100

Tekst og foto: Daniel
Publisert: 21. januar 2007

PENGER PÅ BAKKEN: Fru Flagstad titter bekymret opp på sin nye eier.

På vei gjennom byen en sen lørdag kveld kommer vi plutselig over en hundrelapp, fruen og jeg. Seddelen ligger pent sammenbrettet for seg selv i det som vi i disse klimatider nostalgisk lar falle under kategorien snø, men som ærlig talt knapt er slaps. En stakkar går nok glipp av et par pils i kveld, sier jeg, men tenker for meg selv at det ikke er noe synd på ham, egentlig. Tankene går heller mot Afrika, og de som Thorbjørn Egner kalte negre og Astrid Lindgren i sitt epos om Pippi refererte til som jævla svartinger. En gang leste jeg et sted (sannsynligvis på Internett, og antagelig skrevet av meg selv) at pigmentmagnetene der nede bare tjener to dollar på et helt liv, og meg bekjent er ikke dollar en gyldig valuta der heller, så du kan tenke deg hvordan de har det. Det sier seg selv hvor mye hundre kroner ville vært for dem. Veldig mye. Og kanskje enda mindre gangbart enn dollar.

Og her har noen vanskjøttet kontantbeholdningen sin nok til å ødsle bort alt sammen på slaps. Noen kunne fått veldig mye ut av de pengene. De kunne holdt lenge. Lenger enn et par pils, og definitivt lenger enn det tok gravitasjonen å legge dem foran føttene mine. Men hvor lenge? Hvor mye er hundre kroner i vårt forbrukersamfunn?

Min samboer kommer med et velmenende forslag: Hva om vi prøver å ikke bruke mer enn disse hundre kronene på en hel uke? Nedenfor følger notatene fra den uken vi talte konsumerismen midt imot.

Mandag

Alt vel så langt. Dagens matpakke består av restene fra brødet vi kjøpte på bakeriet i går. Brødet alene setter ting i perspektiv, det kostet en tredel av denne ukens budsjett. Det gjelder å sette pris på hvert tygg.

Middag inntas hos Henrik, og selv om den er svidd og delvis sølt ut i en oppvaskkum Mattilsynet hadde begynt å fråde av, koster den ikke et rødt øre. Det vil antagelig koste vennskapet å fortsette denne snyltingen, men økonomisk sett er det en god start på uken.

På kvelden må vi imidlertid ta farvel med Flagstad. Morgendagen krever en ny matpakke, og en matpakke krever et nytt brød. Valget faller på et allerede gammelt kneippbrød hos Rema, og vips er vi nede i 96 kroner.

Tirsdag

Det er en kontrastenes dag som spriker fra det fantastiske til det katastrofale. Den dårlige nyheten er at alle matpakkene har tatt livet av all primen. Den gode nyheten er at jeg finner en halv punsj fra forrige uke i skolesekken min, så det blir gratis dessert og alle hjerter gleder seg.

Onsdag

Boksen med sjokopålegg er skrapet, så nå blir det bare brunost fremover. Jeg er griselei av gammel kneipp, men alle andre brød koster en formue.

Jeg planlegger å investere et par tiere i aksjefond med håp om snarlig avkastning, så vi kan cashe ut mot slutten av uken og leve fett på gevinsten. Bankene er imidlertid lite behjelpelige når det er snakk om så små beløp. Motarbeidet av kjøpsgebyrer like store som vår kjøpekraft, setter vi isteden åtte kroner på et par rekker lotto. Risikoen er skyhøy, men ingenting imot den potensielle avkastningen. Vi øyner håpet om en helg som grever.

Torsdag

Alle posemiddagene vi har i skapet på kjøkkenet kan bare dra til helvete. De har vært stengt inne i det skapet av en grunn. Kjedsomhet i pulverform.

Det er som om Norge er i krig. Rasjoneringskortene er tilbake. Bare det ytterst nødvendige kan anskaffes. Glem kino, glem kafébesøk, glem januarsalg. Vi har bare råd til mat, og ikke hvilken som helst mat. Alt med kjøtt er tilnærmet bannlyst. Det er ikke hvor god maten er som er avgjørende for om du kjøper den, men hvor billig den kan gjøre deg mett. Og der skårer dessverre den forpulte kneippen altfor bra.

Fredag

Det er jo ikke som om Norge er i krig. Det er det bare vi to som er. Alle andre har det som plommer i egg de har råd til å kjøpe så mange de gidder av.

Jeg er på Rema en sen ettermiddag igjen. I min venstre hånd holder jeg en kneipp som er så tørr at den slår gnister. Jeg er på gråten fordi jeg er nødt til å svi av 11,90 på nytt margarin i tillegg. Det er med harme i blikket jeg iakttar de andre kundene på butikken. De plukker fritt fra hyllene som om alt er gratis for dem. Her teller jeg kroner og ører som om det gjelder livet, mens de ikke engang gjør overslag. Jeg er Eva, og dagligvarene er mine forbudne frukter. Eva hater dette prosjektet nesten like mye som Eva hater dette kneippbrødet.

Lørdag

Oi, uken er jo straks ferdig, og vi har fortsatt et lass med penger igjen. Det gjør ingen verdens ting at lottoen gikk utforbakke når vi allerede sitter på en formue på størrelse med en 4+1-gevinst.

Med en femtilapp fortsatt intakt, kribler det i hele kroppen når vi entrer Rema for å endelig kjøpe en ordentlig middag. Dette er hvordan Charlie måtte ha følt det da han fant en femmer i snøen og sporenstreks sløste den bort på wonkasjokkis. Også vi går helt over styr, og bruker femtitre kroner på ingredienser til en kyllinggryterett.

Etter å ha vært slaver for småmynt hele uken, er vi konge og dronning i vårt eget monarki når middagen fortæres. Tenke seg til, en middag med ingredienser, dertil kjøtt ... gleden er uovertruffen.

Søndag

Oi, det er enda en dag igjen av denne uken. Planen om en frokost med egg og bacon må skrinlegges, ettersom begge deler koster penger. Heldigvis holdt vi hodet kaldt under gårdagens eksess, og tok vare på restene av middagen. Restemat får duge for å holde liv i kroppene frem til neste uke.

«Neste uke».

Tennene løper i vann av tanken. VISA-kortet ligger klart. Det har ropt etter oppmerksomhet hele uken, det har ikke skjønt hva det har gjort galt for å fortjene dette, stakkar. Nå skal det få gå varmt. Enhver pengebruk har blitt en tabubelagt utskeielse, men nå er frigjøringen her og det skal folket få merke. I morgen den dag blir det herregårdsbrød, trolig salami og kanskje til og med en kulinarisk ferdigpizza til middag. Eva baner seg vei ut av hagen, folkens, kom med eplene!

210107