Jeg sitter i stua mi og ser på utsikten. Det er ikke så mye nytt siden jeg så på den i går. Det er ikke poenget. Poenget er at utsikten ikke har forandret seg. Sånn kan jeg gå videre med livet mitt. Noen ting burde forholde seg som de alltid har gjort. En av de tingene er utsikten min. Det er ikke noe helt spesielt med utsikten min. Hvis jeg var blitt plassert i en gruppe med ti helt vilkårlige personer, tror jeg nok at sånn cirka 7 av dem hadde hatt en bedre utsikt enn meg. Men det er heller ikke poenget. Jeg tar nemlig godt vare på utsikten min. Passer på at den blir sett på daglig. Passer på at den får den oppmerksomheten den trenger. Jeg har aldri hørt om utsikter som har visnet bort hvis de ikke har fått nok oppmerksomhet, men det er bedre å være føre var, hva nå enn det betyr.
Jeg setter meg ned i sofaen og leser i Dagbladet. Det finnes mange nyheter som folk ville funnet interessante, men ingen av de nyhetene har klart å presse seg ned i dagens avis. Forbannede Dagbladet. Sparer alltid opp de beste nyhetene så lengst som mulig. Sulter folk på gode nyheter, så når en god nyhet endelig kommer, er den ikke bare god, men sensasjonell. Ha! Se om de klarer å lure meg. Fra nå av er det VG (som om de er så mye bedre) som er tingen for meg.
Telefonen min ringer. Hvem den ringer til, er ukjent. Jeg tar meg den friheten å svare.
Hallo, sier jeg.
Mannen som svarer sier han er fra Bladkompaniet.
Det var da hyggelig, sier jeg.
Mannen fortsetter med å forklare hvorfor han ringer. For fem år siden var jeg abonnent på Donald Duck. Nå, forklarer han, har de et eksklusivt tilbud bare for meg.
Jeg vil ikke abonnere på Donald Duck, sier jeg.
Mannen ignorerer meg og forsetter med at nå kan jeg få et helt år med Donald for den utrolige sum av 699 kroner. Dette er tydelig er tilbud han mener jeg ikke kan motstå.
Jeg vil ikke abonnere på Donald Duck, gjentar jeg. Jeg skal nok vise hvem som er kongen i viljestyrke i dette nabolaget, tenker jeg.
Mannen sier at i tillegg til alt dette får jeg filmen "Småkryp" fra Disney, en hyggelig film som alle kan se og le av.
Alt dette er nok ganske hyggelig, sier jeg, men som du kanskje har oppfattet nå, vil jeg ikke abonnere på Donald Duck.
Mannen sier at det kan jeg ikke mene, og at i tillegg til både Donaldabonnementet og den hyggelige filmen fra Disney får jeg, hvis jeg bestiller raskt, to badehåndklær i god kvalitet.
Jeg begynner å bli litt irritert.
Jeg trenger ikke noen badehåndklær, sier jeg.
Mannen sier ingenting.
Jeg hører en lav lyd i røret. Jeg trykker røret inntil øret mitt.
Du får vente til jeg er ferdig med denne kunden, sier mannen.
Okei, Jon, men da blir det ikke noen boller igjen, sier en annen, mer kvinnelig stemme.
Jeg gir da faen i boller, og det vet du, Katrine.
Greit, hvis du skal være sånn, sier Katrine.
Den lave lyden av skritt avbrytes av mannens stemme. Den er utrolig høy.
Jeg beklager det der, sier mannen som heter Jon.
Det er greit, sier jeg ydmykt.
Mannen fortsetter i det uendelige om hvorfor jeg bør begynne å abonnere på Donald Duck igjen. Jeg gidder ikke å høre på. Man skulle tro man slapp skjærsilden hvis man begynte å abonnere på Donald Duck. Slik virker det, i hvert fall.
Nei, dette går for vidt, sier jeg med irritert stemme. Nå kommer jeg til å legge på. Forstått?
Jeg legger på.
Jeg sitter og venter i ti sekunder før telefonen ringer igjen. Det er min gode venn, telefonselgeren Jon.
Jeg avbryter Jon før han får anledning til å begynne samtalen.
Nei, nå er det nok, Jon, sier jeg.
Hvordan vet du navnet mitt? sier Jon nervøst.
Jeg vet mye om deg, Jon, lyver jeg.
Hva..hvem.., sier Jon.
Husk å låse dørene om kvelden, sier jeg med min mest skremmende stemme.
Ha ha ha ha ha ha ha ha ha ha ha, ler jeg. Deretter legger jeg på.
Jeg går til sofaen og tar Dagbladet i hånden min. Jeg går til peisen og kaster avisen inn. Knitringen kiler i ørene mine. Kroppen min beveger seg til sofaen og setter seg ned. Jeg følger etter. Jeg snur meg. Utsikten min er fremdeles like fin. Lurer på hva som er på TV, tenker jeg. Jeg går og legger meg.