»Å falle i god jord.

Tekst: Daniel
Foto: Henrik
Publisert: 7. juni 2004

Forleden natt var Henrik og jeg ute og nøt junisommeren. Faktisk var vi utendørs i flere timer, og det uten noe spesifisert mål for gåturen. En slik paranormal hendelse kommer sjelden alene, så vi forventet nesten UFO-observasjoner der vi tankeløst trasket rundt i trondheimsforstadens gater. Og ganske riktig, kort etter at Henrik hadde fortalt hvorfor flaggermus er lettere å treffe med steiner enn andre flyvende vesener, kom vi over det: En liten haug med god jord.

Du spør deg kanskje hva som er så paranormalt med en liten haug god jord. Det du ikke skjønner, skjønner du, er at du stiller feil spørsmål. Det viktige her, er: Hvordan kunne vi vite at det var god jord? Vel, personlig kunne jeg vel knapt ha sett forskjell på god jord og fordervet, smuldret brunost, selv om jeg ved slikt et valg ville valgt jorda, da slikt har en tendens til å åpenbare seg oftere enn utdaterte meieriprodukter, især i settinger som vår egen. Heldigvis hadde jeg Henrik med meg, som bare minutter etter flaggermusanekdoten, kunne sjokkere meg atter en gang med sine naturkunnskaper. Man kjenner igjen god jord ved at det er mark i den, kunne Henrik fortelle, fordi marken spiser og filtrerer jorden og slik gjør den bedre.

Det burde være unødvendig å fortelle (især siden det er løgn) at vår jordhaug hadde flere forekomster av disse herlige små vesener man som liten blir fortalt overlever hvis man river dem i to. Begge to lever videre, faktisk. Jeg husker jeg ble meget skuffet da jeg første gang slet en mark i stykker, bare for å se masse brun gugge renne ut og så sitte med to døde deler i hendene. Nu vel, etter at Henrik hadde trøstet meg gjennom det harde barndomsminnet, fikk jeg det for meg at når jeg likevel hadde denne gylne muligheten, kunne jeg finne ut hvordan det faktisk er å falle i god jord.

Fallet var rått og brutalt, og en kompetent fotograferende Henrik klarte på første forsøk å feste fallet til film. Eventuelt til minnekort. Jeg lå der en stund og prøvde å få fatt på følelsen av å ha falt i god jord. Om fallet var hardt, er relativt etter hva du sammenligner med, jeg har jo ramlet i mye rart opp gjennom årene. Det kan imidlertid umiddelbart avkreftes at det var særlig mykt, og jo lengre jeg lå, jo kaldere begynte det å bli, etter som kulden i jorda presset seg mot brystkassa (mulig det var mark som snek seg inn jakka, men nærmere undersøkelser hos legen senere later til å ha avkreftet dette, da det ble diagnosert som nok et tilfelle av hypokonderi).

Konklusjon

Det er ikke noe særlig glamorøst over det å falle i god jord. Jeg kan se for meg at det er mest nyttig for russefeirende som mot slutten av russetida innser at de har vært en altfor slapp russ og trenger å få klærne sine griset til, og det kjapt.

070604

Annonse