Humoristiske artikler siden 2000
Spalter
Tips og triks
Irrasjonell oppførsel
Brev til firmaer
Miljøhjørnet
Anmeldelser
Fascinasjon
Øvrige tekster
Gamle bragder
Under lupen
Hybelens herre
Tegneserien
Spør Kryptor
Roteloftet
Bak siden
Om tragisk.com
Utdatert?
Kontakt oss
I sosiale medier
facebook-logo.png
twitter.png
youtube.png
tragisk.com for 5 år siden: Phooningens arvtagere

Mitt liv som mononukleær

Tekst: Daniel
Publisert: 24. april 2003

Det hele startet kort tid før påske. Det var en fin tid med slapp periode på skolen (selv om man egentlig burde arbeide ræva av seg siden vi jo er i innspurten før eksamener i vår aller siste og avgjørende termin i videregående-helvetet), og solen skinte og lagde sjeldent varme dager i starten av april. Vel, når jeg tenker meg om, var vel været like bedritent da som det alltid er, men ved å skape et falskt pent bilde av tilværelsen får jeg økt kontrasten til det som skulle følge.

Plutselig begynte jeg nemlig å få litt vondt i hodet. Dette gikk meg nesten hus forbi, fordi jeg etter over en måned med en del døgning og generelt altfor lite søvn (jeg har vage minner fra ei uke hvor jeg sov i snitt tre og en halv time hver natt) støtt og stadig følte litt tynget stemning bak hjernebarken. Problemet kom et par dager etter, den fredagen vi latet som om vi ønsket hverandre god påske og dro hvert til vårt, glad for å slippe å se hverandre på over halvannen uke.

Jeg er flink til slik timing, serru. Vinterferien i månedsskiftet februar/mars led jeg av psykiske lidelser du ikke har noe med, og foregående juleferie fikk jeg fylt med omgangssyke. Jeg tror seriøst noe må gjøres med feriene mine, for tror du ikke jaggu påska mi ble ødelagt også. Jeg har ikke hatt ordentlig ferie siden høstferien i fjor, og siden det da var tragisk.com-fest med alkohol og det hele, uteble det heller ikke der dårlige dager. Uansett, la oss leve litt i nuet; tilbake til påska.

Som sagt, den skjebnesvangre fredagen kom et ... skjebnesvangert problem. Feber. Hodepine er kjipt nok. Hodepine og feber er kjipzor de luxe. Jeg prøvde meg på jobb på den påfølgende lørdagen, men etter et kvarter ble jeg sendt hjem. Jeg stod jo bare og svettet og holdt på å besvime uansett.

Samme kveld dro jeg på fest og drakk.

Dagene gikk. Jeg satt (les: lå) i en stol (les: seng) og ventet på at hodepinen og feberen (som av og til lot seg avleses opp mot 39,3 °C) skulle gi seg. Imens fikk jeg av og til høre fra mine trofaste venner hvor utrolig kult de hadde det i påska med fridager og fint vær og det var liksom ikke måte på. Jeg hater dem.

Da det ble onsdag og jeg hadde hodepine på åttende dagen og fremdeles vedvarende feberfaen, ble jeg hivd til legevakten av foreldre sannsynligvis leie av å ha en sytende unge i huset som ikke engang hadde en diagnose å vise til. Å være hos legen gikk stort sett ut på å kle av seg og bli klådd på av en mann. Hvis han var lege, lurer jeg på hvorfor han satt der i vanlig jeans og så såpass shabby ut. Han var flink til å klå, dog. Han kjente nemlig hovne lymfekjertler både her og der, og etter en del blodprøver og faen var katastrofen et faktum. Diagnosen ble der og da fastslått til «mononukleose», eller det mer allment kjente «kyssesyke». Dette på tross av at den ene bæra som stakk nåler i meg prøvde å få meg til å tro at jeg hadde «skyssesyke», sannsynligvis en sykdom hvor den smittede har en sykelig trang til å måtte være passasjer på ymse transportmidler. Merr.

Siden mononukleose er et virus, finnes ingen kur for det. Den varer så lenge kroppen føler det er nødvendig, og selv om feberen ga seg etter hvert, ble ikke tomrommet der så lenge. Det ble kjapt fylt av både magesmerter og halssmerter. Når jeg svelger, kjennes det som om noen prøver å spille fiolin med barberblader istedenfor bue på innsiden av halsen min, og en kveld kjentes det ut som om det stod fire, feite faener og hoppet line-dance på magen min. Og en øks.

Du skjønner, når man har mononukleose vokser milten og leveren nede i magen. I tillegg til smerten det alene forårsaker, gjør plassmangelen at disse to organene dytter på resten og klemmer alt hit og dit der nede. Det burde forklare øksa og de fire feite mennene med stilett-skoene.

... og så lenge leveren er betent, kan det ikke inntas alkohol. Ja, jeg vet jeg levde det gode liv ei helg her, noen avsnitt lenger oppe. Det var kanskje ikke så lurt. Verre er det at det er bare et par uker til russetida. Det haster å bli frisk, så jeg kan gjøre den dårlig igjen. Høyst sannsynlig vil jeg ikke rekke akkurat det. Jeg kunne kanskje ha døyvet smertene mine med «Norges mest kjøpte smertestillende», Paracet, men det er man også forbudt med denne sykdommen, nettopp på grunn av leverhelvetet. Hva faen skal man med den uansett?

Nevnte jeg forresten at jeg ikke engang kan stå oppreist i mer enn et par minutter før jeg må sette meg, og at jeg blir dødssliten av å skjære opp et par brødskiver? For meg som allerede er i en dramatisk dårlig fysisk form er ikke en tretthetssykdom som dette så forbasket lurt å anskaffe seg.

Så slik er altså ståa. Hvis noen fortsatt lurer på hvorfor det har vært (og sannsynligvis en tid fremover kommer til å bli) manglende oppdateringer på sida, er de velkomne hit så jeg kan spytte dem i kjeften, så også de kan få ta del i dette jævla mononukleose-helvetet.

Etterord

Denne artikkelen kunne og burde vært livet opp med bilder av både det ene og det andre. Jeg følte likevel at det symboliserer mine grå, hendelsesløse dager bedre å ikke ha noen bilder her. Og så er jeg jævlig lat.