Forleden natt var Henrik og jeg ute og nøt junisommeren. Faktisk var vi utendørs i flere timer, og det uten noe spesifisert mål for gåturen. En slik paranormal hendelse kommer sjelden alene, så vi forventet nesten UFO-observasjoner der vi tankeløst trasket rundt i trondheimsforstadens gater. Og ganske riktig, kort etter at Henrik hadde fortalt hvorfor flaggermus er lettere å treffe med steiner enn andre flyvende vesener, kom vi over det: En liten haug med god jord.
Du spør deg kanskje hva som er så paranormalt med en liten haug god jord. Det du ikke skjønner, skjønner du, er at du stiller feil spørsmål. Det viktige her, er: Hvordan kunne vi vite at det var god jord? Vel, personlig kunne jeg vel knapt ha sett forskjell på god jord og fordervet, smuldret brunost, selv om jeg ved slikt et valg ville valgt jorda, da slikt har en tendens til å åpenbare seg oftere enn utdaterte meieriprodukter, især i settinger som vår egen. Heldigvis hadde jeg Henrik med meg, som bare minutter etter flaggermusanekdoten, kunne sjokkere meg atter en gang med sine naturkunnskaper. Man kjenner igjen god jord ved at det er mark i den, kunne Henrik fortelle, fordi marken spiser og filtrerer jorden og slik gjør den bedre.
![]() |
Fallet var rått og brutalt, og en kompetent fotograferende Henrik klarte på første forsøk å feste fallet til film. Eventuelt til minnekort. Jeg lå der en stund og prøvde å få fatt på følelsen av å ha falt i god jord. Om fallet var hardt, er relativt etter hva du sammenligner med, jeg har jo ramlet i mye rart opp gjennom årene. Det kan imidlertid umiddelbart avkreftes at det var særlig mykt, og jo lengre jeg lå, jo kaldere begynte det å bli, etter som kulden i jorda presset seg mot brystkassa (mulig det var mark som snek seg inn jakka, men nærmere undersøkelser hos legen senere later til å ha avkreftet dette, da det ble diagnosert som nok et tilfelle av hypokonderi).