Spalter

Tips og triks
Irrasjonell oppførsel
Brev til firmaer
Miljøhjørnet
Anmeldelser
Fascinasjon
Øvrige tekster

Gamle bragder

Under lupen
Hybelens herre
Tegneserien
Spør Kryptor
Roteloftet

Bak siden

Om tragisk.com
Utdatert?
Kontakt oss

I sosiale medier

tragisk.com for 5 år siden: Phooningens arvtagere

Den tragiske historien om snømannen Skurk som ble ledet på ville veier av traumatiske opplevelser fra barndommen

CERNIT-FIGURER: Sånn går det når jeg må utfolde seg praktisk.

Forord

For en hel del år siden gikk jeg på ungdomsskolen (å, dæven, det er lenge siden, altså, så mye eldre jeg har blitt, og voksen og reflektert, fy flate), og da hadde jeg et obligatorisk fag kalt «Kunst og håndverk». Ikke akkurat min sterke side; utøve noe praktisk og forme noe med min hender uten bruk av tastatur under hendene. Så skulle vi plutselig ha en tolv uker lang fordypningsperiode, sånn ordentlig seriøst opplegg både med fremdriftsplan (Uke 1: Begynne. Uke 2: Fortsette. Uke 3: Fortsette ... et cetera) og logg (Uke 1: Begynte. Uke 2: Fortsatte ...).

Vi kunne velge hva vi ville gjøre mer eller mindre selv, så jeg brølte ut «Animasjonsfilm!» til alles store skrekk (og min anmerkning). Det skulle derimot vise seg at skolen ikke hadde bra nok utstyr, og slettes ikke penger, til å støtte prosjektet som ville fått «Plipp, Plopp og Plomma» til å virke som ... noe ganske dårlig. Det ble til slutt så læreren halvveis tvang på meg å jobbe med cernit (en sånn plastelinalignende masse (bare dyrere), som så blir slengt inn i ovnen og blir hard), og etter å ha laget tidenes styggeste kjøleskapsmagneter følte jeg for å utvide min horisont innen dette fagfeltet. Jeg rullet tre kuler, satte dem oppå hverandre, laget et ansikt på den øverste, monterte på «armer» som holdt i en motorsag, og viola: Jeg hadde lagd en snømann i cernit! ... med motorsag. Etter hvert svøpte dette ut i en historie, som du finner rett nedenfor. Ta i betraktning at jeg lagde historien og figurene på ungdomsskolen. Hadde jeg lagd dette nå, ville historien sannsynligvis vært mye bedre, og figurene mye dårligere.

Historien

MOBBING: Snøungen Kalle mobber Skurk.

Skurk var som alle andre snøbarn, ilter og viril, gjorde som han selv vil. Et av disse selvstendige stegene som kanskje er verdt å nevne, er at han valgte å trosse kjønnsrollene og gikk til innkjøp av en dameveske som barn. Kalle (som hadde vanlig sekk slik alle de tøffe snøbarna hadde) fikk raskt ferten av dette, og mobbet stadig Skurk for hans valg av sekk. «Femisnø!» ropte Kalle kanskje, og hvem vet, kanskje fikk Skurk også skjellsord som «Snøbøg!» slengt etter seg?

At Kalle ikke hadde onde hensikter med mobbingen sin (hvilket han hadde) er kanskje lett å si for oss voksne, men så reflekterte som vi er skjønner vi også at den stakkars, uskyldige (i den grad en snøgutt som kjøper en dameveske er uskyldig) Skurk la mobbingen tungt for brystet og lot den transformere ham til en innesluttet og tilbakeholden snøunge.

HEVN: Skurk dukker opp igjen etter mange år. På den tiden har han gjort mye, blant annet skaffet seg en motorsag.

Som seg hør og bør, ble Skurk etter hvert tullerusk i hodet av all mobbingen. Standhaftig valgte han å fortsette dameveskebæringen, med alle problemene det måtte medføre. Etter som tiden gikk, ble både Skurk og Kalle voksne. Mens Kalle voks til å bli en kynisk jævel som albuet seg frem i verden, fikk oppkalt en sang etter seg og ble kalt Snømannen Kalle på folkemunne, endte Skurk opp med å bli en skurk. Noen mente å ha gode grunner til å tro at å bli en skurk var hans fastsatte skjebne helt fra starten av, uten at de kunne argumentere for dette. Uansett, da Skurk en dag tok mot til seg og oppsøkte Kalle, bare måtte det by på problemer.

Bare for å besegle situasjonens mørke utfall, hadde Skurk med seg sin spesialdesignede motorsag, spesielt utformet for å skjære hodet av snømenn. Kalle fikk på sin side sitt livs sjokk idet han fikk se sin gamle bekjente (som han nå selvfølgelig hadde glemt alt om, muligens hadde han et fjernt minne om nok et offer han hadde lagt under sine føtter, ... eventuelt nederste snøklumpkule...ting) stå foran ham med en høyst funksjonell motorsag. Likevel var det lite Kalle kunne gjøre, og han hadde lite han skulle ha sagt, for når Skurk hadde satt seg et mål, kjørte han vanligvis løpet fullt ut (vi husker jo alle den patetiske besettelsen han hadde med damevesker). Et slikt mål kunne selvfølgelig også innebære å skjære hodet av andre snømenn.

ÅSTEDET: Både venner av Kalle og en reporter dukker opp, men ingen ser Skurk.

Det gikk ikke bedre enn at snøliket Kalle ble oppdaget.

Kalle hadde ikke bare mye penger, men også et par venner med hår. Ryktene som hadde versert lenge om at disse bare hang med Kalle på grunn av hans store formue fikk blåst nytt liv i seg da de i etterkant kranglet lenge for å få sine andeler av dødsboet. Uansett, det til side, det var i det minste disse to som fikk den store æren av å oppdage et mishandlet lik ligge lettere henslengt på gata. Med hodet fjernet med god margin fra kroppen, og blod piplende ut fra kroppen var det liten tvil om at Kalle var død. Obdusøren skulle senere bekrefte dette.

Pressen var også raskt på pletten, og tok bilder av både det ene og det andre, gjerne lufta. Her skulle ikke det minste spor overses, og det kan jo ikke benektes at det kanskje bare er tilfeldig at en mann med skummel maske står gjemt bak treet bak der og titter på hele situasjonen og gliser.

BEGRAVELSE: Under bisettelsen dukker Skurk opp, og han har noe i hånden.

Det var tid for begravelsen til Kalle. Klump, Kalles beste venn og for øvrig den som fant Kalles hode, var av de få fremmøtte på begravelsen. Dette bygget opp under ryktet om at de to med håret egentlig ikke brydde seg om Kalle (men det er en helt annen historie, så ikke legg for mye vekt på den siden av saken).

Foruten en veldig mistenkelig maskekledd slask med et hjerte i hånden (og for de som lurte; ja, hjertet manglet på Kalles kropp) og med et lurt smil om munnen, hadde kun en sippesnømann og presten selv møtt opp. Kalles to øvrige kamerater (det omryktede paret med frisyrene) sa senere at de hadde det for travelt med å renske snøen sin for urenheter, og ettersom Kalle jo var død, ville han vel ikke merke forskjell på om de kastet bort tid på begravelsen hans eller ikke.

Klump satte slike ting til side når det gjaldt begravelsen til en ekte venn. Egentlig var han vel velsignet med en ganske så ren snø, men heng deg nå ikke opp i detaljer, gutten min.

Hovedpoenget er at Klump var til stede i begravelsen, og skarp som han var, begynte han etter hvert å fatte mistanke for denne maskekledde mannen med det blødende organet i hånda. En av de tingene som satte ham mest på sporet var da maskemannen (som for øvrig er Skurk, men jeg regner med du skjønner såpass) midt under bisettelsen brølte ut «Endelig er du død, Kallejævel! Jeg drepte deg, hahaha! Den så du ikke komme, nei!», samt da han umiddelbart etter også drepte presten og sytepaven og brente dem begge sammen med Kalles kiste og kirka. Etter å ha observert dette totalt meningsløse hendelsesforløpet følte Klump etter hvert at han måtte foreta seg noe. Så dro han hjem og strikket en lue til sin kjære kone, som skulle vise seg å være en fatal gave, ettersom den overopphetet hodet og skalperte henne for alltid. Mens Klump leverte snø-grønnsaken sin på et pleiehjem (og fjernet ringen fra greina hennes), bestemte han seg for å foreta seg noe i sammenheng med drapet på Kalle. Som sagt, så gjort.

SNØSNUTEN: Klump avlegger politiet et besøk.

Etter å ha gått inn i vilkårlige hus og fortalt sannheten til familie på familie som ga kraftig snøfaen, hadde Klump flaks den dagen han tilfeldig gikk inn på det lokale politikammeret. Der fikk han forklart saken om at Skurk sannsynligvis hadde drept Kalle. Politimannen var personlig mer opptatt av et sår han hadde på magen, som han nettopp hadde oppdaget at han hadde. På grunn av voldsomme smerter i mageregionen hadde han støttet seg så kraftig på bordet sitt, at to av bordbeina hadde gitt etter for kraften av snølasset.

(Politimannens funksjonshemminger og det som grunn til det ødelagte bordet, er åpenbart nonsens. Bordet ble skjevt da det ble brent i ovn, og politimannen har fått en rød stripe på seg etter å ha ligget i en eske sammen med en drøss andre figurer hvor tydeligvis noe rødt har blitt skrapt av en annen figur, kanskje til og med Skurks dameveske! Aner vi en konspirasjon? Grunnen til at politimannen er så skakk er at han ble presset i skolesekken på vei hjem mens han ennå var ustekt og myk. Han klarer således ikke å stå på egen hånd, amatøren.)

Ettersom politimannen strengt tatt ikke hørte etter, hørte han heller ikke den biten om at man egentlig ikke hadde noen faste bevis for at Skurk var skurken. Men selv om det også i Snøland er slik at man er uskyldig til det motsatte er bevist, syntes politimannen at det var kjempefestlig å straffe snømenn, så han bestemte at jo, Skurk var vitterlig skyldig i hva-det-nå-var, så her måtte han ta affære raskt. Klump syntes dette hørtes lurt ut, og tok litt på seg selv før han fant det for godt å dra hjem.

DØDSSTRAFF: Skurk skal smeltes.

Politimannen fant raskt Skurk, ettersom han alltid hang rundt bladhyllene i butikken og smugleste snøporno. Skurk ble dømt til den strengeste straffen som finnes; nemlig en runde i politimannens selvdesignede Smelt-O-Matic. Det trengs vel ingen skarp hjerne til å gjette hva den innretningen gjør, men for å være på den sikre siden:

Smelt-O-Matic-maskinen har den funksjonen at den, når koblet uforsvarlig til hodet på en snømann, smelter en hel snømann på omtrent sånn rundt regnet temmelig kort tid. Denne maskinen var politimannens største og for så vidt eneste grunn til å fortsette i yrket sitt. Den makten han følte hver gang han sendte noen til de evige smeltmarker var ifølge ham selv umulig å beskrive. Vi kan bare forestille oss at han mente dette på en positiv og maktsyk måte, og at det ikke er noe seksuelt inne i bildet fra snøsnutens side.

Ingen la merke til at snøsnuten manglet en arm, faktisk den han bruker til å slå på maskinen sin. (Dette skyldes, som de fleste logiske bristene i denne historien, at flere figurer har levd et hardt liv sammenklemt i en boks de siste årene).

Skurk skrek til siste stund om sin uskyld. Selvfølgelig hadde han jo drept Kalle, men hva skal man si, da?

DØD: Skurk er død, og snøsnuten ler.

Det tok ikke politimannen lange tiden å gjøre om stakkars Skurk til en liten halvsmeltet dunge med blaut snø. Han kunne brukt kortere tid, men koste seg med å slå av maskinen bare for å kunne høre Skurks ynking for så å slå maskinen på igjen (og så klart gjenta dette mangfoldige ganger).

Til slutt var bare masken igjen, til og med den dingsbomsen som kunne ta imot signaler fra Smelt-O-Matic-en trådløst om at nå var det tid for litt skikkelig smelting, var borte (mystisk det der, du). Det eneste som var igjen, foruten snøklatten og masken, var det melankolske smilet til politimannen. Litt vemod følte han kanskje, men sjansen er nok større for at han egentlig hadde det ganske greit med seg selv. Skurk var uansett ryddet av veien, og her ender også historien.

En lykkelig slutt? Det blir opp til deg å bedømme, min venn. En stor samfunnstrussel var blitt redusert til en patetisk dunge med våt snø, men hvem var den egentlige trusselen her? Var ikke det Kalle, mon tro? Mobberen Kalle? Jo, det var nok det. Men vent nå litt. Han ble jo også drept! Hm. Vel, to fluer i en smekk. To trusler mot samfunnet, borte vekk på én gang. Da ble det nesten en lykkelig slutt likevel, da.

Etterord

Jepp, det var det. Vakker og gripende historie, var det ikke? Ah, så skjønt sinnet til en ungdomsskoleelev kan være.

Dette prosjektet er til dags dato (og slik blir det nok evig) det eneste jeg har fått toppkarakter på i et praktisk fag. Ja, du hørte rett, jeg fikk faktisk 6 på dette tullet. Ikke dårlig. Det var for øvrig ikke det morsomste ved det hele. En «kamerat» av meg hadde også cernit i sin fordypningsperiode, og lagde et patetisk «Happyland» med oransje elefanter og blå aper som lekte og hadde det hyggelig blant alle palmene og den andre cernitsøpla. Det hele var sukkersøtt på grensen til det ekstreme, men han skal ha for at han la ned veldig mye arbeid i det. Så var det karakteren, da. Var det ikke 4 du fikk? Jo! HAHAHAHAH! In your face, Espen! Jeg fikk bedre enn deg, og alt jeg gjorde var å rulle en hel haug med hvite rundinger og sette dem sammen! Ha!

Den utrolige sekseren jeg fikk på dette prosjektet står for øvrig i sterk kontrast med min toer i sløyd (men det var faen ikke min skyld! Hva om jeg liker å pusse på den samme treklossen i fire måneder, da? Hæ?), og nå er altså min eneste praktiske bragd foreviget her på siden. Slå den! Bæm!