Returbil.no
Publisert: 30. juli 2008Du har ingen planer om å kjøpe bil. Likevel oppsøker du bilforhandlere for å prøvekjøre deres nye spretne varebil. Hvorfor? Fordi du har et flyttelass å kjøre på, og ønsker å få det gjort gratis.
Nå har du imidlertid et problem. tragisk.com har omtalt denne praksisen i en anmeldelse av returbil.no, og du frykter at bilforhandlere også vil lese dette, innse smutthullet og bli mer restriktive på det som frem til nå har vært gratis leiebilmuligheter.
Fortvil ikke! tragisk.com har anmeldt returbil.no, og kan berette om fungerende muligheter for gratis leiebil!
Spesialitet: Gratis leiebil
Gratis leiebil Gratis leiebil Gratis leiebil
Risikable egenandeler Tillitbasert Ikke alltid sponset drivstoff
Om tjenesten
Folk som leier bil, kjører gjerne langt med den, men kjører den ikke tilbake. Dermed kan en bil som hører hjemme hos en utleier i Trondheim bli kjørt til Bodø og forlatt der. Bilen må hjem! Leiebilfirmaet har to muligheter for å løse denne tilsynelatende umulige floken. Den ene er å sende en ansatt til Bodø for å kjøre bilen tilbake. Dette er dyrt, fordi de må lønne fyren (som for øvrig har en av landets beste jobber). Den andre muligheten oser av kløkt: De får deg til å kjøre bilen hjem for seg, for du tar ikke betalt.
«Hva?» tenker du, fordi du har glemt innledningen i denne artikkelen. «Hvorfor skal jeg gjøre samme jobb gratis for dem? Er jeg liksom mindre verdt? Så dum er jeg ikke! Den går jeg ikke på!»
Vel. Si at du har tenkt deg nettopp fra Bodø til Trondheim. Ulempen med å reise med fly, buss eller tog er at dette koster penger. Et gyllent alternativ er å gjøre et leiebilselskap en tjeneste.
«Men hvordan i all verden skal jeg vite at det står en bil i nærheten, som har tenkt seg til et sted i nærheten av mitt eget reisemål?» Det er du som brøler dette til dataskjermen. Du roper fordi du har latt overskriften i denne artikkelen gå rett i glemmeboken. Derfor skriker du også «Skal jeg liksom ringe rundt til alle leiebilfirmaene i landet, er det det dere tror? Er jeg liksom mindre verdt? Hvorfor kan ikke de ringe meg?»
Vel. På en måte kan de det. Det strålende nettstedet returbil.no har samordnet alle lausbilene i landet og servert dem på en liste for deg. Finner du en strekning som passer deg, er det bare å booke bilen.
Brukererfaring
Jeg benyttet denne muligheten da jeg i sommer skulle til Sogndal. Som bussreisende fra Trondheim betyr dette å gå av bussen i tidligere omtalte Vadheim, vente i umenneskelige morgentimer, og snegle seg langs fjorden i en annen buss. Jeg hadde fikset gratisbillett frem til Vadheim, men lå våken mange netter og grublet over den dyre billetten mellom Vadheim og Sogndal. Så kan returbil.no fortelle at en leiebil som står på Otta også har tenkt seg til Sogndal. Hm. Bussen min går jo forbi Otta.
Jeg booker faenskapet, og venter på bekreftelse fra leiebilselskapet. De ringer dagen etter, og jeg får gleden av å oppleve tre telefonsamtaler med en sognedialekt like bred som fjorden der nede. Greia er nemlig at bussen min ikke passerer Otta før klokken ett om natten, og da har folkene hos Hertz (det er leiebilselskapet) lagt seg for lenge siden. Hertz er imidlertid rimelig gira på å få bilen sin ut av Ottas klamme grep, så de avtaler med den døgnåpne Statoil-stasjonen på Otta at jeg skal hente bilen der. Likedan får jeg beskjed om å levere bilen hos Shell på Sogndal. Jeg tror et par minutter at jeg skal levere bilen på et fjell, men klarer ikke å få damen på telefonen til å overbevise meg om at det er en god idé. Så viser det seg altså at det er Shell hun sier.
En time inn i lørdagen ankommer så Nor-Way Bussekspress Otta. Sjåføren kjører i gode to minutter etter at vi har passert Statoil-stasjonen, før han stopper og slipper oss av. Jeg hadde ingen anelse om at Otta var så svært.
Etter en nattevandring gjennom gedigne Otta entrer jeg Statoil. Jeg er spent. Spent på om syttenåringene bak disken aner noe om noen bil, eller om jeg er strandet her. Håper i så fall Otta har oppegående natteravner.
Jyplingene hos Statoil kjenner i det minste konseptet med biler, og kommer med en bråte nøkler til meg og spør hvilken jeg vil ha. Det slår meg at dialekten på telefonen aldri sa hva slags bil det var snakk om, så jeg sier at jeg ikke aner, men at bilen skal tilhøre Hertz. Etter hvert graver de urutinerte tannreguleringene frem en konvolutt med mitt navn på. Der ligger riktignok ingen nøkkel, men en lang og vond kontrakt jeg må signere. På kontrakten står det også hvilken bil dette gjelder (Toyota Corolla, fuck yeah!), og dermed dukker det til slutt opp en nøkkel. Da er det bare å kjøre, eller?
Nja. Når Statoil-barna skal ta kopi av førerkortet mitt, kommer de på at kopimaskinen deres ikke fungerer. Den lille jenta bak disken spør meg hva hun skal gjøre med det. «Jaha», sier jeg, «i den grad jeg skal legge meg opp i det, vil jeg anta at det viktigste for Hertz er at du kan bevise at rett person tok imot nøklene, så du kan jo bare skrive av kontrollnummeret på førerkortet eller noe.» Det synes spedbarnet er en framifrå idé, og med barnlig iver gir hun seg i kast med arbeidsoppgaven.
Det hele tar fullstendig overhånd, hun skriver av datoen jeg kjørte opp, at det var Statens Vegvesen som utstedte kortet, ja, alt hun finner av informasjon skrives ordrett av. Det er som om nurket får det for seg at hun skal lage en livaktig kopi av kortet, og jeg venter bare på at hun skal tegne av bildet av meg, fargelegge hele arket med rosa tusj og kanskje spisse blyanten nok til å skrive av «Mellom bakkar og berg».
Når hun blir ferdig med rekonstruksjonen og gir meg nøklene, spør jeg pent om hvor bilen befinner seg. Det aner hun ikke. «Ikke kom tilbake og kvel meg om jeg tar feil», sier hun, «men jeg gjetter at den står borte på Hydro Texaco. Det hender seg det står leiebiler der.»
Det skal ikke være lett. Det som å være i et gammelt adventure-spill. Nøkkel og nøkkelhull er separert med mange hundre meter, og jeg må gå rundt i ukjent terreng og forhandle med diverse folk for å få det jeg trenger for å fullføre oppdraget. Jeg hører en stemme i hodet si «You've got the silver key.» For å runde dette spillet må jeg bare go litt north og go litt east, examine litt car door og use the silver key. Kanskje jeg burde lagre, i tilfelle noen enemies ypper til bråk.
Nattens andre etappe på Otta er i gang. Imens finleses kontrakten jeg har signert. Det later til at jeg har gått med på at jeg mottok bilen i forsvarlig stand, før jeg vet om den i det hele tatt eksisterer. Til å være gratis kan dette bli bra dyrt, for jeg har visst takket ja til en egenandel på 43 000 kroner ved enhver skade, enten det skyldes at en søvnig trailersjåfør jevner hele corollaen med jorden eller en bråte unger har knust rutene. Å signere på noe sånt høres nok jævlig toskete ut, men like lite som å gi slipp på 43 000 kroner har jeg lyst til å være overlatt til meg selv på Otta midt på natten.
PARKERT: Dette er ikke min bil. Likevel kan jeg bare ta den.
Nøkkelen vris om. Tanken med gratis diesel er full. Det har vært en lang dag allerede, og nå venter tjue mil over Sognefjellet. Kaffen til Statoil setter inn, men ebber også snart ut. Egenandelen holder meg våken. Ifølge kontrakten er det egenandel per skade, uansett hvor liten skaden er. Om begge frontlyktene går, er ikke mitt største problem at jeg må kjøre over fjellet i bekmørket, men at det vil koste meg 86 000 kroner.
Sogndal dukker opp klokken 04:30. Bilen er like hel, med mindre jeg har kjørt av og på veien uten å merke det. Jeg har jo vært ganske trøtt. Egenandelen burde nok vært høyere.
Bilen parkeres hos Shell, og jeg går inn for å levere nøkkelen. Damen bak disken gir ingen skriftlig bekreftelse på at jeg har levert bilen i én del. Jeg antar at hun står i ledtog med Hertz. Hun venter sikkert til jeg har gått, og så knerter hun de jævla frontlyktene jeg har behandlet som nyfødte barn hele natten. Jeg sier ha det bra med et smil, i håp om at min høflighet gjør at hun ikke har hjerte til å ripe opp bilen og bringe mitt rykte i vanære og min økonomi i uføre.
returbil.no fungerer som bare faen. Du får gratis leiebil, og har du flaks, sponser leiebilfirmaet også drivstoff og bompenger. Ulempen er at systemet baserer seg ikke bare på deres til tillit til deg, men også omvendt. Skulle du ikke ønske et liv i bunnløs gjeld, må du ikke finne på å få riper i lakken.
300708