dette.
I friminuttet før mattetimen begynte jeg å bli desperat. Hjernen min fungerer best under press, og plutselig kom jeg til å tenke på et gammelt ordtak: «Av skade blir man klok».
Ordtaket virket nesten for godt til å være sant, men matteprøven var nært forestående, så jeg bestemte for at det var verdt å prøve. Daniel bestemte seg for at det var verdt å ta bilde av.
Etter å ha ventet i evigheter på at Daniel måtte gå trapper opp og trapper ned for å hente kameraet sitt (han skylder fortsatt på sykdommen sin, den lasaronen), kunne vi endelig sette i gang. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle bli skadd til gangs og dermed klok som ... noe veldig klokt noe. Helst en matematiker. Spørsmålet var bare hvordan jeg skulle bli skadd. Daniel foreslo først at han kunne blodbanke likskiten utav meg. Jeg vet godt at han ikke er og aldri har vært, og ikke minst aldri kommer til å bli sterk nok til det, så jeg sa at jeg ikke hadde lyst fordi jeg ikke tør å bli banket av ham (selv om han ikke er truende, tar det på å høre masinga om jeg hadde sagt sannheten). Daniel foreslo deretter at jeg kunne ramle ned ei trapp, siden han var lidelig forbannet på trapper for øyeblikket (ja da, ja da, du er så sliten i føttene dine nå, hold nå kjeft, Daniel). Hvordan det skulle lindre hans trappehat er et annet spørsmål. Han nevnte noe om at min påståtte fedme ville skade trappa permanent, men vi vet jo alle hvor den egentlige fedmen ligger. Det er vel ikke sykdom som gjør trappegåing til en slitsom affære der i gården ...
Tilbake til saken: Jeg har få dårlige erfaringer med trapper, i hvert fall som jeg kan huske, så jeg tente umiddelbart på ideen, og vi «sprang» over skolegården til en passende trapp. Da vi var fremme og så nedover trappa (jamfør bildet til høyre) sluknet flammen min ganske raskt. Trappa virket mye brattere når man gikk til den for å skade seg, i stedet for å bare gå i den, som normale mennesker gjør.
Etter høflig oppmuntring (les: trusler) fra mannen med kameraet gikk jeg et stykke ned i trappen og forberedte meg mentalt på å rulle ned resten av trappa. Heldigvis tenkte jeg meg om før jeg gjorde noe så dumt.
Skal jeg først skade meg selv, vil jeg finne ut om det virker. Trass i protester fra tilskuerne gikk jeg tilbake opp trappa til nærmeste klasserom og satte meg ned ved en pult med et passelig vanskelig mattestykke. Jeg må nok dessverre tilstå at det ikke gikk særlig bra. Jeg fikk det faktisk ikke til i det hele tatt. Det ble enda klarere for meg at jeg ikke lenger hadde noe valg hvis jeg skulle klare denne prøven. Til trappa, folkens!
Kort tid etter stod jeg igjen i denne helsikes steintrappa. Det var nå eller aldri, snart ringte klokka, og da måtte jeg springe. Jeg lempet meg frem i trappa og begynte min farefulle ferd nedover. Daniel lo og tok bilder, men jeg hadde det langt ifra like morsomt. Det var over i løpet av sekunder, men det føltes mye lengre. Det gjorde nemlig jævlig vondt. Attpåtil klarte jeg til alt overmål å lande med skarpleggen på kanten av et trappetrinn.
Det var om ikke annet en god følelse å være nede og ferdig med det. Etter et par sekunder med anstrengt banning, og mer knipsing og latter fra Daniels side, satte jeg meg forsiktig opp og undersøkte mine skader. Jeg hadde vondt, men var usikker på om jeg var skikkelig skadd. Etter å ha slikket mine sår i et halvt minutt, bestemte jeg meg for å prøve en gang til.
Mitt andre fall gjorde minst like vondt som det første, særlig ettersom jeg klarte å gjenta suksessen med å treffe et trappetrinn med skarpleggen - på akkurat samme plass. I tillegg fikk hodet mitt æren av å stifte et nærmere bekjentskap med veggen. Jeg hadde stått helt øverst i trappa denne gangen, og når jeg endelig lå stille nederst i den følte jeg meg rimelig sikker på at jeg ikke bare var forslått lenger. Matteprøven hang ikke lenger over hodet mitt på samme måte, den virket uviktig i forhold til smertene i leggen og hodet mitt. Faktisk brydde jeg meg ikke særlig om den overhodet, og jeg ville ikke ha rullet ned en gang til om jeg hadde blitt garantert 6 i standpunktkarakter av mattelæreren.
Etter å ha ligget der litt kjempet jeg meg opp på beina og gikk opp den nå forhatte trappa ett lite skritt av gangen. Det var sannhetens time - hadde mine anstrengelser hjulpet? Ville matteprøven gå som varm fot i glatt smør? Vi gikk igjen inn på klasserommet hvor jeg satte meg ned foran det samme matematikkstykket jeg hadde strevd med for få minutter siden.
Stillheten senket seg over rommet. Spente øyne kikket på. Ti sekunder etterpå ble stillheten brutalt brutt av mine uhøflige forestillinger om lignings-forfatterens slektstre. Matematikkstykket virket om mulig bare vanskeligere og mer frustrerende enn i sted. Det som hadde forekommet meg som en god ide, hadde vist seg å være en ondsinnet løgn. Jeg var ikke det døyt klokere.
Daniel kommenterte at jeg nå ihvertfall visste hvordan det var å rulle ned en trapp, men jeg følte ikke, og føler fremdeles ikke at denne erfaringen er verdt konsekvensene. Især ikke siden jeg fikk veldig vondt i hodet, og led kraftig av det under selve matematikkprøven (smertzor som bare faen, vanskelig å tenke klart da). Jeg har i skrivende stund fremdeles vondt i hodet, og gir uttrykket terningkast 1 på en terning med ti tusen sider.
Konklusjon
Du blir ikke særlig klok av skade. I alle fall ikke på felter hvor det trengs (les: matematikk). Det eneste jeg føler jeg er blitt klokere på, er min innstilling til å falle ned trapper med vilje. Nå er jeg smart nok til å aldri gjøre det mer. Ut over det er jeg dessverre ikke blitt særlig smartere, og jeg vil ikke anbefale noen der ute til å hive seg ned ei trapp for en lettvint god karakter på skolen. Det kan nemlig slå begge veier, bortsett fra den veien du vil det skal gå. Altså går det bare den veien høna sparker. Ned trappa, og ned på karakterstigen.Helvete. Hodet mitt.
For de som ikke er overbeviste om at jeg faktisk rullet ned trappa, har vi lagt ut en videosnutt som burde bevise det. Kos dere. Jeg skal aldri se den.