Sult på reisefot

Tekst og foto: Daniel
Først publisert: 6. juli 2007

Bussen stopper. Gudene vet hvor lenge den har tenkt å holde det gående. Den har ikke hatt det med å stoppe så lenge på de andre stedene den har stoppet. Stopp — en gammel dame på — klirr i mynt eller blafr i seddel — kjør. Jeg kan ikke satse på at den blir stående særlig mye lenger her. Dessverre. Det rumler i magen som om et steinras har tatt sats og er i fullt firsprang på vei ned tarmsystemet. Hvis det går an å være overstadig sulten, var jeg det da jeg våknet på den forrige bussen i firetiden. Det jeg er nå, finnes det ingen gode ord for, og om menneskerettighetene har noe for seg, burde vi ikke trenge et heller.

VADHEIM: Verdens navle. Ingen liker navler.

Da vi måtte bytte buss og vente i to gryende morgentimer i Vadheim, var jeg altså også sulten. Alt jeg hadde av mat var den søte lille flatbrødpakken jeg hadde sneket med meg fra veikroa på Dovre i går kveld. Pakken var så liten at det ikke engang var oppgitt hvor mange gram flatbrød den inneholdt — antagelig fordi det ikke var mange. Like greit, antagelig. Tallet hadde bare gjort meg ytterligere bedrøvet.

Flatbrødpakken er for lengst borte, og det går på overtid for lunsj. Det nærmeste jeg kommer, er en halvfull Imsdal-flaske. Den er smaksatt med lime og fiber, og fiber skal jo gi en metthetsfølelse, men etter hvert som kroppsfunksjonene mine har begynt å falle ut en etter en slår det meg at fiberinnholdet i vannet umulig kan ha vært særlig høyt. Jeg må prøve å få tankene over på noe annet.

Det går ikke. Jeg blir sittende og fantasere om drømmelunsjen. Det hadde gjort seg med hva som helst, egentlig, gjerne i større kvanta enn frokosten min. Likevel, selv en ny flatbrødpakke hadde ikke vært å forakte. Men hvem i all verden er det som går rundt og forakter flatbrød? Har man det i seg å forakte den slags, har man sannelig ikke mange bekymringer her i verden. Like mange bekymringer som flatbrødpakken hadde gram.

Og her står altså bussen. Ut fra en slags konsertplakat kan jeg gjette at vi er i Balestrand. Det holdes konserter overalt. Mens jeg satt i Vadheim og ventet på bussen, koste jeg meg med Wikipedia på mobiltelefonen for å lære mer om kommunens fasiliteter. Kanskje er det et yrende folkeliv her når ikke alt er stengt? Wikipedia trakk frem en viss pub i Høyanger, som visstnok kunne skilte med nasjonale så vel som internasjonale artister, ikke bare i blues- og rock-sjangeren, men angivelig også innen nu-metal. Jeg hadde ikke gjettet at nu-metal-sjangeren sto sterkt i en kommune som Høyanger, hvis gjennomsnittsalder øker med ett år per år, utflytting ikke tatt i betraktning. Jeg undres om Linkin Park har vært der, på pubben i Høyanger, og spilt for fullt hus. Åtte personer. Åtte pensjonister eller i beste fall uføretrygdede, som nipper til en lunken øl og tramper takten og nikker fornøyd til sidemannen som liksom for å si «jo da, han er ganske god, han derre Park». Hvem vet, kanskje det må nu-metal til for å få dem til å glemme at de bor i en kommune som dør med dem.

Det er ikke nu-metal som skal til Balestrand. De er vel bedre stilt her. Kårene er ikke fullt så harde. Ikke myke, bevares, men bedagelig faste i fisken. Etter plakaten å dømme er det et familieband av typen The Kelly Family, bare at disse nok er lokale helter. The Bakkvassmo Family, kanskje. Teksten er liten og jeg er en nærsynt gammel mann som har sovet med kontaktlinsene på. Det er imidlertid ikke plakaten jeg sitter her og grubler på. Jeg stirrer på Spar-butikken bak den. Spar er verdens største butikkjede, står det å lese. Ja vel, tenker jeg, det kan faktisk godt hende dere har belegg for det, men jeg vet ikke helt om det gjør denne ene butikken mer lukrativ eller ikke. Hadde jeg stått der inne og betraktet et gudsjammerlig vareutvalg med utløpsdatoer jeg kanskje eller kanskje ikke har friskt i minne, hadde det ikke hjulpet meg særlig at det finnes andre butikker med samme logo andre steder i verden, samme hvor mange det hadde vært, og samme hvor ferske og tiltalende varer de måtte ha.

BETALING MED KORT: Nymotens betalingsmetoder som bankkort er ikke lett å beherske når man er ny i faget.

Jeg slipper uansett den opplevelsen. Jeg kan ikke gå inn. Jeg vet jo ikke hvor lenge bussen blir stående, skjønt den har stått her ganske lenge nå. Likevel vil jeg aldri vite hvor mye lenger den blir værende. Selv om brødrene og bestemor Bakkvassmo speller opp til dans i kveld, har jeg ikke store ønsket om å stå for meg selv i Balestrand og se bakenden på bussen gli mot horisonten. Jeg blir sittende. Jeg blir sittende og se den ene amerikanske turisten etter den andre sprenge seg inn på bussen (det er sjarmerende trangt mellom seterekkene, og flere av dem må faktisk sprenge seg frem), mens den stakkars bussjåføren er i villrede. Kanskje de skal betale med rare kredittkort. Hun er på opplæring, må vite. Med panikk i blikket speider hun etter den rutinerte herremannen som også måtte trå til da jeg kom på bussen i Vadheim og skulle betale med kort. Han er for øyeblikket ikke på bussen, ser det ut til. Han er visst inne på Spar-butikken, sier hun på en engelsk som vitner om en isolert oppvekst i ei bygd innerst i en fjord. Vel, om ekspertsjåføren også er på butikken, burde det vel la seg gjøre for meg å springe inn og kjøpe det de har av— nei, der kommer han, og der kjører vi. Adjø, Balestrand. Adjø, siste mulighet for noe å spise før om enda et par timer.

Jeg søker lykken i Sogndal. Måtte Sogndal bugne. Jeg har mitt å ta igjen.

280607
060707