Humoristiske artikler siden 2000
Spalter
Tips og triks
Irrasjonell oppførsel
Brev til firmaer
Miljøhjørnet
Anmeldelser
Fascinasjon
Øvrige tekster
Gamle bragder
Under lupen
Hybelens herre
Tegneserien
Spør Kryptor
Roteloftet
Bak siden
Om tragisk.com
Utdatert?
Kontakt oss
I sosiale medier
facebook-logo.png
twitter.png
youtube.png
tragisk.com for 5 år siden: Phooningens arvtagere

Vær positiv!

En tekst om hvor forbaska irriterende det er med glade folk, skrevet i 1999 på ungdomsskolen

av Daniel

Plakaten har vi jo alle sett. "Vær positiv"-plakaten. Som oppfordrer folk til å smile og være glade hele tida. Personlig blir jeg mektig irritert hver gang jeg ser en dårlig kopiert utgave på lærerrom, kontorer og, til min store forargelse, hjemme hos privatfolk. Jeg vet at ikke alle deler min mening om dette, tar plakaten seriøst og leser den høyt for seg selv hver dag han eller hun våkner opp for å få en bedre start på dagen. Ha! Er det egentlig så mye å trakte etter? Å gå rundt å glise konstant?

Jeg hater folk som uten unntak har et smil om munnen. Nei, det var litt for sterkt, jeg hater at folk gjør det, bare i de færreste tilfeller hater jeg selve personen. Jeg snakker ikke om vanlige, ekte smil, men om overfladiske, falske smøreglis som noen, især kvinner, klistrer fast på seg. Det virker nesten som om de prøver å smiske til hele verden og alle de møter på, og gudene vet, kanskje det er nettopp det de prøver på; å bli likt av alle?

Vel, jeg går ikke på så lett. Støter jeg på smilende, spyttslikkende folk, trekker jeg meg unna fortere enn svint i frykt for å bli så irritert at jeg kan gjøre rare og uforutsette ting. Er det noen ganger at jeg ikke klarer å styre min forargelse og irritasjon, er det i møte med denne type folk.

I 6 år var jeg dømt til å slite med slikt et menneske.. Min lærerinne på barneskolen er nemlig et prakteksempel. Selv om jeg ikke har sett henne på mange år nå, går det et kuldegys nedover ryggen på meg hver gang noen nevner hennes navn. Mildrid.. grøss.. Helt fra første skoledag la hun seg på imaget som den blide, positive frøkna med godt glimt i øyet. De fleste av mine daværende klassekamerater sitter vel fremdeles naivt igjen med det inntrykket, men for meg raste fasaden rimelig fort. I begynnelsen hadde jeg ikke noe imot hennes overdrevne blide humør, men som årene gikk, ble jeg betydelig lei hennes totalt falske latter (ehehee..) og oppførsel. Skulle man summerer opp antall dager i løpet av barneskolen hvor hun ikke gjorde sitt beste for å virke koselig og grei, ville man ende på maks et tosifret tall.

Det var (som tidligere nevnt) likevel ikke umulig å komme under huden på Mildrid. De siste årene begynte jeg å gå henne skikkelig på nervene (vel, det var på tide at det ble gjensidig), og hun holdt riktignok maska under åsyn av klassen etter en av mine treffende, kverulerende kommentarer med å si "Daniel, du og kommentarene dine". Likevel, etter timens slutt, fikk jeg se hennes egentlige, sure, side når klassen ikke var tilstede.

Vel, nok om henne. Hun er et tilbakelagt kapittel av mitt liv, selv om minnet om henne for alltid vil hjemsøke meg. Der ligger jeg, en vellykket finansfyrste på toppen av verden, toogtredve år gammel og våkner med et skrik i en dyvåt seng. Neeeeiii! Mildrid var der! I drømmen! Mer rynkete og med et bredere smil enn vanlig forfølger hun meg i marerittene mine til evig tid. Neida, så ille er det ikke, men at hun har brent seg fast på hjernen min, er i hvert fall sikkert, og kunne jeg ha bestemt, skulle hun ha vært fjernet fra hukommelsen forlengst. Nå er det definitivt nok om henne.

Jeg hører deg nok. "Hva vil du egentlig med dette essayet?" spør du oppgitt mens du venter på at det siste ordet av det har passert dine øyne. Vel, det jeg vil oppnå er å få de av dere som har lest dette og kjenner seg igjen som den alltid smilende personen beskrevet her, nå skjønner hvilken idioti han/hun har bedrevet, og slutter med det. Tenk over det i alle fall. Jeg har ikke tall på hvor mange menneskeliv som psykisk er gått tapt på grunn av uvøren positiv holdning. Nei, jeg har ikke tall, for jeg har ikke undersøkt. Kanskje tallet er null, kanskje det er flere tusen, hva vet vel jeg?

Det jeg vil forhindre, er at flere folk går på veggene av slike personer. I mine øyne finnes det nemlig ikke noe mer irriterende enn folk som på død og liv på smile hele tida. Det skaper mer sinne og forbannede folk, enn det sprer glede og tilfredshet.