Spalter

Tips og triks
Irrasjonell oppførsel
Brev til firmaer
Miljøhjørnet
Anmeldelser
Fascinasjon
Øvrige tekster

Gamle bragder

Under lupen
Hybelens herre
Tegneserien
Spør Kryptor
Roteloftet

Bak siden

Om tragisk.com
Utdatert?
Kontakt oss

I sosiale medier

tragisk.com for 5 år siden: Phooningens arvtagere

Hvordan unngå permfolket

Tekst: Daniel
Publisert: 18. juni 2003

Jeg går ofte rundt i byen sammen med venner og --- nei, vent, her bør jeg kanskje være ærlig. I den foregående setningen haglet det med svarte løgner. Ikke er jeg så ofte i byen. Til det er det flere grunner. For det første bor jeg langt unna sentrum, og det første jeg tenker når jeg er ferdig med nok en lite produktiv skoledag, er å komme meg fortest mulig hjem (og det er ikke særlig fort). Da har jeg lite til overs for å bare henge i byen uten mål og mening. Skal jeg gjøre det, må jeg ha noe der å gjøre. Den andre løgnen er der hvor jeg sier at jeg ofte går. Jeg går ikke ofte. Slettes ikke mer enn nødvendig. Jeg er for lat, og det er for mye pes. Ikke har jeg venner heller. Likevel bør du før du går videre i denne teksten leve med den oppfatningen at jeg er oppegående nok sosialt sett til at jeg faktisk ofte «går rundt i byen sammen med venner og». Derfor ber jeg deg nå innstendig om å late som om dette er tilfelle. Det gjør i alle fall jeg. Hver bidige dag.

PÅ GATEHJØRNET: Gjenger på gata har visst endret litt profil.

Jeg går ofte rundt i byen sammen med venner og synes det er trivelig, men det siste året har jeg stadig oftere opplevd ubehagelige episoder. Jeg vet ikke hvordan tilstanden er i de andre byene i dette landet, men i vår vakre stad Trondheim (den med Nidarosdomen og alle de andre eldgamle tingene vi er så stolte av) er gågatene og fortauene blitt invadert av laverestående vesener. Her er det ikke snakk om kakkerlakker, vektere eller duer (de to siste er et problem, men de har vært her lengre enn ett år), men permfolk. For å forstå hva som menes med «permfolk» trenger vi bare analysere de to delene som utgjør ordet. Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om dette, men velger å korte ned forklaringen til «folk som går rundt med en hvit perm i hånden». Vanligvis har de også iøyenfallende, ensfarvede jakker eller refleksvester, og dette er en positiv ting, så vi lettere kan skille dem fra mengden.

UENGASJERT: De færreste permfolk bryr seg om det de selger. Noen ganger skinner det igjennom.

PLAGER FOLK: Før ble gjenger arrestert for å plage folk på gata. Ikke nå mer.

Hva er det så disse permfolkene gjør? De selger. I motsetning til de på Sentraljernbanestasjonen som selger seg selv og står for brorparten av handelen av knebeskyttere i dette landet, selger disse folkene andre personer, gjerne fra andre land (tidligere kalt slaveri og barnearbeid, nå fadderbarn). Enten det, eller medlemsskap i snille organisasjoner som Røde Kors, Redd Barna og noe naturvernopplegg (men deler ut klorblekede brosjyrer gjør de!). Med overraskende høy timelønn og provisjon vralter de rundt i gatene i «uniformene» sine og prater med forbipasserende om det som tilsynelatende bryr dem, men som de utenfor arbeidstid bruker mesteparten av sin energi på å motarbeide. Hvor mange av disse 19-åringene tror du selv har et fadderbarn, selv om de skryter ordningen opp i skyene når de treffer deg på gata?

Så hva er egentlig problemet, bortsett fra at gatene blir overfylte med pengegriske hyklere?

Problemet er deres oppsøkende selgervesen. Hvis jeg plutselig vil ha en skjevøyd liten tass å sende penger til, så klarer jeg fint å anskaffe meg det gjennom selskapene selv. Skulle jeg plutselig få et akutt behov for å redde regnskogen, greier jeg også det på egenhånd ved å gi de nødvendige firmaene penger. I disse tilfellene er det jeg som bestemmer meg for det, og jeg tar kontakt med dem. Det er sånn det skal være, men det er ikke sånn det er. Isteden er det umulig å fullføre ei hel gågate i Trondheim uten å bli stoppet fire-fem ganger av permfolk. Kjøp dette! Abonner på dette! Redd dette! Vel, jeg sier; faen i helvete ta dem, tenk på oss stakkars folk som ikke har hjerte til å si nei til en stakkar mann på jobb, og blir stående å høre på tidenes kjedeligste historie om hvor langt alle i verden må gå for å hente vann, og hvor mange fotballbaner regnskog som forsvinner hvert millisekund (som om jeg bryr meg om fotballbanene i Amazonas).

Det er nemlig jævlig dårlig gjort å stoppe folk på gata og proppe dem fulle med brosjyrer og informasjon, i håp om å lure oss til å rable ned signaturen vår på et av de mangfoldige papirene de gjemmer i de hvite permene sine. Tenk om RIMI sendte folk ut på gata, full-lastede med agurker, tomater, lettmelk og brød, og kom bort til deg og prøvde å selge ting til deg! Det er ikke sånn det skal fungere, vet du! Vi skal komme til dere, ikke omvendt!

Dette er som nevnt problematisk for den delen av befolkningen som ikke har så lett for å si nei til permfolkene. Noen får dårlig samvittighet av det, andre kommer med lunkne unnskyldninger som at de skal rekke bussen eller er mindreårige og ikke får snakke med fremmede (men sier de det har de jo allerede gjort det). Det er dessverre slettes ikke alltid disse metodene heller fungerer, og jeg har selv erfart å omtrent bli holdt tilbake, selv om jeg spesifiserte at jeg skulle i et viktig møte. Møtet var selvsagt bare oppspinn, men det satte meg på tanken å utvikle ideer for å kunne greie å unngå konfrontasjoner og lange monologer fra permfolket de gangene jeg faktisk benytter gågaten. Her følger en serie metoder du kan bruke for å unnslippe pesten som herjer gatene.

Permfolket kan sin jobb, og de vet å lure deg til seg. Et godt mottrekk er å aldri opprette øyekontakt med dem, eller la dem gjøre det med deg. Se aldri på dem. Se til siden. Se på klokka mens du går forbi. Så lenge de ikke ser at du ser dem, blir det vanskelig for dem å nærme seg deg på en naturlig måte som vil ende i salg for dem og evig fortapelse for deg.

Denne metoden er ikke bombesikker. Noen permfolk er så frekke at de stopper deg selv om du ikke ser dem.

Om du er i en gate hvor det er spesielt aggressive permfolk, kan det være lurt å holde god avstand. Gå da i stor ring rundt dem, og hold alltid andre fotgjengere nærere dem enn det du er. Dette vil slettes ikke alltid fungere, faktisk stadig sjeldnere og sjeldnere, da permfolk er smarte nok til å plassere seg strategisk utover gaten. Unngår du én permmann, ender du i klypen på minst tre-fire andre. Dette er ikke et spill. Dette er virkeligheten, og du har bare ett liv. Med andre ord: Denne metoden holder ikke.

GJENNOMSKUET: Permdamen gjennomskuet min påskrytte mangel på norskkunnskaper, men begynte bare å le av det. Jeg slapp heldigvis rasistanklager fra hennes mørkhudede kollega.

Blir du først stoppet, begynner de sannsynligvis å prate til deg lenge før du merker at føttene dine har sluttet å gå. For å gjøre samtalen kort, og ikke bruke de vanlige unnskyldningene med at du har dårlig tid eller er mindreårig (for disse metodene kjenner permfolket til, dette lærer de på permfolkkurset sitt), kommer her et alternativ: Lat som om du ikke kan norsk. Si noe på gebrokkent norsk (eller engelsk) om at du ikke forstår språket, og prøv å gå videre.

Denne metoden vil meget sjeldent fungere, da de fleste permfolkene later til å ha innvandrerbakgrunn, og at brorparten allerede snakker dårligere norsk enn du noen gang skulle kunne greie å skryte på deg, selv om du har hele garasjen full av Oscar-statuetter. De vil se rett gjennom deg, og siden du har snakket gebrokkent til dem, kan de komme til å anklage deg for rasistisk oppførsel, og således sympati-sutre seg frem til at du ender opp med fire-fem fadderbarn og en brennende regnskog før du endelig får satt deg på bussen.

Å late som om du sover har både fordeler og ulemper.

Den klare fordelen er at ingen permfolk, selv ikke de mest erfarne, aggressive og salgssøkende, tør å vekke sovende folk for å selge noe til dem.

Den enda klarere ulempen med å late som om du sover, er at du ikke kommer deg noen vei. Du kommer deg faktisk ikke av flekken, da heller ikke forbi permfolket. Det du da i så fall må gjøre er å late som om du sover helt til de drar hjem for kvelden, og da har du egentlig ikke vært så veldig flink til å unngå dem. Du kan da heller ikke skryte over å ha «unngått permfolket» om du bare har sittet innelåst hjemme en hel dag. Du må gjøre aktiv unngåing. Soving holder ikke.

FRI PASSASJE: Jeg får slippe gjennom, og permmannen retter sin fokus mot mannen bak meg (fotograf Tommy).

Oi oi oi! FY FAEN! Noe som har fungert så utrolig bra har jeg aldri vært borti før! Sykt! Som om jeg var usynlig, selv om jeg er ALT ANNET enn det! Woooh! *prøve å roe ned* Okei, det du trenger, er:

En iøyenfallende jakke, gjerne en knalloransje, moteriktig boblejakke
En hvit perm
Mangel på selvrespekt

Punkt nummer tre har jeg allerede vært innehaver av i mange år, og de to andre løste seg temmelig raskt, siden jeg har så utrolig mange venner med utrolig mange merkelige klesplagg. Og permer. Permene var ikke så merkelige, egentlig.

Jeg tar på boblejakka (se hvor godt jeg kler den, folkens!) og opplever den største sosiale forandringen i hele livet mitt. Permfolket, som tidligere har plaget livet av meg, lar meg nå være fullstendig i fred. Det er som om jeg er usynlig! Nei, enda bedre, jeg vedder på at permfolket har rutiner på å kapre de usynlige også. De lar meg uansett fritt passere, boblejakka og permen er som tidenes beste myggspray mot tidenes mest aggressive mygg. Bortsett fra at dette faktisk fungerer. Som bildet til høyre viser enser ikke permmannen meg, men konsentrerer seg isteden om folkene som kommer etter meg, i dette tilfellet Tommy, som fungerte som fotograf.

FRI PASSASJE 2: Andre permfolk får fritt passere de permbefengte hvitkledde.

Dels for å bli mer sikker i min hypotese, og fordi det er dritkult å gå omkring i byen i rushtida med en tilnærmet selvlysende boblejakke som i tillegg er for liten, trasker jeg rundt en god stund og forbi en hel del andre permfolk.

Konklusjonen blir den samme også her. Selv om jeg nå aktivt prøver å gå mot dem og opprette øyekontakt, viker de unna og later som om de ikke ser meg. Det samme gjelder riktignok alle andre folk på gata, så dette er vel ikke akkurat det rette antrekket å treffe nye bekjentskaper med. Akkurat dette var vel gammelt nytt, jeg er jo selv en av dem som unngår disse permfolkene som best jeg kan. Det triste er at den eneste bombesikre måten å gjøre det på er å utgi seg som en av dem ...

Akkurat det hvor bra dette faktisk fungerte, har gitt meg en ny teori. Disse folkene har inngått en avtale med hverandre. Jeg vedder på det. «Permfolk skal ikke perme andre permfolk.» Slik virker det i alle fall. Enten det, eller så har de bare fått pålegg om å ikke ta kontakt med folk i enda rarere klær enn dem selv.

Noen virket faktisk ganske forbannede over at noen (i deres egne øyne) gjorde narr av dem og deres virke. Det var jo ikke i det hele tatt mine hensikter. Ikke til denne teksten, i alle fall.

Konklusjon

Vil du slippe unna permfolket, må du bli en av dem.
Vil du slippe å bli en av dem, må du gi deg ut for å være en av dem.
Vil du slippe å gjøre deg selv til skamme for offentligheten ved å gi deg ut for å være en av dem, må du gi opp. Da er det ingen vei gjennom muren av skadedyr som sannsynligvis hver dag i all fremtid vil forsure stakkars fotgjengeres hverdag i en ellers så fredfull by ...

Relatert artikkel: Irrasjonell oppførsel: «Daniel menger seg med permfolket»